Apropos sveisne damer: I en post-MJ verden må vi alle gjøre vårt for å holde trådene samla. Vi må sørge for at vi ikke mister fokus. Vi må moonwalke videre, skritt for skritt, en dag av gangen. Det er et felles ansvar.
Vi har skrevet «MJ ;,(» i facebookstatusen. Vi har retweeta linken til the eternal moonwalk. Vi har gått på et minneevenement. Vi har gått inn på Tiger og bedt om jubileumsutgaven av Thriller på vinyl, for så i samme øyeblikk innse at de naturligvis ikke har den, og bli avspist med kommentaren «nei, vi har ALDRI hatt Michael Jackson-plater her». Ok, det siste var kanskje bare meg.
Men uansett: mitt bidrag til sorgprosessen, er å spille en annen Jackson, som alltid tar dansegulvet med storm, med en sang om å savne noen som er borte (død av AIDS tror jeg det er, dette er jo 90-tallet), men som lever videre og sprer sine vinger rundt oss her vi danser rundt på savannen som strekker seg over Youngstorget.
åh. jaja. vi har alle vært der. selv lærte jeg mye nytt i sommer. som at vitiligo er en sykdom og michael hadde den. nå ser jeg vitiligofolk overalt og tenker aha, jeg vet hva som feiler deg! jeg tror til og med jeg har spotta noen whities med den. wow :O
du glemte forresten: og vi har alle utviklet en soft spot for brooke shields. eller kanskje det bare var meg og v.