Strandbustete seilerskjorter på våte furubord

Ettersom poplogg allerede har skrytt av dagbladets musikkjournalistikk, er det på tide å gjenopprette vår uavhengighet ved å trekke dem ned i søla igjen. The XX har gitt ut en fin, selvtitulert plate i høst, som har hatt høy rotasjon på iphonen de siste ukene. Nå har plata blitt anmeldt, og hva ser jeg? Jeg skal ikke henge meg opp i karakteren (denne plata fortjener mer enn en firer), men makan til slapt anmelderi i Dagbladet. Sigrid Hvidsteen har etter alle solemerker hørt plata en gang, lest Pichforkanmeldelsen, og rabla ned tre assosiasjoner. «Det er noe ved The XX’ debutalbum som minner om vag ungdomsfyll i mørke kjellerstuer, med ild i peisen og kåte blikk over furubordet.» Vag ungdomsfyll? «Alle låtene handler om sex», kan hun også fortelle. Stort mer får vi ikke vite.

Men det stopper ikke der. Den samme dama anmeldte/omtalte nyutgivelsen av legendariske «Steve McQueen», min desiderte favorittplate ever, for to år siden. Hennes ekspertdom? «Plata framstår som en slags neoromantisk sommerferiefilm, der man skimter de velkjente silhuettene av hvite seilersko, strandbustete hår og rosa skjorter, men også aner konturene av ungdommelig dårskap, destruksjon og familietragedie.» Dette er en tredjedel av hele omtalen denne bautaen i pophistorien blei avspist med under nyutgivelsen i fjor. Paddy McAloon vrir seg i senga (men det er ikke din skyld altså Sigrid, han er ulykkelig forelska igjen).

Nå veit jeg at anmelderi ikke prioriteres i avisene, at man får liten tid og lite spalteplass, men dette er hårreisende tynt. Hvidstens anmelderi er så grunn og uinteressert at selv en positiv omtale er for en fornærmelse å regne. Særlig trangen til å stille egne fordommer i veien for musikken, er provoserende. Hele album parkeres med personlige assosisasjoner, som om ethvert musikkalbum hadde samme mengde substans som en fotoshoot i et moteblad. Musikk er ikke bare overflate, seilersko og furubord. Hvis man ikke klarer å formidle dette, kan man like gjerne droppe «anmelderiet» og gå over til formidling av pressemeldinger en gang for alle. Da var magan blitt god og sur. På tide med litt samarin. For eksempler på folk som mestrer å anmelde kort og konsist i et tabloid format, se Arne Hugo Stølans poesianmeldelser i VG.