The Cribs – litt kjipt?

Marr og Morrisey. MarMor.

Dette skjer: Jeg leser et intervju med Johnny Marr på Pitchfork. Johnny Marr lagde musikken til alle Smiths-låtene og er dermed legendarisk. Han har også blitt medlem i Modest Mouse og setter dermed nye standarder for hvor mye kred det er mulig å ha. Både låtskriver i et legendarisk, genierklært, nå oppløst band og gitarist i et samtidig, bra og til og med til tider nyskapende band. Det er som om Paul McCartney plutselig skulle ha blitt med i The Shins, og det er jo ikke spesielt sannsynlig.I intervjuet snakker Johnny Marr om det nye bandet han har blitt med i, for det har tydeligvis blitt greia hans dette, å bli med i allerede ganske veletablerte band. Hvem vil vel ikke ha Johnny Marr i bandet liksom? Jeg tror forresten ikke at jeg vil ha Johnny Marr i bandet, eller jo kanskje. Uansett så har Johnny Marr blitt med i The Cribs, et Wakefield-band som består av tre brødre, og som allerede har fått masse skryt og blitt ganske kjente.

Intervjuet er interessant, og Johnny Marr sier mye lurt, blant annet snakker han om hvordan han og den andre gitaristen i The Cribs lager ting sammen, at det ikke er som i mange andre band hvor låtskriveren spiller akkorder og synger, mens den ”kreative gitaristen” spiller mer melodiske partier oppå. – Her har jeg mye å lære tenker jeg, og tenker at jeg må lære meg å spille el-gitar, men det går jo ikke for her hvor jeg bor nå har jeg bare kassegitar, så det blir nok mye c-dur og g-dur framover også.

Men altså, langt mer interessant enn dette er det han sier om at han ble kjent med The Cribs utelukkende gjennom musikken. Han bare hørte låta på radioen, for så å laste ned hele plata og forelske seg i den også. Først etterpå begynte han å lese om bandet, og bli kjent med historien bak bandet. Altså akkurat motsatt av sånn det var med meg, for jeg hadde aldri hørt om The Cribs før jeg leste dette intervjuet, og da jeg nå var ferdig med å lese det gledet jeg meg til å høre låta som Johnny Marr ble forelska i da han hørte den i bilen. Jeg klikket meg inn på YouTube og fikk følgende:

Og er ikke dette bare en ganske kjedelig postpunk-rockelåt, eller hva det nå heter? Det minner ganske mye om Franz Ferdinand tenker jeg, og det er sikkert stas og danse til den i kjelleren på Revolver klokka 02.30, noe som jo absolutt har en verdi i seg selv, men ellers er det vel ganske konformt? Eller? Finnes det ikke grenser for hvor lenge man kan utvikle dette bandformatet og stadig mene at man lager noe som er nytt og spennende? Og var The Smiths bra utelukkende på grunn av Morrisseys stemme, persona og ikke minst tekster? Er det å kunne skrive treffende poesi som sier noe relevant om hvem vi er langt mer unikt enn å kunne lage en låt i fire fjerdedels takt med harmoniske melodilinjer og et tøft bassriff? Jeg bare spør, jeg.