Øyafestivalen, dag 2

Ingenting kan noen gang leve opp til Andrew Bird-konserten, men dag 2 hadde allikevel sine stunder, og et, om mulig enda mer forvirrende karaktersystem.

Wilco

Wilco er bra. Spilling på Enga-scenen i fullt dagslys, og med helt vanlig bandoppsett og ingen visuelle effekter er, som tidligere nevnt, ikke særlig bra. Lyden var helt OK, den, og det var Wilco også. Jeg sang med på de sangene jeg kunne, og mista litt konsentrasjonen på de andre. Jeg ga ikke alt til frontmann Jeff Tweady, en klok mann, men han ga ikke alt til meg heller, så vi er skuls. Jeg begynte å tenke på Band of Horses-konserten dagen før, men Wilco er faktisk et ganske mye bedre band enn BoH. Til tross for at de ikke har fire el-gitarer, så har de allikevel flere strenger å spille på. Det er mer rom for eksperimentering og smålekre instrumentalpartier.  Som headliner kunne de ha vært fantastiske, men Wilco faller ikke i gjennom på ettermiddagen heller, sånn som for eksempel Satyricon eller Fever Ray ville ha gjort. Derfor må de spille på ettermiddagen i steden, og konserten kan umulig bli bedre enn helt OK. Trist men sant. De får 2/3 av 3/4.

Chairlift

- Hun er jo kjempepen! Utbrøt jeg, i det Caroline fra Chairlift entret scenen.
- Han har Sepultura-trøye! Sa Einar ”Nomber 5s” Stubhaug, minst like engasjert, om han som stod i midten.

Og det hadde han. Og Caroline var vakker, veldig vakker, og man er jo ikke bortskjemt med vakre kvinner på scenen på Øyafestivalen. Damene  (og de homofilie mennene) får kose seg med den ene band-kjekkasen etter den andre, mens vi menn (og homofile kvinner) har tidligere måttet ta til takke med hun i The Cramps og Yoko Ono. Men i år var altså Chairlift her, og selv om hun Caroline hadde en legendarisk stygg kjole, så var det i hvert fall noe. Dersom vi hadde hatt et mindre mannsdominert samfunn så ville kanskje flere kvinner funnet det naturlig å utrykke seg kunstnerisk på en måte som kan tiljubles på Øyafestivalen, vil kanskje noen si, og det kan jeg si meg enig i. Charilift uttrykte seg i hvert fall kunstnerisk på en fin måte. Det var ingen hemmelighet at alle ventet på hit-en ”Bruises”, som selvfølgelig kom til sist, men også ”Evident Utensil” slo an. Hos meg i hvert fall. Det er fordi jeg hadde nilyttet på Spotify i flere dager på forhånd. Nok en gang var det altså mine egne forberedelser, og ikke konserten i seg selv som avgjorde hvorvidt jeg fikk en god opplevelse. Sånn sett kunne jeg kanskje fått mye mer ut av de andre låtene også, men det gjorde jeg ikke. De var fine og til tider groovy, men framstod ofte som litt kjedelige. Som Simen var inne på i sin ”rakort” fra Chairlift-konserten på Blå i piloten til Poploggs radiosending (som ingen andre enn oss har hørt), så kan man innimellom mistenke band for å lage én veldig tilgjengelig poplåt, for å få innpass på radiostasjoner, mp3-blogger og så videre, for så å spille hele konserter med langt mindre ørevennlig, til tider dronete prog., og så avslutte med hitten. Er det misbruk av vår elskede pop-sjanger? Blir vi lurt? Eller er det bare flott at man lokkes inn i andre typer lydbilder og låtstrukturer? De får karakteren x2.

Monzano

Monzano leverte varene. Gamle låter som sitter som et skudd, nye låter man gleder seg til å høre på plate. Det er latterlig at dette bandet er henvist til å spille inne i et telt i hjørnet av festivalområdet, de er jo store i Japan! Den nye plata kommer i Japan før den kommer i Norge, her er det jo ikke så mange som er interessert. Hvis Monzano hadde vært fra Canada hadde de fått terningkast seks i Dagbladet og spilt på Sjøsiden til unison hyllest fra norsk musikkpresse, isteden så er det ingen som vet hvem de er, og ja, jeg skylder på dere, norsk musikkpresse, som ikke klarer å se hvilket kremband som øver bare noen kvartaler unna kontoret deres fordi dere er for opptatt med å hype opp problembarn fra andre siden av fjellet i den evige jakten på å oppfylle en angloamerikansk rocke/punkeklisjé 20 år etter tida. Man blir ikke profilert i eget land, langt mindre i egen by, så det har godt vi har japanerne. Samtidig var det jo greit at de spilte inne i teltet så man kunne få en intim konsertopplevelse på festivalområdet også. Særlig for Einar og meg, som stod midt foran vokalist Sjur, var det intimt. Vi balanserte hårfint på grensen mellom knallbra, og forferdelig publikum.
- Tror du Sjur syns det er gøy at vi synger med, klapper takta, og ”heckler” mellom låtene, spurte Einar, i et øyeblikk av selvinnsikt.

- Jeg vet ikke, sa jeg.

- Det er vanskelig å tolke  ansiktsutrykket hans.

Monzano får tre bananer og fire appelsiner.

Grizzly Bear

Jeg fikk ikke spesielt mye ut av konserten med bandet som har laget den beste poplåta siden ”Good Vibrations”, men det skal jeg ta alt ansvaret for selv. De spilte sikkert fint de, men jeg var utladet etter Monzano, og kald, til og med på ørene! Kald på ørene i August, 13 grader! Denne sommeren har vært en skam. Regjeringa må gå. ”Two Weeks” med hun litt freaky dama fra Beach House på gjestevokal var fin, men jeg tok meg selv i å tenke at også de valgte å spille låta saktere enn den egentlig går. Kanskje er det noe feil med ørene mine, noen har tulla med pitchinnstillinga, men det er ingen som merker noenting, jeg bare har litt mørkere stemme enn vanlig. Grizzly Bear skal få en lue og et par varme ullsokker.