Det alternative sinnelag skal liksom ikke være en grei tilstand å leve med. Ensomhet virker ofte som den høyst naturlige konsekvens av ikke å være som alle andre. Flukten fra denne ensomhet kan finnes i så mangt, man kan gjemme seg i bøker, drømme seg bort i musikk eller, hvis man er heldig, finne et sjeldent felleskap med andre likesinnede. Det er viktige å huske i denne sammenheng at det ikke dermed er sagt at man ønsker å være som ”alle andre”, men det at denne solitære tilværelse er selvvalgt gjør dessverre ikke ensomheten mindre påtagelig.
Ideen om denne særlingens isolasjon er et gjennomgående tema i mye indiepop, kanskje mest berømmelig illustrert i Morrisseys tekster. Belle & Sebastian føyer seg naturlig inn i denne tradisjon, og Stuart Murdoch må sies å være en av sin generasjons fremste skildrere av denne menneskelige bør. Der Morrissey som oftest fremhever en bitterhet og den fullstendig ensomhet, hvor felleskap er en fullstendig fremmed tanke, finner man hos Murdoch derimot oftere skildringer av felleskap mellom mennesker som ikke passer inn. Kanskje man kan beskrive det mer som en tanke om ”oss” og ”dem”, sett i forhold til Morrisseys bilde av ”jeg’et” og ”de ande”. Mye av Belle & Sebastians produksjon kan sees som en skildring av fellesskapet mellom oss som ikke er som alle andre.
Protagonisten i Mary Jo, siste sang på debutplaten Tigermilk, er i dette henseende en klassisk Murdochs skikkelse. Sangen begynner med en skildring av hennes ensomme tilværelse. ”No one can guess what you’ve been trough…” Nei vi kan ikke det, vi vet ikke hvorfor hun drikker sin (typisk Belle & Sebastian) te alene, men man får et inntrykk av at denne tilværelsen er selvvalgt. Omslaget, eller oppnøstingen vil jeg kanskje si, av tematikken kommer i linjen som kommer 1.39 ut i sangen: ”…now you’ve got love to burn” synger Murdoch med sin skjøreste stemme. Samtidig kommer koringen inn (jeg vil gjette på at det er Stuart Davis), småskjærende, men utfyllende. Et brudd med Isobell Campell sin angeliske koring tidligere i sangen. Helheten blir for meg et perfekt øyeblikk, et av de store høydepunktene i Belle & Sebastian sin fantastiske katalog. I denne halve linja kulleminerer ideen hos Stuart Murdoch om å bryte ut av ensomheten.
Dessverre er ikke alt man drømmer om mulig. ” Yeah, life is never dull in your dreams/A pity that it never seems to work the way you see it .” Her vender vi også tilbake til spørsmålet om man kan ha sin eskapisme i form av litteratur og musikk: ” You’re reading a book, «The State I Am In”/But oh, it doesn’t help at all.” En intertekstuell referanse tilbake til “The State I Am In”, første sangen på Tigermilk., etterfulgt av to linjer som nesten er Morriesque i sin surrealisme: ” What you want is a cigarette/And a thespian with a caravanette in Hull”. Kanskje kan ikke musikken og litteraturen hjelpe, kanskje kan ikke ensomheten brytes, kanskje er ikke menneskelig felleskap mulig, men i en linje ligger altså drømmen om at dette kanskje kan skje.
kjedelige saker dette her. takke meg til kvinneguiden.no
DU er kjedelig.
Synes DU ga ut en fin liten singel i forgårs jeg. Forøvrig er kvinneguiden.no min store inspirasjon og det nivå jeg streber etter en dag å komme opp på.
hvem er egentlig med i denne gruppen av «alle andre»? hva skal til for at man er en «alle andre»? jeg tenker i blant at han/hun er det, men har opplevd mang en gang at når jeg blir kjent med vedkommende detter de utenfor den grupperingen sporenstreks. kjenner du noen?
DU er bra! men folk som skriver sånn: ‘å. dette var kjedelig’. DE er kjedelige.
De 200 menneskene fra ungdomskolen og slikt jeg sletta på Facebook en kveld er «alle andre». Når Frp snakker om «folk flest» er det defintivt så veldig «alle andre» de tenker på. I den grad at de som bare er litt «alle andre» føler seg som «oss». Disse «alle andre» er en udefinerbar gruppe, føler jeg har møtt en del i mitt liv, men prøver jo å la være å henge med dem… Kanskje jeg ikke kan si hvem de er, men kjenner dem igjen når jeg treffer dem. Forresten så hadde vel J9 og Onkl P en forsøksmessig deffinisjon i sommer med «Gli Forbi».
Så lenge det finnes «alternativ» kultur må det vel finnes noe å være alternativ i forhold til. Vanskelig å stadfeste. David Guetta? Coldplay? True Blood? Himmelblå? Ringnes? Carlings? MTV? NRK? «Norge»? Amerika? Østfold? Oslo? Dagbladet Fredag? Aftenposten? Perleøredobber? IKEA? Rema? Henning Mankell? Lars Saabye Christensen? Bil? Trikken? Fotball? Helgefylla? Snus? Tribal tatoos? World of Warcraft? Facebook? Bare å begynne å plotte inn i et Bourdieu-skjema.
Det er vel nettopp dette som er fascinerende med dette begrepet, er vel få som definerer seg selv som «alle andre». Jeg hadde en diskusjon om Julian Casablancas nylig hvor jeg skjønte at personen jeg snakker med ville definere seg som alternativ i musikksmaken basert på sin kjærlighet til The Strokes. Når jeg hørte Coldplay-»Parachutes» første gang trodde jeg det var alternativt. «Yellow» ble jo spilt på MTV Alternative Nations for guds skyld. Når det er sagt, når jeg fikk vite at denne plata: http://www.platekompaniet.no/Musikk.aspx/CD/The_Priests/The_Priests_-_The_Priests/?id=88697339692 var den mestselgende plata i Norge i førjulstiden 2008 innser jeg jo at Strokes er alternativt i forhold. Jeg skjønner virkelig ikke hva som finnes utenfor min lille boble. Er det noen her som faktisk har hørt om denne plata?
Ideen om «alle andre» er jo heller ikke noe den venstrevridde intelligensiaen, eller sære indienerden, har patent på. For eksempel kan jeg vedde på at de i Norge som ikke tror på global oppvarming definerer seg selv som «vi som har skjønt det», mens «alle andre» tar feil.
Eivind har forøvrig helt rett.