Nei, slapp av: Três Cantos er ikke et hipt nytt indieband du burde ha fått med deg. Snarere tvert i mot: Det er tre folkekjære portugisiske singer/songwritere som i forrige uke forente krefter for første gang som Três Cantos, tre sangere. José Mário Branco, Sérgio Godinho og Fausto er alle tre legendariske portugisiske artister som har vært store omtrent siden revolusjonen i 1974. Dette var altså litt av en begivenhet, og både unge og gamle, og da spesielt gamle, hadde sørget for to utsolgte konserter i Lisboa, og to i Porto. Jeg dro på en av de i Lisboa, på Campo Pequeno, en tyrefektingsarena, fylt til randen av 5000 forventningsfulle portugisere. Vi kom inn på arenaen samme vei som de dødsdømte oksene pleier og geleides inn, og det blir kanskje dumt å sammenligne, men jeg gleda meg ikke spesielt mye jeg heller.
Dette var julaften og 25. april på en gang for portugisisk musikkbransje, som ikke hadde spart på euroene når showet skulle sys sammen. Blant annet hadde de et enormt backdrop i tutti-frutti-farger som så ut som det kom rett ut av NRKs lørdagssatsing i 1991. Litt sånn hørtes det tjuetomann-sterke bandet ut også. Hvis man har råd til nitten profesjonelle musikere, og har lyst på litt strykere på en låt, hvorfor ikke leie inn noen til å faktisk spille fiolin, cello og bratsj istedenfor å få en av de to synthesizer-mongoene til å lage falske, digitale lyder? De kunne jo for eksempel ha bytta ut en av de tre (sic!) trommeslagerne, eller kutta litt ned i kor-rekka på seks personer. Og hvis man vil ha litt banjo, og mandolin, hvorfor ikke lære en av de fem gitaristene og spille disse instrumentene, istedenfor å trykke på ”banjo-knappen” på den digitale forsterkeren og la det stå til? Den første delen av settet var en oppvisning i komplett smakløshet fra bandets side. Spesielt den ene gitaristen hadde musikalsk forståelse som en ost, og ødela hvert eneste tilløp til god musikk hver gang han fikk muligheten. I tillegg måtte de selvfølgelig også ”ta inn inspirasjon fra ulike stilarter og verdenshjørner”, og det låt selvfølgelig like ræv hver gang de dro fram en sekkepipe, spilte en jungelrytme, eller la en sløy jazz-beat. Æsj!
I starten spilte de først noen sanger sammen, før hver og en fikk ha hvert sitt lille sett. Så skjedde det noe fantastisk når alle tre ble samlet igjen: Den tilbakestående gitaristen ble tildelt en relativt ufarlig kassegitar mens synthesizer-gutta ble uskadeliggjort med hver sin festlige portugisiske håndtromme. Et usedvanlig klokt trekk, for nå kom det tydeligere fram for meg det alle de fem tusen menneskene rundt meg for lengst hadde skjønt, nemlig at disse tre gamle-kara faktisk hadde et og annet å komme med. Så ble det enda bedre når hele bandet forlot scenen og de tre sangerne fikk gjøre greiene sine alene, sammen. Jeg skjønte jo ikke stort av tekstene, men fikk med meg at de sang både ”ditadura” og ”a burguesia”, og det kunne jeg like. Det er tross alt snakk om folk som en gang i tiden var Nellik-revolusjonens radikale røster. Vakre røster viste det seg når de sang sammen alle tre, og med min litt mer moderne og litt mer amerikanske referanseramme syntes jeg at det minnet litt om både Bon Ivér og Fleet Foxes. For øvrig er portugisisk egentlig et ganske fint språk for sang. Det høres litt rart ut i begynnelsen, som en slags absurd blanding av spansk, russisk, nederlansk og hebraisk, men i likhet med engelsk og fransk, og i motsetning til tysk, spansk og norsk, er det et mykt språk, og de tre stemmene sammen låt kjempefint.
Så kom hitsene på løpende bånd, og det var da jeg skjønte at dette jo var mer eller mindre akkurat det samme som vi har i Norge, Sverige, Danmark, og sikkert resten av Europa også. José Mário Branco, Sérgio Godinho og Fausto er jo Ole Paus, Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg, Halvdan Sivertsen, Åge Alexandersen, Bjørn Afzelius, Kim Larsen og alle andre folkekjære europeiske artister som fikk sitt gjennombrudd på 70-tallet. Alle de klassiske låtene var der: ”Lys og varme”, «Tusen bitar», ”Skyfri himmel”, «Om lidt blir her stille», ja til og med ”Heksedans” var med. På Portugals versjon av ”Kjærlighetsvisa” var det allsang om og om igjen på omkvedet ”hoje é o primeiro dio do resto da tua vida”, ”i dag er den første dagen i resten av ditt liv”, kanskje ikke den mest originalestrofen fra Sérgio Godinhos helt sikkert rikholdige katalog. Før denne linja kommenterer han riktignok tørt ”vem-nos à memória uma frase batida” – ”vi kom på en utslitt frase”, eller noe sånt. Men det blir litt som TV-programmet Trygdekontoret: Dårlige ting blir ikke bra av at man er ærlige på at man selv vet at det er dårlig.
Men konserten ble stadig bedre, og det slo meg at det er sånne som disse gutta som er det nærmeste vi europeere har kommet et mer eller mindre vellykket populærmusikalsk utrykk som ikke bare er en dårlig kopi av noen amerikansk eller britisk. I Poplogg #8 diskuterte vi nettopp dette, og da prøvde vi oss med en vag definisjon av norsk vidde-country for å beskrive popmusikk som faktisk er mer norsk enn den er et forsøk på å oppfylle en allerede utslitt amerikansk klisjé, men kanskje er det 70-tallsgutta vi må gå til. Artister som dette tror jeg finnes i nesten alle europeiske land, og man kan synes hva man vil om dem, men de ligner faktisk ikke spesielt mye på noen anglo-amerikanske forgjengere. Låtskrivinga minner kanskje litt om det folk som Bob Dylan, Joan Baez og mange, mange flere holdt på med på 60-tallet, men det er allikevel ganske annerledes, og i for eksempel Portugal har man inkorporert en del elementer fra portugisisk folkemusikk. Subtilt riktignok, dette er absolutt ikke fado.
Så konklusjonen er altså at Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Lillebjørn Nilsen, ikke Øystein Sunde, Ole Paus, Åge Alexandersen, og kanskje også Bjørn Eidsvåg er revolusjonære helter i utviklingen av et troverdig populærmusikalsk utrykk fra Norge. Så kan man jo synes at de er dårlige, og at man heller vil høre på amerikansk eller britisk musikk, men Eggum, Sivertsen, ikke Sunde, Paus, Alexandersen og Eidsvåg kommer i hvert fall ut av det med æren i behold. De er mer enn kopister, og det igjen er mer enn man kan si om de fleste norske, ja til og med europeiske band og artister.
Og dette er den første dagen i resten av ditt liv:
Siste kommentarer