1.24 inn i «Anna» med Hello Saferide

Morgenbladet hadde en stund en spalte hvor norske filmkjennere, da gjerne Erlend Loe, valgte seg et bestemt øyeblikk i en viktig film, og skrev noe om hvorfor de likte akkurat det øyeblikket. For eksempel skrev Loe en gang om da han store indianeren i Gjøkeredet river løs den der store vann-kontroll-dingsen og kaster den ut gjennom vinduet. Da ble liksom både den indre og den ytre handlingen samla i et enormt klimaks. Visstnok et skole-eksempel på hvordan en god film samler alle tråder i én eneste bevegelse. I denne spalten, som kanskje bare kommer til å ha ett innlegg, vil jeg, og kanskje andre også, peke på lignende øyeblikk i pop-historien.Først, og kanskje også sist ut, er altså ”Anna” med Hello Saferide. Jeg har hyllet dama (Annika Norlin) både på radio og i festivalrapporter, men jeg gir meg ikke med det. Mitt forhold til henne er nå så sterkt at det er i ferd med å nærme seg et totalt ukritisk stadium. Dette er jo kanskje ikke sunt, og ikke særlig intelligent, men Gud, så deilig det er. Jeg later for eksempel som om jeg ikke har sett den litt corny videoen til denne låta, men at det eneste YouTube-klippet som finnes er det du kan spille av her:

Start det nå, og ikke hopp rett fram til 1.24. På samme måte som i filmene til Erlend Loe må du selvfølgelig ha fått med deg alt som kommer forut for ”øyeblikket” for at det skal ha noen effekt. Sangen handler altså om dattera som Annika aldri fikk. På slutten av sangen får vi vite at det ikke handler om abort, men om en mann som forlot henne. En hun trodde hun kunne få barn med, og bygge en framtid sammen med. Og før 1.24 får vi høre alt om hvor fint det kunne ha vært med Anna, hvordan hun kunne lært seg å spille gitar, og ishockey, om hvordan hun kunne tatt seg av de to når de ble gamle, og fått nobelpris, og så videre, og så videre. Det er egentlig en veldig hyggelig låt, men så kommer vi til øyeblikket når stemmen til Annika sprekker litt, og hele kompet gjør seg klar til en hjerteskjærende moll-akkord på siste ordet i setningen ”and you’d never have to know how it feels when your heart breaks”.

Jeg får fortsatt frysninger på ryggen hver gang jeg hører akkurat den linja. Kanskje burde jeg slutte å høre så ofte på sangen, for på et eller annet tidspunkt må jeg jo ha hørt sangen for mange ganger til å oppnå ønsket ”effekt” ved ”øyeblikket”, men dette holder fortsatt. Det er rett og slett stor pop-kunst hvordan hun klarer å formidle all smerten, og skuffelsen ved nesten ethvert brudd i denne ene linja. All kosen tidligere i sangen bygger perfekt opp til dette øyeblikket. Det er emo-indie på sitt beste, rett og slett ganske fantastisk.