1985 i 2010

Verdens fineste platecover

Hører på Prefab Sprouts klassiske album ”Steve McQueen” fra 1985, og får nok en bekreftelse på at åttitallet blir mer og mer spiselig jo lenger unna oss det kommer. For ti år siden ville synth-bruken, og det typiske 80-tallslydbildet med dertil tilhørende effektbruk virket såpass frastøtende på en classic rock-fan som meg selv at jeg ikke ville vært i stand til å høre de fantastiske melodiene som blir forsøkt framhevet av de allerede nevnte effektene. Nå har jo min smak naturlig nok utviklet seg betydelig de siste ti årene, men det er også tydelig at det blir stadig mer stuereint å hylle det tidligere så utskjelte musikalske tiåret 80-tallet. Vi lo mye av 80-tallet før. Kanskje ikke av Prefab Sprout, men av skulderputer, Kim Wilde og 20-kilos mobiltelefoner. Nå er det heller 90-tallet vi ler av. 90-tallet er det nye 80-tallet. Betyr det at 70-tallet i sin tid var det nye 60-tallet? Åpenbart, men av mer enn én grunn?

Mye av dette har med det diffuse, og akk så skumle begrepet ”mote” og gjøre. 80-tallet har jo allerede vært retro-kult en rekke ganger, og selv om skulderputer forhåpentligvis vil være ukult i mange, mange år til, så blir det kanskje aldri så ukult igjen som det var i 1997. Noen mener at verden utvikler seg gjennom brudd med det bestående, altså at man alltid vil forsøke å ta avstand til det som var rett før, i dette tilfellet skulderputer.

Men vi intelligente mennesker vil ikke bry oss om sånne forgjengelig ting som mote, vi søker dypere, til en form for evig sannhet, som kan være gjeldende for alle mennesker i alle tider. Og kanskje er det som gjør at ”Steve McQueen”, i motsetning til for eksempel Kim Wilde’s ”Teases & Dares” blir stående som et klassisk album. Kanskje hever det seg egentlig over alt som har med mote og gjøre. Greit nok at innpakninga til tider er svært typisk for sin tid, men kanskje innehar plata også noe av det de i motebladene kaller ”det tidløse”.

Jeg kjenner ei som knapt gidder å bry seg om kunst fra etter andre verdenskrig. Musikk og litteratur som er eldre enn dette, men som fortsatt hylles har nemlig bestått historiens prøve, mener hun, og innehar derfor ”kvalitet”. Hun går utvilsomt glipp av mye god kunst, men vi som ikke har lest alle klassikerne og hørt alle Mozarts symfonier går jo også glipp av mye, og kanskje går vi glipp av mer kvalitet enn hun går glipp av.

Samtidig liker jeg å tro at menneskenes kunst i stor grad er basert på både hvor de kommer fra, hvem de kommer fra, og ikke minst når de kommer fra. Mozart lagde musikk for adelen i Wien ved midten av det attende århundret, og det var neppe de Paddy McAloon hadde i tankene da han skrev låtene til ”Steve McQueen”. På den annen side så har det seg sånn at undertegnede faktisk er født i nettopp 1985, og hvor usaklig er det ikke da at jeg, som ble født samme år som dette mesterverket ble laget skal omtale det som nettopp dét 25 år senere?

25 år er ingenting i verdens historie, men det er ganske mye i et enkelt liv. Jeg har nok flere felles referansepunkter med Paddy McAloon enn med Mozart, samtidig som jeg vil tro det er et og annet ved min generasjon som verken Paddy eller Wolfgang egentlig kan relatere seg noe særlig til. Eller er det dét? Twitter, liksom? Betyr det at vi må ha låter om Twitter? De vil jo om kort tid være omtrent like utdaterte som låter om laserdisc, betamax, 8-spors, og minidisc ville ha vært i dag, men de vil jo også være veldig, veldig betydningsfulle over et kort tidsrom, idet mennesker som lever i nettopp denne tiden får høre noe som de kjenner seg igjen på en helt annen måte enn de talløse/tidløse klisjéene vi har blitt foret med i århundrer.

Menneskenes kunst, og da spesielt popmusikk, siden den er av en så ”umiddelbar” karakter, er på mange måter dokumenter som sier noe om tiden de er laget i. Et resultat av en kollektiv underbevissthet, for å referere til diskusjonstråden etter en annen artikkel her på poplogg. Så hva skal vi da med ”klassikere”? Er det noe vi har konstruert for å få popmusikken til å passe inn en romantisk geniestetikk vi har arva fra klassisk kunst? Eller er det sånn at ekte kunstere, som Paddy og Wolfgang, egentlig ikke forholder seg til moter, eller til hvor, hvem eller når. Kanskje forholder de seg bare til det menneskelige.

Til syvende og sist trenger vi kanskje både det umiddelbare, og det tidløse. Kanskje utfyller de hverandre. For selv om menneskene forandrer seg så er vi jo alle mennesker. Unntatt dyr. De er dyr.

You’re not the first/ though it hurts/