Jeg har alltid tenkt at Drew Barrymore må være den perfekte bestevenn. Eller, at hun kunne ha vært det, hvis hun ikke hadde vokst opp i Hollywood, hatt filmstjerneforeldre, spilt i E.T og blitt alkoholiker og rusmisbruker som niåring. Egentlig tipper jeg Drew aldri hadde noen bestevenn, og nå er det nok litt for seint for oss å møtes.
Men det virker som om det går bra med Drew, så jeg bekymrer meg ikke. Dama er jo den morsomste, minst selvhøytidelige, søteste og mest sympatiske langs hele Sunset Boulevard. Hun har vært sammen med trommisen i The Strokes, og de siste årene har hun gått fra å ikke bare være skuespiller, men til å også bidra på produsentsiden, i så forskjellige filmer som Donnie Darko og Charlie’s Angels-filmene.
Og nå er Drew her igjen, denne gangen som regissør, med den herlige filmen Whip It som jeg så på Oslo Internasjonale Filmfestival i går. Ja, jeg sier det med en gang: For en film! Det er lenge siden jeg har vært så oppstemt, inspirert og lattermild som da jeg surret skjerfet rundt halsen og tuslet ut av Eldorado kino klokka halv ni. Men mest av alt hadde jeg lyst til å finne fram rulleskøytene fra da jeg var ni, flytte til Austin, Texas, få meg masse nye tatoveringer og flytte inn i livet til en fyr som spiller at han spiller i band i en indiefilm.
Whip it handler nemlig om 17 år gamle Bliss som bor i en søvnig småby midt i hjertet av Texas, og som i likhet med 17 år gamle jenter fra søvnige småbyer fra hele kloden kun tenker på den dagen hun kan dra derifra. Men moren har andre planer, og de handler mest om henne selv.
Bliss skysses fra skjønnhetskonkurranse til skjønnhetskonkurranse i skreddersydde kjoler, når hun ikke jobber på den lokale dineren, The Oink Joint, hvor du kan får en gratis «squealer» hvis du greier å spise den på under tre minutter. Det gjør du ikke.
Etter en handletur med moren til Austin oppdager Bliss rulleskøytesporten Roller Derby og lurer seg avgårde på opptaksprøve til bunnlaget Girl Scouts.
Og som i alle sportsfilmer trenger jeg vel ikke referere særlig mye mer herfra og ut. Bliss kommer med på laget, de avanserer på tabellen og det store Derby-oppgjøret mot erkerivalene på slutten kræsjer selvsagt med finalen i skjønnhetskonkurransen.
Men selv om Whip It følger den klassiske sportsfilm-oppskriften til den minste detalj, kjører på med en rekke kleine Hollywood-klisjeer uten å rødme, og frekt stjeler scener fra andre filmer så overrasker den også, og føles bare så innmari frisk og ny.
For Ellen Page er (selvsagt) strålende i rollen som Bliss, all julinga jentene får i Roller Derby-kampene kjennes så ekte at du krymper i stolen hver gang de tryner og brekker nesa, Drew Barrymore har regissert en film der hun får spille akkurat en slik rolle hun elsker å spille, og Juliette Lewis glitrer som den onde Roller Derby-dronninga «Iron Maven».
Manuset er morsomt fra første til siste scene, og hvis Drew også har vært med på å plukke ut skuespillerne (noe jeg mistenker, siden de fleste av rulleskøytejentene er kule skuespillerinner på hennes alder, og minner litt om henne selv) skal hun jammen ha mye ros for valget av disse også, fordi man blir skikkelig, skikkelig glad i nesten alle karakterene.
Musikken er bra, noe som bare skulle mangle siden «Whip it» også er en låttittel av både Devo og Lil’Wayne. Men det er Jens Lekman som tydeligvis er Drews favoritt, for han er representert med hele tre låter på soundtracket.
Whip It er ikke noen indiefilm, bare så det er sagt. Ellen Page var indie før Juno, nå spiller hun på Hollywoods A-lag. Og det at Drew sitter i regissørstolen har sikkert hjulpet på både pengekassa og oppmerksomheten til filmen. Men den er heller ikke et glattpolert kommersielt Hollywoodprodukt, og den har mange trekk fra de to mest folkekjære indiefilmene de siste årene, Juno og Little Miss Sunshine.
Ikke minst er historien utrolig sjarmerende og inspirerende. Det er nesten litt flaut å si det, for når man trekker inn kjønn blir alt så vanskelig å skrive om uten at man driter seg ut, men det aller beste med den er at det er så mange tøffe og morsomme jenter i hovedrollene.
De er jenter som gir deg lyst til å gå fra kinosalen etterpå og starte et tre-greps garasjeband uten å kunne spille noe som helst, jenter som gir deg lyst til å farge håret rødt og begynne å gå mer i nettingstrømper selv om det er trashy, jenter som gjør opprør og jenter som innrømmer at det tok dem tretti år av livet før de fant noe de var virkelig gode til. Men når de først fant ut hva det var, stoppa ikke det at de var tredve dem fra å følge det sporet.
Og DET er jævla befriende å vite.
Whip it er allikevel ikke på noen måte en «jentefilm». Den er derimot en morsom, underholdende, spennende, sjarmerende, satirisk, punkete sportsfilm om jenter som drikker øl og går på rulleskøyter. Det burde appellere til de fleste. Se den og bli litt lykkeligere.
Den går på OIFF for siste gang i dag.
Siste kommentarer