Kunne det bli dårlig med Passion Pit? Naturligvis ikke. Derfor gav jeg denne konserten gode skussmål i min første anmeldelse, allerede et døgn før oppvarmingsband Monteé gikk på scenen. Men i rettferdighetens navn, må jeg vel prøve meg på en ordentlig anmeldelse også, av den vanlige, tilbakeskuende sorten.
Først skulle altså Monteé få opp stemninga, noe som gikk sånn passe. Uten å ha hørt skikkelig på musikken deres på plate, blir det vanskelig å komme med noen rettferdig omtale av bandet live. De er mange på scenen, og det er mye lyd for pengene. Kanskje kunne de med fordel fjerna noen bongotrommiser og andre elementer som gjør lydveggen litt vel tett. Hvordan skal en stakkar nyte sin 58-kroners 0,4 og holde en samtale gående på bakerste bord? Låtene er ikke umiddelbare nynnere, men sounden er jo forførende. Jeg vokter meg vel for å bruke f-ordet.
Nok om det. Passion Pit hadde trukket en variert fanskare, noe som ikke overrasker. Passion Pit kan man sette på til stort sett hvem som helst. Når de tidlig druser på med Sleepyhead, blir massen foran scenen som tidligere har stått og høflig nikka til norsk kunstpop omgjort til en hoppende, svettende og begeistra gjeng som kikker hverandre i øynene og smiler euforisk. Det var tilløp til festivalstemning allerede tidlig i settet. Konserten var i det hele tatt en lang feiring, en serie svette smil, high-fives og sopransang. Det er den eneste mulige måten å oppleve Passion Pit live på. Dette er ikke musikk det føles naturlig å stå rolig og dyppe underleppa i halvliteren til. Enten får man kaste seg med, eller så får man sitte hjemme med hodetelefonene og seminaroppgaven, basta bom.
Apropos sopransang: den størte utfordringa for vokalist Michael Angelakos, var å overføre den oppskrudde falsetten sin fra studio til scenen. Det er ikke lett å synge så lyst, så høyt, så lenge, og det var ikke til å unngå at det sprakk en gang eller to. Men både Angelakos og bandet klarte å formidle musikken godt, med barnekor på tape. Men hvem veit, hvis de lettilgjengelige hitsa fortsetter å strømme på, vil det kanskje bli større scene neste gang Passion Pit er i byen, og kanskje fins det budsjett til å hyre inn sølvguttene på backingvokal? Jeg husker ærlig talt ikke hvilke sanger som kom med og hvilke som ikke blei spilt. Jeg var litt for opptatt av å hoppe opp og ned og synge med og smile til folk, noe som må være et godt tegn. Avslutninga var i alle fall gitt: The Reeling gav gode allsangmuligheter. Noe barnekor var ikke nødvendig når halve Underskog kunne brøle med.
Har heller ingen oversikt over hva som ble spilt, men hva gjør vel det?
Konserten gjorde meg glad nok for halve høsten
Ikke gi opp Endre, vi trenger den oversikten! Har et tomt exel-dokument som må fylles slik at fanklubben kan analysere rådata fra turnèvirksomheten til PP.