A SINGLE MAN

Den tidligere Gucci-designeren Tom Ford har skiftet beite og er klar
med sin første spillefilm, A Single Man. Filmen har fått mye
oppmerksomhet, dels fordi det er ikke hver dag en klesdesigner lager
film, og dels fordi filmen slett ikke er så verst. Filmen har allerede
blitt utpekt som en het Oscarkandidat, med Colin Firth i sitt livs
rolle.

Firth spiller hovedrollen som den homofile engelskprofessoren George,
som nettopp har mistet sin kjæreste Jim i en bilulykke. Lammet av
sorgen, sitter George alene igjen, forlatt i en knugende ensomhet.
Utgangspunktet for historien er spørsmålet om hvordan man fortsetter livet etter å
ha mistet sitt livs kjærlighet. Løsningen til George er enkel. Han
finner fram revolveren, og vi følger ham gjennom et forvirrende døgn
hvor han forsøker å iscenesette sitt eget selvmord.

Den store kjærligheten og sorgen over å ha mistet den får mest
oppmerksomhet i filmen, og blir aldri overskygget av det faktum av at
George lever i en tid hvor homofili er uglesett. Ved å la disse
temaene ligge under overflaten framheves det at kjærligheten faktisk
er universell. Gleden og sorgen er den samme for alle, homofil eller
ei. Fortellingen er en enkel konstruksjon, det handler om sorgen.
Tomheten og ensomheten George opplever blir formidlet på en utmerket
måte, både gjennom Firths skuespillerprestasjon og Fords regi. George
sitter alene igjen i et stort, modernistisk hus og stirrer inn i
framtiden uten å se noe.

Skildringen av sorg og ensomhet er dessverre også det som gjør filmen
litt for langsom og stillestående. Utgangspunktet for fortellingen er
en dramatisk og opprivende hendelse, som ender opp i en litt for
apatisk filmfortelling uten en tydelig retning. Med tanke på at filmen
handler om en manns sorg over å miste sin livsledsager virker nettopp
dette rart. Det skal jo være kjempespennende! Eller? Med det sagt så
må jeg påpeke at noen av filmens beste øyeblikk er de få scenene
mellom George og Jim, der vi får en mulighet til å forstå årsaken til
Georges sorg. Det er umulig å forstå hvorfor tomrommet i Georges
liv er så uutholdelig, hvis man ikke får lære å kjenne hvem som engang
fylte det tomrommet.

Fords regidebut er som forventet stilsikker, men helheten mangler en
gnist og driv. De store følelsene blir nærmest kneblet av de pene
bildene og den klassiske musikken, samtidig som filmen sleper seg
avgårde mot et tilsløret mål som dukker opp litt for sent