SISTE: Smiley Virus er tilbake!

Anne Gunn Halvorsen tildeles en halv tulipan for anmeldelsen av Miley Cyrus nye album, «The Time Of Our Lives». Miley, eller Hannah Montana om du vil, er blitt 16 år, og denne dagen har managementet hennes ventet lenge på: Hun er lovlig i store deler av verden! Joda, de har markedsført henne på ubehagelig seksuelt vis siden hun var 13-14 purunge år, men pappa sier det er greit, og da er det stengt tatt fortsatt ganske ubehagelig. Uansett, tilbake til anmeldelsen av anmeldelsen.

Det som holder Halvorsen tilbake fra å motta de ettertraktede to og en halv tulipanene, er blant annet unødvendigheten av å anmelde et slikt produkt som dette. Jeg vet at utgiver er Universal, og at man skal være venner med dem (or else). Jeg forstår viktigheten av at foreldre får vite at den nye fra Miley/Hannah er å få i butikken, dette er såkalt «hold kjeft»-medisin for masende tweens.

Når det er sagt, Halvorsen gjør et helhjertet forsøk på å forholde seg til dette som musikk. Nå har ikke jeg hørt albumet, men jeg full forståelse for at dette umulig kan være et enkelt oppdrag. En eller annen redaktør kom vel trekkende med albumet, og ga klar beskjed: «Denne vil jeg ha ut på mandag, praktisk talt ingen anmelder musikk på mandager. Og tenk på alle hitsa vi får online? Tenk på ukesstatsa, unge Halvorsen!»

Produsentene saboterer troverdigheten med å klasse på alle de poptriksa de kan, billige ekkoeffekter og dustete autotunerefreng som looper gjennom låtene og fjerner ethvert tilløp til identitet.

Er ikke dette definisjonen på en hovedstraums popproduksjon de siste 5 årene? Klart det er negativt i mine ører, men for de som bryr seg mer om coveret og «behind the scenes»-spesialen på Disney Channel enn om musikken, så må dette være midt i blinken? Midt i veien, vil noen parere, men slik er det ofte i 2000-tallets popmusikk, i hovedstraumen vel og merke. (Sjekk podkastene våre for popmusikk man ikke trenger skamme seg over å like.)

Men en halv tulipan ble det på Dagbladets anmelder. Hun får en kvart tulipan for at hun ironisk bruker ordene «kultur» og «musikk» som emneord, og en kvart tulipan for en konklusjon som illustrerer veldig tydelig at dette er et produkt først og sist:

Når hele utgivelsen teller åtte spor, hjelper det heller ikke på investeringsviljen at hitsangen «Before The Storm» med The Jonas Brothers av uforståelige grunner er et liveopptak, eller at åpningssporet ble gitt ut av Ashlee Simpson i 2005.

Det kamufleres som musikk, men ikke med særlig innsats eller overbevisning. Her jobber man for Disney Channel, og for at de skal kunne sko seg på denne ungjenta i mange år fremover. Kanskje Linda Perry skal få vifte med sin magiske stav på det neste albumet som hun tidligere har gjort med Lisa Marie Presley, Gavin Rossdale og Kelly Osbourne?

Det eneste som er sikkert er at mediene vil fortsette å anmelde utgivelsene. Stort sett vil de slakte dem, men det er ikke viktig, for det er ment som en nyhetsnotis snarere enn anmeldelse. Og masse treff på nettsiden, selvsagt. Smilefjes.

På tampen gjorde en innringer meg oppmerksom på denne anmeldelsen. Den kan jeg dessverre ikke gi så mye som et halvt solsikkefrø, for dette er slett det.

PS: Smiley Virus var det Stephen Fry som kom på. Dessverre.