Øyeblikkene

En søt pike på en øde øy gjorde engang i tiden ett forsøk på å overtale meg om at radioformatet er det mest fantastiske som finnes. Jeg så på ett vis hva hun elsket ved det, men det har liksom aldri helt vært min greie.  Jeg har flere venner som ofte og entusiastisk proklamerer sin kjærlighet til P2 eller BBC, selv mine ærede medskribenter her i Poplogg hevder å bedrive slik radio. Det er fortsatt ikke helt min greie. Sommeren 2008 ramla jeg derimot over hva man kanskje kan kalle et radiokåseri fra SR Kulturradion som endelig åpnet mine øyne for hvor vakkert dette medium kan være. Programmet det er snakk om er ”Ögonblicket” av Fredrik Wadström.

Wadström starter kåseriet med utgangspunkt i en konsert Billy Bragg holdt i The Hackney Empire nyttårsaften 1991. For de med sin historiekunnskapen i orden er dette selvfølgelig også datoen for Sovjetunionens oppløsning. Wadström knytter på utmerket vis sammen kveldens versjon av Braggs ”The Great Leap Forward” med de geopolitiske begivenhetene som skjer utenfor konsertsalen og glir videre, nærmest som i en tankestrøm, inn i Sovjet og undergrunnsscenen i Leningrad. Her blir vi introdusert for bandet Kino (med frontfiguren Viktor Tsoi, Sovjets unge døde rockestjerne). Wadström linker Kino opp mot filmen Assa fra 1987 og hvordan denne er et frampek mot de historiske hendelser som skulle følge de neste årene. Før han vender tilbake til Bragg og ”The Great Leap Forward” og  beveger seg videre inn på det tragisk korte livet til Kirsty MacColl.

Understrømmen i denne nostalgiske reisen er spørsmålet om minner vi ikke selv har opplevd kan være minst like, om ikke mer levende enn de selvopplevde. Wadström introduserer Billy Bragg konserten med: ”Jeg har […] intet minne om hvor jeg befant meg nyttårsaften 1991, men jeg vet hvor jeg skulle ønske jeg befant meg den kvelden, på The Hackney Empire i London” Minnet om denne konserten er for Wadström mer levende enn hans egen nyttårsfeiring det året. I disse murfellingsjubileumstider  er det nærliggende å tenke på om ikke hendelsene i Berlin i ’89 står klarere i hodet mitt enn noe jeg faktisk selv opplevde når jeg var 8. Står ikke minnet om kysset mellom Ingrid Bergman og Humphrey Bogart på slutten i Casablanca like klart for meg som minnene om mine egne? Kan vi kanskje ikke til og med  ha mer levende minner rundt fiktive litterære figurer enn  for eksempel om barndomsvenner vi har mistet kontakten med. Wadström belyser i dette fantastiske programmet hvordan vi forholder oss til minner som ikke egentlig er våre egne. Eller, for å si det på en annen måte, hvordan vi husker øyeblikkene som vi egentlig ikke overvar.

”Ögonblicket” blander på perfekt vis mye av det jeg elsker her i verden, stor fortellerkunst, nostalgisk historie, utmerket musikkjournalistikk, fantastisk musikk og svensk. Det lå en kort stund ute på Sveriges Radios sider. Nå er det dessverre kun mulig å få tak i det gjennom den dubiøse nettsiden hvis navn jeg ikke våger uttale, musikkbransjens egen Voldemort, mer bestemt ligger det her. Så ta noen minutters avbrekk fra den gode moral, putt Kant i et skap, og last det ned. Jeg lover det er verdt det.