Suplement til siste utgave av Fan

Deadline er et relativt konsept. Jeg innser at det er delte meninger på dette, og at jeg snart må begynne å innordne meg etter de andres oppfattelse av konseptet deadline; enn så lenge forholder jeg meg rebelsk. Men jeg skal skjerpe meg, jeg lover. På grunn av min noe slappe dedikasjon til deadline, ble siste nummer av Fan, det store Noughties-nummeret, mangelfult. Det vil si: det kan vel argumenteres for at det var fullendt, men det manglet en tekst om Radio Dept. Denne strålende svenske poptroikaen som nærmest reddet livet til en fersk og emosjonelt forkrøpla Kristiansandsstudent. Her følger en beretning om hvor mye popmusikk kan bety:

«Strange things will happen»

På samme måte som folk husker hvor de var 11. september, eller når tsunamibølgen inntraff, som folk husker sitt første kyss, første gang de danset med en jente eller første gang de hadde sex, så husker jeg første gang jeg hørte Radio Dept. Altså, jeg husker de overnevnte tingene også, selvfølgelig, men jeg husker ikke musikken, eller forresten: jeg husker den første sangen jeg slow-dancet til. «Hero», Mariah Carey, sammen med Renate, på Røde Kors-huset i Solakrossen. Jeg hadde nettopp vunnet min første og hittil eneste dansekonkurranse, og premien min var en Stopp Volden t-skjorte samt tre og et halvt himmelske minutter med en relativt motvillig Renate. Slike opplevelser gjør inntrykk; hver gang jeg hører «Hero» blir øynene mine fuktige, og jeg får et plutselig anfall av ekstrem nostalgia og tristesse og jeg lurer på hvordan det går med Renate og hvorfor det aldri funket mellom oss. Det varer lengden av «Hero», så er det over, like abrupt som det kom over meg; jeg innser at Renate aldri var, eller kommer til å bli noe for meg, og at vi begge har det bedre på egenhånd. Jeg kommer også på at vi var tolv.

Men uansett, Radio Dept:

Det var 2003 og jeg befant meg i en tilstand av stor fortvilelse og frustrasjon i det kulturelle vakuum av en by som var Kristiansand på denne tiden. Jeg hatet omtrent alt ved min tilværelse og favorittbandet mitt var Joy Division; denne mistilpassheten og denne forkjærligheten for dystopisk rock preget alle aspekter ved livet mitt. Jeg var på en måte en slags proto-emo, dynket i selvmedlidenhet og påtatt depresjon, anemisk og borderline anorektisk. Noe var galt, det var ikke slik jeg skulle være. Jeg skulle være glad, men sentimental; jeg skulle være pop-musikk, ikke denne destruktive rocken. Allikevel var alt jeg kunne fremstå som en patetisk immitasjon av Ian Curtis.

Det var da jeg hørte «Lesser Matters». En uke eller to i forveien hadde jeg hørt The Concretes sin debut-plate for første gang og den hadde skuffet meg massivt; jeg forstod ikke det døyt av hva all hypen handlet om. The Concretes og Radio Dept. ble nevnt i samme åndedrag på disse tider, som en del av en revitalisering av shoe-gazen, samt som svensk popmusikks store fremtid. Mitt kjærlighetsforhold til denne sjangeren og min sterke dragning mot alt svensk tatt i betraktning, så bestemte jeg meg allikevel for å sjekke ut RD, til tross for skuffelsen The Concretes hadde gitt meg.
Allerede fra spor en var jeg bergtatt: en vegg med støy, en uovertruffent vakker melodilinje, en sentimentalitet i musikken som fortsatt mangler sidestykke og en distansert vokal som beskrev situasjonen min i vendinger jeg aldri selv hadde klart å komme opp med. Men kanskje viktigst av alt: her fant jeg en type musikk som var fullstendig blottet for dystopi, men som allikevel traff meg knallhardt i hjerte, som en hvilken som helst forelskelse. Kjærlighet handler for det meste om timing, og RD kom til meg på absolutt rett tid. Jeg hadde kreert en tilværelse for meg selv som var uutholdelig, men samtidig var det på ingen måte åpenbart for meg at noe måtte forandre seg – før jeg hørte RD. Med ett begynte ting å se så mye, mye lysere ut.

«Lesser Matters» har betydd mye i kraft av seg selv, men vel så mye i kraft av hvilke ringvirkninger det hadde. Det er nesten så en kan si at platen utløste et paradigmeskifte i smaken min; den gikk med ett fra ukultivert, småharry og direkte trist, til sofistikert og optimistisk. Den gjennomgikk en forandring som ville gjort Bourdieu rørt.

Det har riktignok tatt ganske lang tid før det virkelig krystalliserte seg hvor glad jeg faktisk er i Radio Dept. Men satt i kontekst med hva som skjedde med livet mitt rundt juletider 2003, hvordan alt ble bedre samtidig som jeg oppdaget «Lesser Matters», og hvordan platen for alltid vil bli stående igjen som et tegn på bedre tider, og ikke minst hvor mye strålende musikk jeg begynte å høre på som et direkte resultat av denne platen, så er det ganske klart: «Lesser Matters» er totusentallets beste plate.

Rent subjektivt sett selvsagt.