Av grunner som om få dager vil virke åpenbare for enkelte brukte jeg i forrige uke en dag av mitt liv til å høre så mye som mulig på, og lese så mye som mulig om det svenske bandet Dungen. Det angret jeg ikke på. Ulikt mange andre som hevder å kunne noe om populærmusikk hadde jeg aldri hørt på Dungen før. Mitt eneste inntrykk av Dungen forbandt jeg med at kule tredjeklassinger på musikklinja i Moss hørte på dem i 2003, og at trommeslageren i et skikkelig dårlig svensk band en gang prøvde å komme i buksa på meg ved å vise til at han 1. kjente trommeslageren i The Ark (han hadde til og med nummeret til godeste Sylvester Schlegel, eller «Sylle» som han het i telefonlista hans), og 2. at han spilte i et annet band også sammen med en som også var med i Dungen. Han skrøt også på seg å kjenne produsenten til Håkan Hellstrøm. Av dette sluttet jeg at det fantes en slags svensk musikk-elite hvor både nevnte Hellstrøm, The Ark og også Dungen på sett og vis inngikk. Kunnskapen om dette kombinert med det noe vage inntrykket av Dungen som et «kredibelt» band var altså mine eneste fordommer før jeg gikk i gang med å finne ut mer. Det slo meg at det var et veldig godt utgangspunkt for å prøve å forstå seg på et band.
Noe av det morsomste vi gjorde i hele vår var å avholde Klubb Poplogg en lørdag i måneden på Revolver. Vi hadde besøk av fantastiske band som Vit Päls fra Malmø, Hjaltalin fra Reykjavik, Makthaverskan fra Göteborg og flere. For en tid det var!
Vi tjuvstarta Poplogg-høsten med danske Vinnie Who under Øya, en topp kveld, men nå er høsten her, og vi er klare for å levere popopplevelser utenom det vanlige.
En luring har funnet en av de bedre måtene å bruke twitter på, i hvert fall så langt jeg kan se. Om du begynner å bli dritt lei av å følge norske rappere sitt småpreik og norske bransjefolk sin simultanhyllest av nevnte, og er ferdig med fantastiske, men kanskje litt repetative Big Ben Clock, er det på tide med noe nytt snacks i livefeeden. @discographies er en anonym twitterkonto som legger ut ferdig oppsummerte diskografier av kjente band og artister på under 140 tegn.
For å feire at semesteret er i gang og at sesongens første Poplogg på radio sendes på søndag, og ikke minst for å sørge over at Anne Nordheim, dronningen av Poplogg, ble observert natt til søndag på vei til San Francisco med både blomster og øl i håret gir vi dere Edward Sharpe & The Magnetic Zeros «Home is wherever I’m with you». Legg spesielt merke til den smekre dialogen som begynner på ca 3.20.
Denne søndagen var Poplogg-redaksjonen omlag fulltallig, noe som selvsagt betød kanonstemning i studio. Når den siste uka i tillegg hadde vært preget av eksepsjonelt bra vær og musikkens dag, var det ikke rart at skjorta gikk i løpet av den lille timen vår.
Og der vi satt, sto og dansa i et overopphetet studio oppsto det selvsagt en uhorvelig høy temperatur mellom redaksjonsmedlemmene som fikk utløp i opptil flere disputter om essensielle tema i populærkulturen, som Flaming Lips og Janelle Monáe. Topp stemning! Les mer…
Vi fikk besøk av denne gromgutten i studio! Uten iguan though.
Jadda, du leste rett. Denne søndagen hadde vi med oss selveste «riks-stekern» Carl Eliassen, bedre kjent som Paradise-Carl, i studio. Det blir selvsagt steking, prat om russefeiring, litt spesial-remixer fra Carls side og mye prat om Paradise Hotel på et høyt sosiologisk nivå.
