Av og til finnes det øyeblikk i musikken som kan endre totalt hvordan man oppfatter en artist. Dessverre ikke alltid til det bedre. Billie Holiday står for et par av disse.
Billie Holiday er en av historiens sterkeste og stolteste afroamerikanske kvinneskikkelser, og står som et lysende symbol på hva reint talent og viljestyrke kan føre til. For meg, og mange andre unge jenter med en sangspire i magen, var hun et forbilde da jeg var 16, og har forsåvidt forblitt det, om enn litt lengre bak i bevisstheten. Derfor var overraskelsen kanskje større enn den burde vært da jeg her om dagen la merke til teksten i de to ovennevnte låtene, men ubehaget var helt på sin plass.
Billie, eller Eleonora Fagan, som hun egentlig het, vokste opp under helt usannsynlig kjipe omstendigheter. Mora var 13 da hun fødte Billie, og hadde blitt kastet ut hjemmefra ettersom Billie var utenfor ekteskap. De bodde med de fattigste av de fattige i Baltimore. Da Billie var ti, fortalte hun at hun var blitt voldtatt, men hun ble ikke trodd, og i stedet sendt til reformering på en katolsk skole. Etter to år slapp hun ut, og de flyttet til New York. Like etterpå tok imidlertid mora sin nye nabo på fersk gjerning mens han voldtok Billie. Hun ble etterhvert rekruttert av et bordell, og jobba som prostituert, samtidig som hun sang på nattklubber for tips. Det var her hun ble oppdaget, tidlig i 30-åra. Hun revolusjonerte jazzvokalen gjennom å bruke stemmen som instrument, med vokale improvisasjoner og innovasjon av melodilinjer. Hun gjenoppfant de fleste standardlåter, og skrev sine egne. Hun var en av de første afroamerikanske kvinnene som sang med storband, eksempelvis Count Basie, som på den tida var uhørt. I segregerte USA fylte hun Carnegie Hall to ganger på rad i 1956. Når man hører på studioopptak av Billie hører man en meget bestemt musiker som vet akkurat hvordan hun vil ha det, og gir klar beskjed.
Billie er også kjent for sterke emosjonelle framføringer: hun sang «Strange Fruit», denne skjellsettende låta om lynsjing på 30-tallet, og selv om Colombia fant den for kontroversiell til å spille inn, og innspillinga med Commodore Records ikke fikk spilletid på radioen, ble den allikevel en bestselger. Den står fortsatt som en av de sterkeste låtene noensinne.
Hun spilte inn en film med Louis Armstrong på denne tida, og ble castet som en tjenestepike, med følgende kommentar fra sin selvbiografi:
«I thought I was going to play myself in it. I thought I was going to be Billie Holiday doing a couple of songs in a nightclub setting and that would be that. I should have known better. When I saw the script, I did. You just tell one Negro girl who’s made movies who didn’t play a maid or a whore. I don’t know any. I found out I was going to do a little singing, but I was still playing the part of a maid.»
Bildet som skisseres av Billie er av en viljesterk, stolt og uvanlig kvinne for sin tid. På 40-tallet spilte hun inn “My Man” og “Ain’t Nobody’s Business If I Do”, som endrer litt av dette bildet. De ble, paradoksalt nok, noen av hennes største hits. Nå har aldri jazzens standardlåter hatt de sterkeste feministiske undertonene, kanskje med unntak av låter som “The Lady Is A Tramp”. Men de fleste går i relativt uskyldig, romantisk tematikk om en mann som skal komme, eller en som ikke kom, eller en som kom og gikk.
Derfor hadde jeg ikke ventet de følgende tekstlinjene, 1:49 inn I «Ain’t Nobody’s Business If I Do»: “I Swear I ain’t gonna call no coppa, if I get beat up by my poppa, ain’t nobodys business if I do.”, Og 1:33 inn I “My Man”: “I love my man, I don’t know why I do, he isn’t true, he beats me too, what can I do”.
Fra Billie Holiday? Kvinnen som nektet å la seg smugle inn bakveien på konsertlokalene fordi det hvite publikummet kunne bli støtt av hennes nærvær? Spørsmålet jeg sitter igjen med er hvordan en kvinne som kom fra ingenting, og nådde så høyt i rasismens USA kunne tillate seg selv å formidle dette? Mysteriet blir ikke mindre når man vet at de fleste menn Billie involverte seg med var voldelige, og volden bidro sterkt til Billies svært skrantende helse. Hvordan kan man ha slik stolthet og selvsikkerhet på ett område, og så tillates å bli så ydmyket på et annet? Det hele gir, for meg, et tragisk tilsnitt til både artisten og personen Billie Holiday.
Billie endte livet på en like tragisk måte, delvis direkte resultert av denne mishandliga. Hun døde av leversvikt i 1959, 44 år gammel, og de siste årene av sitt liv hadde hun i tillegg blitt frasvindlet hele sin formue, hun døde med 70 cents i banken. Den fantastiske Lady Day. Jeg finner ingen moral i denne historia. Det jeg sitter igjen med er en tanke om at med tiden har mange tabuer forsvunnet, som at en svart sangerinne beveger seg blant publikum, men heldigvis har også endel nye oppstått, som å synge at det er greit å bli banka. En liten vei har vi kanskje kommet.
Siste kommentarer