Etter Ola Innsets utforskning av Hello Saferides «Anna» og låtas 84. sekund, kan jeg ikke dy meg for å legge ved noen personlige favoritter under temaet «fantastiske popøyeblikk». La oss hypotetisk si at man nylig har vært gjennom et samlivsbrudd, la oss også hypotetisk si at man har vært blodfan av Prefab Sprout i mange år. Rent hypotetisk vil man sette Steve Mcqueen på høy rotasjon. For denne hypotetiske personen i denne hypotetiske situasjonen, er hver låt på plata fullkommen. Men et lite høydepunkt er kanskje mot slutten av Goodbye Lucille #1, der frontmann Paddy McAloon vrir stemmen opp i et fortvilt skrik, etter nok en gang å ha ytra sin lille moral: «Life’s not complete, till your heart’s missed a beat, and you’ll never make it up, or turn back the clock. No you wont, no you won’t, no you won’t».
Om den hypotetiske personen ønsker seg litt perspektiv i tristessen, bør vedkommende ty til øyeblikket fem minutter inn i Paul Simons mesterlige Darling Lorraine, fra plata You’re the one. Sangen tar for seg et liv, et samliv, et samlivsbrudd og et dødsfall. Popmusikk for voksne folk med noen unger, grånende hår og en skilsmisse eller to på samvittigheten. Simon skisserer opp møtet mellom hovedperson Frank og hans livsledsager Lorraine. Snart gifter de seg («Anyway Lorraine and I got married, And the usual marriage stuff). Men lykken varer ikke evig («Then one day she says to me, From out of the blue, Frank, I’ve had enough»). Dermed kommer det bitre skilsmisse-refrenget. Bitterheten utbroderes. Frank skulle blitt musiker, og ikke kasta bort halve livet på denne dama. Refrenget gjentas, og skillsmissebitterheten når sitt høydepunkt («I’m sick to deat of you Lorraine») men så skjer det et brått skifte. Midt i denne vonde skilsmissen, eller kanskje en stund seinere, er Lorraine blitt døddsjuk, og Frank må hjelpe henne. Sangen får et taktskifte i sitt femte minutt, og vi får et nærbilde av Lorraines bleike hender. Doktoren smiler, men har dårlige nyheter. Franks sinne og forakt snus til anger og kjærlighet («Darling Lorraine/Please don’t leave me yet/I know you’re in pain/Pain you can’t forget/Your breathing is like an echo of our love»). Klumpen i en hypotetisk hals vokser ved den småpatetiske sistestrofa («the moon in the meadow/Took darling Lorraine»).
Tristere kan det faktisk bli. Balladen Sometimes it snows in april fra Prince’s soundtrackplate Parade omhandler døden til en av karakterene i filmen. Prince briljerer virkelig som vokalist. Akkurat som Hello Saferide, smetter han inn en perfekt liten stemmeknekk, samt en perfekt liten kunstpause, i sangens emosjonelle klimaks. Sangeren vil ikke dø, men han veit at ingenting varer. «All good things they say, never last» gjentar han, før han skifter ut denne refrengstrofa i låtas siste ti sekunder, fra 6.38, med de knusende ordene «love isn’t love until it’s past».
Men den hypotetiske personen må se ut over sin hypotetiske situasjon. Hva løfter blikket bedre enn gospel? Verdens korteste, og flotteste gospeløyeblikk, er kanskje gjemt 48 sekunder inn i Cat Steven’s lille åpningsspor Tea for the tillerman, på albumet ved samme navn. Cat (i dag Yusuf) sitter og klimprer og knirker i vei på egenhånd, før et gospelkor plutselig og uventa kaster seg med på sangens ene klimaks. Det handler som vanlig om unger som leiker, og målet med leiken (eller var det grunnen til-?), er that happy day, som gospelkoret triumferende annonserer.
En enda sterkere lykkerus finnes tre minutter og ti sekunder ut i Broken Social Scenes indiehit Almost Crimes, på kanonalbumet You forgot it in people. Det tar lang tid før de energiske versene forløses i et brølende refreng, men for et refreng! Man får lyst til å danse, holde hendene i været og brøle med sine kanadiske venner i det de bruker sin kollektive uavhengige indielungekraft på å rope sangtittelen. «I THINK IT’S ALMOST CRIME!» Ja! Så sannelig! Denne typen energi burde i det minst være tungt avgiftsbelagt, kan en hypotetisk statsvitenskapstudent som egentlig burde ha lest om konstitusjonell rettslære akkurat nå ta seg i å tenke. Men bare nesten. Si det etter ham: livsglede is not a crime
Siste kommentarer