Det neste tiårets beste film

Mens avisene og magasinene er opptatt med å kåre de beste platene, låtene, bøkene og filmene fra dette tiåret, er Poplogg alltid foran, og kårer herved det neste tiårets aller beste film. Vinneren er: «Where The Wild Things Are», en film for barn regissert av Spike Jonze og med manus av ingen ringere enn Dave Eggers. Musikken er komponert av Karen O fra «The Yeah Yeah Yeahs». OK, så er det kanskje den eneste filmen fra det neste tiåret som jeg faktisk har sett, men den er veldig, veldig bra.

Filmen har premiere 21. januar, og bare navnene Dave Eggers og Karen O bør være mer enn nok til å kjenne sin besøkelsestid. Eggers har skrevet romanene «A Heartbreaking Work of Staggering Genius», «You Shall Know Our Velocity», og «What is the What». Han driver også tidskriftet og forlaget McSweeney’s, og på baksiden av pocket-utgaven av den norske oversettelsen av sistnevnte kan vi lese at Eggers har «har fått stor innflytelse blant unge mennesker de siste årene». Det kan vi skrive under på, Poploggs Anne Nordheim har sågar hevdet at Dave Eggers er Messias. Manuset hans er basert en historie av forfatteren Maurice Sendak, og det ryktes at Sendak nå har bedt Eggers om å gjøre historien hans om til en roman.

Filmen er akkurat like fantasifull, leken og rørende som man kan håpe, og med enda finere musikk enn man hadde turt å håpe på. Den handler om Max, som selvfølgelig er verdens peneste lille gutt, med akkurat sånn hårsveis som alle hipsterbarn i Brooklyn helt sikkert har. Han har en enorm fantasi, men innimellom blir han kjempesint og roper og skriker så den stakkars alenemoren hans blir helt fortvilet. En kveld blir det furore når Max ser mamma kysse kjæresten sin og blir sjalu. Han løper ut av huset, og inn i skogen hvor han drømmer seg bort til en helt ny verden som ser litt ut som den i «Neverending Story». Her de har rare, hårete troll som liker og ødelegge ting, og som har mange problemer, men som egentlig er veldig bra folk/troll. Max blir selvfølgelig kongen deres, men så viser det seg at han jo egentlig bare er helt vanlig, og ikke en konge.

Filmen fikk meg til å ønske at jeg hadde en lite barn som jeg kunne ta med på kino, og etterpå snakke med om at alle kan være litt slemme innimellom, men at det ikke betyr at man ikke er snill på bunnen. Og at det er lov å bli sint så lenge man passer på å si unskyld etterpå, og være snill så ofte man kan.