Festivalrapport : Pstereo

Lekker parykk! Alle foto: Kristine Bjørnstad

Poplogg søker alltid å dekke interessante hendelser i distriktene. By og land, hand i hand! Derfor (og kanskje litt fordi jeg skulle spille plater der) tok undertegnede turen til festivalen med trykkfeilnavnet: Pstereo i Trondheim.

Festivalen ligger som seg hør og bør naturskjønt til i det gylne triangelet mellom Nidarosdomen, Bakklandet og Studentersamfundet. Pstereo har tatt mål av seg til å bli en slags Øyafestival for Midt-Norge, en oppgave de tok på alvor; fredagsprogrammet var en eneste lang ripoff av Øyafestivalens norske program. På Pstereo mener de åpenbart at musikk har en geografisk interessant dimensjon, og derfor har de plassert alle de norske artistene på fredag, og de internasjonale på lørdag.

Lørdagen var en programmessig høydare med navn som Gang of Four og Primal Scream på toppen av plaketten. Dessverre strakk Poploggs representasjonsbudsjett kun til for én dag i barteland, så vi måtte nøye oss med norskdagen.

Ankomst
Det å komme til Trondheim er alltid en opplevelse. Allværsjakker. Overalt. Sånt no hakke vi i byen, og godt er det! Vi sto der, en gjeng fra hovedstaden, med hvite sko, ironiske wayfarers og totebags fulle av forakt for det vi så. Midt-Norge. Folkeligheten. Vi trengte en dobbel cortado.
Det fant vi på Dromedar i Nordre gate. 38 spenn! Skandaløst. Oslo – Trondheim 1 -0.

Lokalitetene
Som tidligere nevnt ligger Pstereo vakkert til nede ved Nidelven. De har tre scener. To store, vendt midt i mot hverandre, som rammer inn publikum som musikkhungrige sauer på det beitelandet de kaller festivalområdet. I tillegg har de en liten scene i et partytelt, forbeholdt mindre band.
Alt var rent, pent og jævlig trangt, akkurat som Øya, med andre ord. En øl kosta en femtilapp, som må sees på som en forholdsvis sympatisk pris, resten av festivalnorge tatt i betraktning.

En digresjon – overalt på festivalområdet hang det beholdere med desinfeksjonsvæsken anti-bac. Som Stian i Poplogg-redaksjonen påpekte tidligere: er ikke svineinfluensa et virus? Vi bare spør.

I was a king

Fuzzpopperne i I was a king fikk æren av å åpne festivalen. Jeg har egentlig aldri vært spesielt glad i denne typen gitardreven powerpop, fordi jeg føler at låtene har en tendens til å forsvinne i seg selv. Mumlesynging, støypartier og utelukkende C-G-Hm-Am-progresjoner gjør at jeg syns låtene høres klin like ut. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for en skeptisk anmeldelse av typen «hvordan kan dette bandet bli hyllet av anmelderstanden? Deres megahit Norman Bleik er jo ikke annet enn en mash-up-pastisj av/til/for Jokkes «Sitter på en bombe» og Teenage Fanclubs «Neil Jung»!»

Det viser seg at jeg solgte skinnet før kongen sa det var greit at bjørnen ble skutt.

IWAK stilte med toppa lag, med de sedvanlige frontfigurene Frode og Anne Lise, og med tilskuddene Emil Nikolaisen (støygitar) og Kjetil Ovesen (støysynth). Ikke noe dårlig valg det, kanskje med unntak av parykken Emil gjemte seg bak. Til poploggs fotograf store fornøyelse skjønte vi at det var Emil som skjulte seg i høystakken flere minutter før Furore i Harares utsendte skjønte det. Yes! Poplogg – Furore 1 – 0.
I løpet av ganske kort tid førte sola, den gode lyden, og de (faktisk) kjempefine poplåtene til at min skepsis til repetativ fuzzpop ble snudd til entusiasme og sensommersk eufori. IWAK spilte et prima sett, på tross av ræva oppmøte fra publikum. Tror jeg må kjøpe meg en jazzmaster, gitaren som like mye er et symbol på fin musikk som den er en fin gitar.

Dette med festivalkonserter er vanskelig. Var musikken egentlig flott, eller var det sola, ølen og den gode stemninga som snakket? Er det været, vennene mine og tidsånden jeg anmelder, eller bandet? Tidligere har vi diskutert hvorvidt det egentlig er konsertene som er bra eller dårlige, eller om utfallet hovedsaklig har med enkeltpersonens innstilling å gjøre. Ikke godt å si, men fint var det. Jeg er glad vi fikk luftet det.

Publikum blir stoka av Jaga.

Jaga Jazzist

Neste band ut var evigunge Jaga. De har visst vært aktive på overgangsmarkedet i vinter, for i førsteelleveren hadde de denne gang funnet plass til hele tre nyankomne Jazzister. Øystein Moen (keys), Stian Westerhus (gitar) og Erik Johannessen (runkebinders) fant seg fint til rette.
Det å anmelde en Jagakonsert er på mange måter helt meningsløst. Man vet lenge før man kommer hvordan det kommer til å være. Det er litt prog, litt rock, litt jazz, litt funk, og minst én fantastisk trompetsolo av Mathias Eick (oljehora). Slik var det også.
Jaga holdt seg midt på treet, spilte seif og overrasket ingen. Ok, de overrasket publikum litt da Martin Horntvedt prøvde seg på litt band-publikum-interaksjon ved å oppfordre tilhørerne høylydt til å klappe takta på ei låt. Det er det dummeste jeg har sett i hele mitt liv, for ikke å snakke om det festligste.

Fulle av knark, fulle av sjel.

Resten

Resten av festivalen dreide seg stort sett om rock. Ulver, Skambankt, Motorpsycho og Fjorden Baby!(ikke så verst, faktisk!) Hva er det med Trondheim? Hvorfor liker man ikke pop? Poploggs utskremte spilte plater på it-stedet Brukbar senere på kvelden, og med unntak av litt febrilsk hopping fra noen av P3s unge stjerneskudd (nei, ikke Ronny) og en tilreisende gjeng fra Revolver/Garage/Norma Sass var vår tildelte etasje av utestedet et sort hull. I kjellern var det derimot tekno, og der var det stappa sjappe med sveiseblinde studenter i allværsjakke som klaska lår og klaska støvvel til repetativ dunk-dunk. Blindern – NTNU 1 – 0.

Det skal forøvrig nevnes at nevnte Furoreiharare-reporter klarte å rote bort macen sin med notatene seinere på kvelden. Burn. Poplogg – Furore 2 – 0. Macen tilhørte Furores fotograf. 3 – 0.

Ville du lånt bort MacBooken din til denne karen?

Sammendrag

Oslo – Trondheim 1 – 0
Poplogg – Furore i Harare 3 – 0
Blindern – NTNU 1 – 0

For de som også liker internasjonale band, og har lyst til å lese om dag to av festivalen, anbefaler vi Musikknyheters rapport fra Calexico-konserten, og vi siterer:
«Calexico er rett og slett bandet som makter å skape uttrykksfulle landskapsbilder kun med bruk av musikalske instrumenter…»

Noen har virkelig ordet i sin makt.