I tillegg blir det prat om gårsdagens herlige Klubb Poplogg, og funky popmusikk fra kjente og delvis kjære musikere du kanskje ikke visste hadde en fortid som groovy dudes og dudettes en gang på 80-tallet.
Last ned podkast og abonnér på oss via iTunes, trykk her.
Dersom du ikke liker iTunes, kan du selvfølgelig abonnere på Norges mest innflytelsesrike «pop-pod» ved hjelp av http://feeds.feedburner.com/poplogg
Nok en mandag, nok en podkast fra for over en uke siden. Men det er jo hyggelig å drømme seg bort og mimre om den søndagen da det akkurat hadde vært 1. maifeiring og vi hadde gått i tog.
For det hadde både Endre og Simen, mens Anne hadde vært oppi dalom og feira bestemor, så det kontempleres litt over 1. mai og hvordan man egentlig forholder seg til denne arbeiderklassen nå om dagen. I tillegg til dette tar vi en anstendig runde innom dyreriket da Anne blir så inspirert av alle de små søte lammene som rusler rundt i fjell og daler på denne årstida. Les mer…
Her kommer en liten helgesnack før vi tar på oss snekkerbuksene og går i tog i morgen.
De siste par ukene har en bølge plutselig skylt over oss slik bare bølger kan skylle, og på denne bølgen har det surfet et skip lastet med drøye musikkvideoer.
Mest oppstuss har det nok vært rundt M.I.As Romain Gavras-regisserte krigsfilm til låta Born Free, som ganske så grafisk skildrer den nødvendigvis nært forestående krigen mellom gingers og alle oss andre. Sterke scener altså, men ikke verre enn du har sett på vanlige krigsfilmer: Les mer…
Nok en ny podkast! Denne gangen er det Endre og Anne som nikoser seg en herlig søndag i Poploggstudio. Og med kos følger selvsagt tonnevis av hyggelige tema.
Derfor ble det en litt sprikende sending temamessig, noe som resulterte i en innholdsrik og hyggelig time som blant annet omhandla 90-tallet, østen, vesten, at våren er ei luremus, musikkvideoer (særlig musikkvideoer som var lagd til musikk fra filmsoundtracks på 90-tallet), postmodernisme (egentlig musikkvideoer det óg) og Atle Antonsen.
Last ned podkast og abonnér på oss via iTunes, trykk her.
Dersom du ikke liker iTunes, kan du selvfølgelig abonnere på Norges mest innflytelsesrike «pop-pod» ved hjelp av http://feeds.feedburner.com/poplogg
Av grunner som om få dager vil virke åpenbare for enkelte brukte jeg i forrige uke en dag av mitt liv til å høre så mye som mulig på, og lese så mye som mulig om det svenske bandet Dungen. Det angret jeg ikke på. Ulikt mange andre som hevder å kunne noe om populærmusikk hadde jeg aldri hørt på Dungen før. Mitt eneste inntrykk av Dungen forbandt jeg med at kule tredjeklassinger på musikklinja i Moss hørte på dem i 2003, og at trommeslageren i et skikkelig dårlig svensk band en gang prøvde å komme i buksa på meg ved å vise til at han 1. kjente trommeslageren i The Ark (han hadde til og med nummeret til godeste Sylvester Schlegel, eller «Sylle» som han het i telefonlista hans), og 2. at han spilte i et annet band også sammen med en som også var med i Dungen. Han skrøt også på seg å kjenne produsenten til Håkan Hellstrøm. Av dette sluttet jeg at det fantes en slags svensk musikk-elite hvor både nevnte Hellstrøm, The Ark og også Dungen på sett og vis inngikk. Kunnskapen om dette kombinert med det noe vage inntrykket av Dungen som et «kredibelt» band var altså mine eneste fordommer før jeg gikk i gang med å finne ut mer. Det slo meg at det var et veldig godt utgangspunkt for å prøve å forstå seg på et band.
Siste kommentarer