Poplogg er selvfølgelig til stede på Øyafestivalen, en festival som har et så strålende program at det får alle andre festivaler i Norge til å si ”en del fint, men det er jo litt smalt, da”, fordi de ikke skjønner bedre. Festivalen med den bisarre beliggenheten er PopGuds gave til alle som faktisk bryr seg om musikk som noe annet enn bakgrunnsstøy til helgefylla. Takk, O’ Øyafestival! Alle poengsummer er basert på at festivalen i seg selv allerede er i besittelse av evig terningkast seks. De andre summene kommer på toppen av dette.
Dag 1:
The Little Hands of Asphalt
Så konserten fra scenen. Sjur Lyseid gjorde en god figur med et par Underbergere innabords. Makes you bright and alert. Nimannsbandet spilte de halvveis intrikate arrangementene fra plata på en perfekt måte, samtidig som de la til det lille ekstra som trengs i live-sammenheng. Selv hadde jeg to keyboard og to mikrofoner, og gjorde kun án liten feil. Fornøyd med det. Søtti prosent av publikum gikk etter tjue minutter for å se Bon Iver, ingen overraskelse, men litt nedtur allikevel. 7,4 av 9,12 mulige poeng. Sånn så det ut fra scenen:
Vampire Weekend
Et av de aller beste albumene på denne siden av årtusenskiftet kom fra Cape Cod, Massachusetts, eller kanskje ikke. Konserten med afropoppens redningsmenn levdei hvert fall ikke helt opp til forventningene. Alle låtene gikk litt saktere enn på plata, i hvert fall virket det sånn. Om det bare virket sånn, eller om de faktisk spilte saktere enn på plata går egentlig for det samme. Et annet problem er at Vampire Weekend ikke er spesielt flinke til å spille. Vanligvis er det nesten et pluss, men VW klarte hverken å gjenskape sounden fra plata eller lage et eget livesound som man kan trives i. Isteden ble det kantete, utajt og uinspirert. Konserten var lenge skuffende, men de reddet det inn på slutten, særlig med ”Oxford Comma”. Med en sånn katalog med låter, og det etter bare ett album, kan egentlig ikke konserten bli kjip, samme hvor dårlig de spiller. De nye låtene hørtes ganske lovende ut også, selv om det er vanskelig å si. Kanskje hørte jeg den nye ”Cape Cod Kwassa Kwassa”, men klarte ikke å forstå det, og lot meg derfor ikke rive med. Er jeg da en falsk hykler hvis det viser seg å være en fantastisk låt når den kommer på plate, og blir ekstatisk av å høre åpningsriffet neste gang jeg ser dem live? 7,4 poeng av 15 mulige.
Band of Horses
4 el-gitarer og 2 cowboyhatter er 2 el-gitarer er minst én cowboyhatt for mye, kommenterte min venn Micke fra Stockholms Club King Kong . og det er noe i det. Dette ble gubbete og traust. Hadde det ikke vært for den fantastiske Ben Bridwell som står i midten og synger som en gud med perlehvite tenner så kunne Band of Horses ha vært kanskje verdens fjerde kjedeligste band. Men de er ikke det, og som Torgrim Øyre er inne på i denne anmeldelsen så blir konsertopplevelsene på en festival, i enda større grad enn på andre konserter avhengige av ytre faktorer. En ting er jo hvis man er suicidally depressed, som Mountain Goats sier det, men en annen ting er jo at det regna masse rett før, sånn at området foran scenen var gjørmete og man ble kald på beina, ikke at alle lot seg stoppe av det:
Det blir ingen magisk opplevelse av å se et band spille på en helt enorm scene, i fullt dagslys, og uten andre visuelle effekter enn et tørkle med bilde av en solnedgang hengt ned foran keyboardet til den gamle, overvektige cowboyen med englerøst, som så ut som om han ikke hørte helt hjemme i dette bandet. Tenk hvis BoH hadde stått på Sentrum Scene med perfekt lyd og lys! Man glemmer det i løpet av vinteren, men festivalkonserter er jo generelt litt dårlige. Men Band of Horses er bra. 7,4 poeng av 12,8 mulige.
Monotonix
Dette var ”litt av en opplevelse”, som de sier. Monotonix er et band som i hele sin tilstedeværelse skriker ”helooo, we are from Israel, and we are sooo crazy”, med tung hebraisk aksent. Det ble jo åpenbart litt på tvungent etter hvert, men jeg hang med en god stund. Kanskje sier det mer om meg enn om bandet, det sier i hvert fall mye om vår tid når bandet har flytta hele konserten ut blant publikum, og folk, meg selv inkludert, ikke klarer å la seg rive med av at gitaristen spiller soloen sin midt i blant dem, men heller flekker opp mobilen for å fotografere:
Det er liksom mer verdt å kunne vise fram bildet etterpå for å si at ”der var man”, ”dette var man en del av”, enn å faktisk ”være der”, og ”være en del av det.” Det er litt trist. Monotonix er altså en gjeng gale israelere i truser som flytta hele konserten ut i publikum, mens noen publikummere fikk stå på scenen. De så ut som om de kjeda seg, og konserten tok vel aldri helt av fra den berømte rullebanen i Middelalderparken som det har vist seg vanskelig å komme opp fra så mange ganger tidligere, En medvirkende årsak kan kanskje være at bandet spiller forferdelig trash-metal-aktig musikk. Jeg vil tro at de faktisk er verdens dårligste band. 7,4 poeng av 24,6 mulige.
Andrew Bird
Dette hadde jeg gledet meg til, og det kan slå begge veier. Som tidligere nevnt er det mye utenfor artistens kontroll som avgjør om hver enkelt får en god konsertopplevelse. Forventninger, generell fysisk og mental tilstand og så videre. Selv var jeg godt rustet etter å ha vært en tur hjemom, skiftet til tørre sokker og sko, og nytt et ostesmørbrød med tilhørende kirsebærlikør. Innstillingen er kanskje noe av det aller viktigste. Vil man la seg overvelde? Vil man la seg imponere? Eller vil man beholde en kritisk distanse? Jeg gikk for det første, og hvilken fantastisk stund jeg fikk. Når Andrew Bird loopa plystringa si for 23. gang, eller avslørte seg som flamboyant cabaret-artist med et ekstranummer utelukkende bestående av fiolin og han selv, sågar med ”spoken word”-sekvenser, ja da tenkte kanskje noen at dette var litt i overkant. Men ikke jeg! Og så fantastisk det var å la seg rive med av briljante Andrew Bird og hans eminente band. Det var deilig å komme inn på Rockefeller og se en ”ordentlig” konsert med perfekt lyd og lys i et relativt nøytralt rom, og med folk som ene og alene hadde kommet for å se dette. Det var flott å se en så dyktig musiker som faktisk vet å bruke sitt enorme talent og sin tekniske dyktighet på å lage smakfull, uttrykksfull popmusikk. Ofte hører jeg til de som heller hører c-dur og g-dur spilt med capo på 4. bånd av en mer uslipt artist, men med udiskutabelt talent både lyrisk og musikalsk. Her ser man hvordan det kan være hvis man får i både pose og sekk. Andrew Bird er kongen av alt. Så usannsynlig flink, så kul, jeg skulle ønske jeg var Andrew Bird, bare litt yngre. 7,4 av 7,4 mulige poeng.
Etter konserten traff jeg Ben Bridwell fra Band of Horses. ”I love your….eh… you”, sa jeg. Han smilte og sa takk, så kom Andrew Bird også. Hvilke menn! Jeg gikk hjem.
Siste kommentarer