Mambo Nomber 5s

Nomber 5s ga ut et av årets beste album, «If We Can Get It On Tape» i mai. Det var det ingen som fikk med seg, og det er egentlig ganske dumt. «If We Can Get It On Tape» er en skatepunk- og til tider ska-inspirert hitparade som mangler sidestykke, kanskje med unntak av The Clash’ «London Calling». Her følger et intervju med frontfigur Einar Stubhaug gjort av undertegnede for Milkandmoney #5.

– Romerriket gikk jo tomt for papyrus, ikke sant.

Ola nikket megetsigende til sin samtalepartner, Einar Stubhaug. De hadde ikke sittet der særlig lenge, han og Einar, men etter litt fomling til å begynne med hadde samtalen allerede begynt å komme på gli. De satt der og nærmest fråtset i sin egen veltalenhet. Einar med sin øl. Ola med sin cola. Einar hadde spurt han om han ville ha noe å drikke, og uten å tenke på at Einar antakeligvis ville kjøpe seg en øl til seg selv, hadde Ola bedt om en cola. Det var et feilgrep, og det skjønte han med en gang Einar returnerte fra disken, og satte sitt eget glass ned på bordet i mellom dem – det var umulig å unngå å legge merke til det: Det hadde øl i seg. Øl. Mannens drikk. Cola var vel mer guttens, eller barnets drikk. – Så jævla symbolsk, tenkte Ola, og foregrep dermed begivenhetenes gang uten å vite om det, siden Einar senere i samtalen kom til å bruke akkurat den samme setningen for å beskrive følelsen han fikk da han på nyttårsaften hadde dansa i et mørkt rom til Bruce Springsteens klassiske ”Dancing in the Dark”, og noen hadde skrudd på lyset. Klokka hadde vært noe sånt som halv seks om morgenen, og stemningen hadde vært upåklagelig, men så skrudde altså en ”kis” på lyset, og Einar ble kastet ut fra festen.

– Så jævla symbolsk, ville Einar si, og forklare at Bruce Springsteens ”Dancing in the Dark” handler om en mann som er i ferd med å bli gammel, og slett ikke har det så greit. De eneste gangene han har det bra er når han ”dancer in the dark” ,(det er bare da han har ”spark”). Ola ville så komme med en småfrekk kommentar om Einars aldersmessige overlegenhet, og de ville le litt usikkert sammen.

Men alt dette kom altså til å foregå mye senere. Nå var intervjuet nettopp kommet i gang, og Ola lot være å ta den første slurken av colaen sin, mens Einar skrøt på seg studiepoeng i idéhistorie, og dermed stor innsikt i hvordan ny teknologi forandret samfunnet. De snakket selvfølgelig om fildeling.

– Internett er jo et utrolig spennende medium, sa Einar, og de lo begge når de skjønte hvilket corny sitat det ble.

– Det tror jeg blir et utheva sitat, fniste Ola. –”Internett er  et utrolig spennende medium”. Kjemien var god nå, de var jo tross alt nesten venner, i alle fall gode bekjente. Helt siden Ola hadde sett Einar spille konsert med både hiawata! og Nomber 5s på SV-kjellern vinteren 2007 hadde Ola likt Einar godt. Kanskje hadde han til og med sett litt opp til han. Ikke bare var musikken til både Nomber 5s og hiawata! uimotståelig fengende, men det var noe med Einar. Den avslappede innstillingen, den upretensiøse holdningen, det gutteaktige smilet. Det var liksom som om hele personen sa:

– Hei! Jeg heter Einar, hyggelig å møte deg. Jeg er bare en helt vanlig fyr som jobber som dataprogrammerer, og spiller i band. Tilfeldigvis skriver jeg helt fantastisk fine poplåter også, men det er ikke noe vits å lage noe oppstyr av det. Jeg vil bare ha det hyggelig sammen med vennene mine, jeg!

Ola likte denne trivelige innstillingen, og nå skulle altså Nomber 5s omsider slippe sitt første album. En slags Greatest Hits-plate med nyinnspillinger av flere av de nærmest klassiske demoene, som Don’t Cry Baby, It’s Only a Demo og ikke minst Putting the d into emo. – Tidenes beste norske album, hadde det blitt hvisket i ører rundt om i hele byen en god stund allerede, men hovedpersonen selv tok det selvfølgelig med knusende ro.

En gang fikk Ola spille banjo i den akustiske utgaven av Nomber 5s. Det hadde vært en stor dag for Ola. Han var en av gutta da. En av de avslappede, upretensiøse, men dog relativt talentfulle gutta. Det var sånn han ville være. Det er nok av folk med skyhøye ambisjoner, men med verken talent eller intelligens nok til å oppfylle disse. – Føkk janteloven, sier de, og  de irriterer Ola. Han får lyst til å være motsatt. Han vil ha masse talent, men desto lavere ambisjoner. Sånn som Einar. På den måten ser han for seg at han kan heve seg milevidt over alle selvhøytidelige strebere, og dermed være selvtilfreds til tross for manglende suksess. Det er en vanntett plan.

– Kanskje høye ambisjoner på en måte gjør det vanskeligere å leve ut potensialet sitt? ville Einar foreslå noe senere når Ola tok opp dette med ambisjonsnivå kontra talent.

– Det er kanskje feigt, men jeg foretrekker å legge lista lavt, for så å sveve elegant over, ville Ola følge opp.

– Min ambisjon er vel bare å lage min musikk bra. Lage musikk som jeg og vennene mine liker, ville Einar si, før han ville sette blikket i Ola, og uttale:

– Å underholde sin nære kjerne. Det er ambisjonen. Jeg håper vi kan fortsette med det?

– Det synes jeg vi skal, ville Ola si, og dermed føle seg som en del av dette vi-et på en slik god måte han ikke hadde gjort siden den allerede nevnte akustiske konserten.

Men dette var senere, og nå var det nå, eller rettere sagt da, og Ola holdt rundt det kalde cola-glasset med den ene hånden, mens han tok notater av det Einar sa med den andre. Han kom på at Einar hadde tilbudt ham femhundre kroner i betaling etter den konserten, siden de hadde fått honorar. Men Ola hadde avfeid dette glatt ved å si:.

– Kjøp heller noen øl til meg! Hvorpå Einar hadde spøkt og sagt:

– Ja, det blir vel gode ni øl til sammen det. Neste gang jeg ser deg i en bar skal jeg komme rett bortover med ni øl.

Ola hadde gledet seg til dette – å treffe Einar på byen, og bli spandert på hele kvelden. Men kveld etter kveld traff de hverandre uten at Einar gjorde mine til å oppfylle avtalen. Einar hadde nok glemt hele saken, og Ola ville nødig virke smålig ved å minne ham på det. Det var nok derfor han syns det var såpass greit at Einar hadde spandert på han nå, selv om det jo var han som hadde invitert til intervjuet.

Cola. Litt flaut.

¬Plutselig kom Ola på at han faktisk hadde husket å ta med seg kameraet sitt til intervjuseansen, men hadde glemt å fotografere Einar før det ble mørkt ute.

– Jeg må huske å ta et bilde av deg etterpå forresten, sa han til Einar.

– Bare rett utafor her eller noe. Det blir kanskje mørkt men det gjør ikke noe om det blir stygt altså, er bare et bilde liksom. Jeg bryr meg egentlig bare om teksten, jeg, sa han, og drakk en slurk av colaen sin. Den smakte godt.

Einar Stubhaug. Foto: Ola Innset