Oslo Internasjonale Filmfestival har hatt et knallsterkt program i år, og med det fått fram anmelderpennen til flere enn Poploggs faste skribenter. Gjestespaltist Sissel Ringstad så Andrew Bujalskis «Beeswax» forrige søndag:
Things never get wrapped up in real life, svarte regissør Andrew Bujalski på spørsmålet om hvorfor filmen hans, Beeswax, slutta så brått. At OIFF kunne stille med regissøren for såkalt Q&A samtidig som rulleteksten gjorde seg ferdig, gjorde filmopplevelsen på søndag kveld enda litt bedre. Kunstneren kan som kjent ikke komme med sannheten om verket, men den skjeggete mannen bak filmene Funny. Haha og Mutual Appreciation kom i stedet med godkjent livsvisdom. Blant annet dette: at livet aldri egentlig gjør seg helt ferdig med ting, det blir ikke wrapped up – det løser seg ikke i et spenningshøydepunkt eller vakker enighet når det bygger seg opp til en sår konflikt eller et kjærlighetsforhold.
Relativt ofte kommer det nemlig tilbake igjen en, to eller tre ganger – det gjelder både konflikten og kjærlighetsforholdet, enten i en ny og forsterka form, eller bare med en forundring over at man kunne la det skje.
Det uavslutta eller alltid pågående blir godt beskrevet i Beeswax, av flere grunner. For det første er det forholdet mellom de to tvillingsøstrene Jeannie og Lauren, helt nydelig spilt av de to tvillingsøstrene Tilly og Maggie Hatcher. Tvillinger er i seg selv et forunderlig fenomen – og et godt utgangspunkt for å beskrive et forhold som alltid har vært og aldri tar slutt: Jeannie og Lauren (eller er det Tilly og Maggie?) har en helt egen (og misunnelsesverdig) tone av forståelse seg i mellom – et forhold som rommer hverandres fortid på en måte som gjør en tvilende grimase til et hel kommentar. Som publikum skjønner vi at de skjønner hverandre – selv om vi ikke alltid skjønner hva de mener.
Det uavslutta i filmen ligger også i historien, som tar utgangspunkt i bruktbutikken Storyville her. I Beeswax er det Jeannie og venninnen Amanda som driver butikken, en drømmeverden for vintagesvermerier, og historien bak butikken er nettopp dette: en drøm og hyggelig hobby som ble et profesjonelt samarbeid. Et samarbeid som viser seg å ikke gå så bra, Amanda og Jeannie er uenige om hvem som gjør hva i butikken, og Amanda går så langt at hun truer med å saksøke Jeannie. Konflikten er ikke dramatisk utspilt, det blir mer til en refleksjon rundt hva som gikk galt og diskusjonene om hva de kan gjøre, og ikke minst – inngangen til Jeannies eks-kjæreste Merril som studerer juss, og som gjerne dukker opp i tvillingenes liv igjen for å hjelpe til. Historien viser på en fin, og la meg si det, realistisk måte hvordan drømmer og fritid blir bissniss, og hva det kan innebære av uforutsette problemer.
”Realisme” er selvfølgelig fiksjon og lureri, men det stoppet meg ikke fra å synes at Beeswax var nettopp dette –troverdig og nær. En forunderlig kjemi mellom skuespillerne, to-tre-fire interessante og vakre kvinneroller som ikke gikk på bekostning av de mannlige karakterene, en historie om noe som angår mange av oss – kjærlighetsforhold som ikke egentlig er avslutta og personlige drømmer som plutselig er jobb – alle disse tingene gjorde Beeswax til en perfekt film for meg. Og kanskje flere.
Skrevet av Sissel Ringstad.
Siste kommentarer