Tidens tann og journalistisk rand

Verden forandrer seg stadig raskere, nyhetssyklusen er kontinuerlig og internettet går snart fortere enn Flytoget. Alt dette skjer samtidig som vi, medieforbrukerne, må stole på at et knippe middelaldrende eksperter i for eksempel Dagsavisen skal fortolke, analysere og presentere «det som skjer» for oss. Burde denna journalistikken vært kvalitetssikra? Henger ekspertene egentlig med i tida? Er Andy Rooneys spalte i «60 Minutes» med i programmet fordi han fortsatt er knakende god eller fordi Jeff Fager ikke tør sparke veteranen?

Reidar Sollie (53) er leder av sportsredaksjonen i Dagsavisen, og har i en årrekke servert sylskarpe og banebrytende analyser. Hvem husker vel ikke fjorårets «Fyll bassengene!», eller «Der det umulige er mulig» fra 2007? Senest i forrige uke leverte Sollie et kommentarisk mesterverk i «Dokkens råskap», en tekst som nok vil havne høyt oppe på listene når skriveåret 2009 skal oppsummeres i desember.

Sollie avfeier mitt spørsmål om aldring med en lett spøk om sin egen bedriftsfotballkarriere, før han litt feigt later som om spørsmålet ikke har gått inn på ham.

Reidar Sollie

- Mitt eget tempo på banen blir gledelig balansert av at mine jevnalderende motstandere blir enda tregere. (Haha!, red.anm.) Derfor øker selvtilliten for hver duell. Men du lurer sikkert mer om journalistikken? (Ja!, red.anm.) Den største endringen er at vi ikke skriver så mye om sport lenger, men om økonomi, jus og medisin som følger av toppidrettens utvikling. Fotballdekningen har endret seg mest, fra kampreferater, til analyser og kommentarer og ikke minst stoff om klubbdrift, økonomi og annen moro. Det gjør at en stadig må utvikle seg og øke kunnskapsnivået. Og det er bra!

Bra, Sollie! Avslutningsvis ville sportsredaktøren gjerne anbefale nettstedet fifa.com, da det «bringer meg rundt i hele fotballverdenen, og den er teknologisk langt framme.»

Hva så med Lill Sissel Hoffengh, bedre kjent som Sissel Hoffengh? 51-åringen er generell kulturjournalist i Dagsavisen, men gjør seg mest bemerket de gangene hun treffer motespikeren på motehodet i sin motespalte. Særlig synes jeg «Kvinner og klær» fra mars i fjor var god. Også den fengende «Politikk-chic» fra måneden før var.. fengende. Hvordan stiller Hoffengh seg til spørsmål om alder og relevans i mote-journalistikken?

Lill Sissel Hoffengh

- Nå er det ikke så jævlig lenge siden jeg var i 20-årene da, jeg husker ikke krigen og sånn – så endringene er ikke formidable. Den største forskjellen fra f.eks. 80-tallet (da jeg jobbet som grafisk designer og ikke journalist, det er det jeg er utdannet som, sissel.hoffengh.anm) er nye info-kanaler. Internet har gjort det enklere å følge med nå enn det var før, informasjonsstrømmen er større og kjappere. Den store utfordringen er å velge og ikke minst velge bort. I en tid da alle ytrer seg på nett er det blitt mer påkrevet å være kildekritisk.

Riktig. Hm. Henger du med fortsatt da, Hoffengh?

- Å ”henge med” høres så passivt ut. Jeg går på jobb hver dag med ambisjoner om å være mye mer offensiv enn i går. Kanskje er jeg mindre interessert i ”mote” og mer interessert i stil og kultur/subkultur, jeg anser ikke meg selv som ”motejournalist” – kun journalist. Altså grunnleggende nysgjerrig.

Men er det ikke en utfordring å følge med på en bransje hvor alt går raskere og raskere, mens en sjøl blir treigere og treigere da?!?

- Treigere og treigere? Så lenge jeg er nysgjerrig og gidder oppdatere meg på teknologi blir jeg bare skarpere og skarpere. Den dagen jeg ikke gidder det kommer jeg til å velge meg en annen jobb. Som voksent menneske er jeg i godt selskap: Anna Wintour, Grace Coddington, Andre Leon Talley, Alexandra Schulman, Li Edelkoort, Hilary Alexander og Suzy Menkes regnes som verdens mektigste innen mote og trend. Jeg tror hemmeligheten er at de er sløye på hvilke kilder de skal dyrke.

Lill Sissel Hoffengh (51) er bra på namedropping ser vi, og klint oppi et hjørne ser hun seg nødt til å anbefale Hint Magazine, selv om hun følte hun egentlig måtte si Style.com.

Arne Strand

Arne Strand (65) er en mann med meget stor pondus. Ved siden av å være politsk redaktør i Dagsavisen virker det til tider som om han har fast plass ved Trude Teiges debattbord i «Tabloid». En politikkens Arne Scheie, kan man si.

Arne, hvordan synes du det er å skrive om politikk i dag, sammenlignet med da du var i 20-årene?

- Det var noe enklere før i tiden. Ikke på grunn av alder, men politikken var mer oversiktlig og det var færre medier som konkurrerte.

Men ser du ikke problemstillingen min; at alt går raskere og raskere, mens du selv blir treigere og treigere?

- Jeg blir ikke tregere og tregere. Jeg blir raskere og raskere. Med årene kommer erfaring. Og er det noe du virkelig trenger i dette yrket, så er det erfaring. Og jeg vil anbefale Dagsavisen.no.

Dette kan jeg like! En lite snakkesalig Strand viser seg å være den mest selvsikre og bombastiske av de tre ekspertene. Med alder kommer selvsikkerhet? Befriende er det uansett å høre en offensiv politisk redaktør, som i kjølvannet av et utmattende stortingsvalg virker mer sulten enn noen gang.

Hva kan man så trekke ut av disse svarene? At journalister som har passert både 50 og 60 år ikke har et snev av selvinnsikt? Eller har disse ekspertene fra Dagsavisen klart 90-tallets overgang fra gammalmanns tekstbehandling og store IBM-maskiner til dagens lynhurtige informasjonssamfunn på en utmerket måte? Jeg aner ikke.

Men jeg har funnet ett fengslende bevis på at disse gamlisene sliter fælt: i samtlige e-poster fra ekspertene til meg er det mange og slitsomme skrivefeil. For eksempel dukker bokstaven ‘J’ ofte opp mellom setninger, helt upassende. Også er det mistenkelig mange helt unødvendige doble mellomrom i setningene deres.

Jeg smiler selvgodt, og føler at jeg har gjennomskua dem helhetlig og totalt. «Jeg vil anbefale Dagsavisen.no,» liksom. Haha!