Til tross for side på side med wikipediansk research i forkant av søndagens Poplogg-sending forsvant liksom alle resonnementene mine om sjangeren «brit-folk» bare ut i en tett febertåke av druider, mystiske steinformasjoner og fnising. Men for å se forbi mangelen på sammenhengende setninger og logiske tankerekker, så syns jeg altså at det har noe for seg å snakke om en ny folkbølge fra England, uansett om den kom i 1997, 2005, 2008 eller bare alltid har vært der.
Et fellestrekk for alle mine favorittband- og artister for tiden er nemlig at de alle er fra småbyer i England, og spiller folk-pop som både henter inspirasjon fra britisk 60- og 70-tallspop og fra det mer rurale England, ikke de forurensa, møkkete, grå industribyene som kanskje er det England de fleste ser for seg når de først tenker på dette kongeriket vest i havet, og musikken som kommer derfra.
I sendinga på søndag prøvde jeg også å lansere teorien om at mye av musikken deres spiller på den gamle naturmystikken som britisk mytologi inneholder, men det er nok ikke et standpunkt jeg skal være for bastant på, selv om videoen til Blue Roses «Doubtful Comforts», som du kan se under her, er både utrolig vakker, veldig mystisk og full av merkelige symboler.
Ta for eksempel Beth Jeans Houghton fra Newcastle-Upon-Tyne, som tidlig i år slapp EP’en «Golden/Nightswimmers» og som 19. september fulgte opp med «Hot Toast Vol 1″. Likhetene med kanskje selveste dronninga av ny-folk fra England, Laura Marling, er mange, men at det ligner er jo absolutt ikke noe negativt så bra som Marling tross alt er. Sjekk henne for eksempel ut her:
Eller hva med Laura Grove aka Blue Roses, fra Bradford i West Yorkshire? Hun minner kanskje mer om Bat for Lashes enn Laura Marling, siden hun har et litt mer drømmende og svevende lydbilde. Og sjekk ut denne fantastiske videoen som er filmet med 3D-kameraer:
blue roses – «doubtful comforts» (3D camera shift musicvideo) from fabian röttger on Vimeo.
Og så litt snikreklame for Ray Bans. De (brilleprodusentene, altså) har nemlig gjort et skikkelig fint opptak med to jenter jeg har digga lenge, som kaller seg Peggy Sue og er fra Brighton. Marling-referansene er absolutt tilstede her óg, men hva gjør vel det når de spiller trekkspill? Jeg kan definitivt se for meg disse jentene spille opp til låvedans ute i en eng i Sør-England, med masse hobbiter som danser rundt med roser i kinnene og skitt under føttene.
Peggy Sue from Ray-Ban Rooms on Vimeo.
Og vet du – jeg veit om så utrolig mange andre bra band i samme åkerlandskap for tiden, at jeg kommer tilbake med en del 2 før du har fått sagt «tea time».
Siste kommentarer