Magnetic Fields’ mesterverk 69 Love Songs jubilerer. I skrivende stund er den ti år og åtte dager gammel. På den tida var satt jeg vel helst og sang Rage Against The Machine for full hals (det var ikke før lenge etterpå at jeg forstod at familien og en god del av nabolaget hørte meg godt), men plata har flytt rundt som fjæra i Forrest Gump og havna i hendene mine på ett eller annet punkt i mellomtida. Og for ei plate! Bare lengden er avskrekkende: før du har hørt plata ferdig for første gang har trolig bunken med anbefalte Pitchforkplater allerede lassa seg opp på harddisken. Men la de mp3-ene ligge; 69 Love Songs fortjener noen uker av livet ditt. Her finnessanger om kjærlighet fra nær sagt alle tenkelige perspektiver. Fra den dypteste kjærlighetssorg til ekstase, fra overfladiske one-nighters til naive barndomsforhold til fyllehookops den ene parten tragisk nok har glemt. Hvis du har levd og følt noe som helst siden du blei kjønnsmoden, finnes det minst en sang for deg på plata.
For
å sitere en anonym internettfyr på et musikkforum: mens Distortion er et kult konsept gjennomført på en bra måte, er 69 Love Songs en idiotisk ide gjennomført på en fantastisk måte. Navnet byr på utfordringer: jeg anbefalte plata til en kollega, og hun trodde jeg skulle prakke på henne en slags danskebåtcompilation. Det ser stormannsgalt ut på papiret å lage 69 kjærlighetssanger, men når man hører gjennom den, synker det snart inn at det faktisk fungerer. Nesten tre timer med pop-perler, flere udødelige hits enn de fleste band skviser ut gjennom hele sin karriere, plata er rik nok til å skippe rundt i i ukevis. Man skulle kanskje to at den tørre, nærmest livstrøtte vokalen til Stephin Merritt (som tidligere hadde overlatt synginga til andre) blei enerverende etter hvert, men plata er variert, og inneholder et vell av musikksjangre og -virkemidler, elektronika, jazz, punk og pop, acapella, mandoliner og ekstatiske jubelindie-kor. Vokalen, den viktigste fellesnevneren i de fleste sangene, er dessuten langt mer allsidig og uttrykksfull man kanskje først får inntrykk av.
Det er vanskelig å skrive om et så omfattende verk uten å ty til oppramsing og vage superlativer. Jeg tør derfor lite annet enn å anbefale plata på det varmeste, og ellers henvise til (litt) mer utfyllende omtaler, som den over. 69 Love Songs har holdt seg godt, og bør være etablert pensum for alle popelskere. Hvis kjærlighet er alt man trenger, hvorfor skrive om noe annet? Dessuten finnes det plass til mer: Love, music wine and revolution er ikke til å kimse av.

Det finnes en liten bok skrevet om denne plata. Der er det en historie om en kvinne som sender 69 e-poster til mannen i sitt liv, der hun bruker sangene for å overbevise han om at de skal satse på hverande selv om de bor på hver sin side av landet. Det funket.
Jeg har også hørt at det er skrevet en novelle basert på Distant Plastic Trees, så Magnetic Fields apellerer tydeligvis sterkt til forfattere. Dessuten har jo platene endeløst playlist-potensiale. Jeg har en teori om at man kan be ti mennesker lage topp 5-lister over låtene på 69… uten at det blir spesielt mye overlapp.
Mine 5 beste etter noen nye gjennomlyttinger den siste uka er:
I Think I need a new Heart
Grand Canyon
Meaningless
When my Boy Walks Down the Street
Absolutely Cockoo
The Death of Ferdinand de Saussure
Any takers?
Jeg kjører på:
I think I need a new heart (min favoritt også)
A Chicken with Its Head Cut Of
The Luckiest Guy on the Lower East Side
You’re My Only Home
Asleep and Dreaming