Lovløse tilstander

Siden vi har startet en nettside som innimellom skriver om film blir vi invitert til gratis pressevisninger av alle kinofilmer. Sykt bra! Men de av oss som ikke kontrollerer noen produksjonsmidler og dermed er nødt til å selge arbeidskrafta vår for å kunne leve, og det at på til i normal arbeidstid i såkalt ”full” stilling, vi har ikke anledning til å gå på pressevisninger klokka 13.00 på en torsdag. Sånn er livet, men det gjør jo ikke at vi (jeg) ikke kan gå på gode gamle kino sammen med gode gamle folk flest! Her om dagen gikk jeg for å se ”Public Enemies”, og jeg har overhodet ikke tenkt til å ”anmelde” den per sé, bare skrive noen løse betraktninger om den. Den har for øvrig flotte bilder, spennende kameraføringer og gode skuespillere. Terningkast et eller annet.

Jeg kunne gjort et billig poeng og si at jeg ble skuffa over at filmen ikke handla om Chuck D og Flavour Flav, men det ville vært teit. Jeg visste jo veldig godt at filmen ikke handla om den legendarisk rap-gruppa, men om en som var public enemy lenge før folk slutt å tro på hypen, nemlig John Dillinger. John Dillinger var (i filmen) en slags halv Robin Hood som stjal fra de rike og ga til seg selv. Poenget var at han i hvert fall ikke stjal fra de fattige når han ranet banker. Han tok ikke pengene folk hadde på seg, behandlet dem pent, og tok bare bankens penger. Disse pengene var jo selvfølgelig folk sine penger, som de nettopp har satt inn i banken, og jeg vet lite om statlige bankgarantier i USA under depresjonen, men la oss anta at storkapitalistene på toppen av bankene var de eneste som faktisk tapte penger på Dillingers virksomhet. Han ble en slags myte og var opptatt av å bli likt av folk, etter sigende fordi han gjemte seg blant dem. Nå skal det jo sies at amerikanske myndigheter brukte enormt mye av skattebetalernes penger for å få fatt på Dillinger, og at han var, om ikke direkte ansvarlig, så i hvert fall medskyldig i drapene på et helt lass med mer eller mindre uskyldige mennesker. Men i en sånn film som ”Public Enemy” så dør liksom ikke folk på den måten at et liv er over og en person rives bort fra venner og familie. Det er mer sånn ”game over”, man lukker øynene også ferdig med det, videre til neste scene. Syns jeg det er teit å behandle død på den måten i film? Ja, men det er ikke poenget, la oss gå ut i fra det filmen vil ha oss til å tro på, nemlig at John Dillinger var en klassisk romantisk lovløs. Kriminell, ja, men et godt menneske som har valgt å leve på utsiden av samfunnets lover og regler (som om det liksom er et valg man bare kan ta, og forventes å respekteres for det).

I en scene i filmen har Dillinger nettopp rømt fra fengselet og kommer tilbake til sitt gamle nabolag i Chicago. Her viser det seg at han ikke får beskyttelse av mafiaen lenger, fordi de har satt opp et slags landsdekkende system med illegal gambling som de tjener rått med penger på. Men de vil ikke ha noe politi i nærheten, og Dillinger har etter hvert utviklet seg til å bli litt av en politi-magnet. Mafiosoen peker ut over et rom fullt av funksjonærer og telefoner og sier noe sånt som: ”Hver av disse telefonene tjener mer i uka enn du gjorde på ditt forrige ran”. Og Dillinger tenker ”booooring!”, fordi for han handler jo ikke dette om pengene! Det er som med dopdealeren Stringer Bell i The Wire som går på business school og lærer økonomisk teori. Gangsterne som jobber for han vil gå til ”krig” når noen er respektløse og så videre, men for Stringer Bell handler det om å tjene mest mulig penger, ikke om å være mest mulig tøff i trynet. Sånn hadde det blitt for mafiaen i Chicago også, til syvende og sist så var de bare kapitalister som ville tjene mest mulig penger, mens kriminalitet altså handlet om mye mer enn som så for Dillinger.

Er kriminelle bare kapitalister som har kommet fram til at de vil tjene mer penger på å ikke følge loven enn på å følge den? Kunne David Toska ha gjort noe annet for å bli rik enn å rane NOKAS i Stavanger? Er økonomisk kriminalitet en logisk fortsettelse av nyliberalismen? Når man har brutt alle uskrevne regler om solidaritet og utnyttelse, er neste skritt da å bryte de skrevne også? Dillinger var åpenbart mer opptatt av ”eventyret” enn av pengene. Han så på seg selv som et slags übermensch, og henviste hele tiden til at han var ”bedre” enn både politiet og andre udugeligheter som prøvde å hindre han i å gjøre det han ville når han ville det. En så smart som fyr som John Dillinger kunne sikkert ha tjent mye mer penger på noe annet enn å rane banker, og da han hadde sikkert sluppet å bli skutt på slutten også (woops!), men det hadde jo vært mye kjedeligere!

Dillinger er en romantisk skikkelse, som piraten i José de Esproncedas berømte dikt. Finnes sånne romantiske kjeltringer lenger? Har de noen gang egentlig funnets? Hva med Tjodolf og French i Kongo? De kunne sikkert tjent mer penger på noe annet enn å jobbe med «sikkerhet» (leiemord) i Kongo, men de syns vel at det var artig da.

Til syvende og sist sprenger John Dillinger og andre romantiske skurker den høyrevridde myten om homo economicus, som kun motiveres av egen materiell vinning. Folk bryr seg om andre ting enn penger. For eksempel eventyr, men også om hverandre. Det er derfor vi må ha et sterkt storsamfunn som regulerer markedene og sørger for at overskuddet av samfunnets verdiskapning kommer folket til gode, og ikke en svak stat hvor de svake blir etterlatt i rennesteinen mens vi vellykkede kan sitte på toppen å si at «de ikke jobber hardt nok» eller er «umotiverte». Det er derfor alle må stemme på Rødt eller SV på mandag. Forresten liksom.