Kunne en film som Lost in Translation, Juno, Whip It, Nick & Norah’s Infinite Playlist eller Little Miss Sunshine blitt laga i Norge? Nei.
Hvorfor? Fordi de alle er skrevet eller regisstert av kvinner, eller har en kvinne i hovedrollen – og i Norge finner du få jenter på et filmsett, uansett om det er foran eller bak kamera.
På Kulturnytt i P2 i går meldte de at hele den norske filmbransjen stiller seg bak 26 konkrete tiltak som skal kvotere inn kvinner i alle ledd av norsk filmproduksjon, lagt fram av en arbeidsgruppe med Nina Grünfeldt i spissen. Det vil si alle, med unntak av én gammel, grinete gubbe. Erik Poppe mener at årsaken til at det er så få kvinner i norsk film er fordi filmproduksjon ikke egner seg for kvinner siden det vanskelig lar seg kombinere med det å være i en «omsorgssituasjon», og ser med det glatt bort fra det at mange ikke har barn, eller faktisk greier å kombinere barn, en travel jobb og et ofte enda travlere sosialt liv.
Han skal absolutt få lov til å mene dette hvis han vil, men det er jo ingen grunn til å ikke faktisk sette igang konkrete tiltak. For selv om jeg er enig med Cathrine Holst, forfatter av boka «Hva er feminisme?» i at man skal være litt kritisk til overveldende statsfeminisme og grunnløs kvotering lar jeg meg foreløpig heller overbevise av Siri Senjes herlig bastante uttalelse om at «vi får skattekroner til å lage filmene våre, så dette er vår forbannede plikt. Jeg er mor til fire jenter og jeg vil at de skal kunne gå på kino å se sin historie og ikke bare guttas. Det synes jeg ikke vi har sett på veldig lenge nå.»
Og Poppes påstand om dårlige arbeidsforhold for kvinner i filmbransjen kan man tilbakevise med statistikk som viser at hvis en norsk filmskaper, kvinne eller mann, lager mer enn en film i løpet av livet så gjør de det omtrent så sjelden som hvert femte år. Da greier du å avpasse det med en eventuell «omsorgssituasjon».
Lost in Translation og Juno er begge blant yndlingsfilmene mine nettopp fordi de formidler noe jeg ikke har fått servert i noen norsk spillefilm hittil. Nemlig mitt liv. Mine tanker om hva jeg egentlig burde gjøre med livet mitt, situasjoner som ligner veldig på mine relasjoner til mennesker rundt meg, i mitt liv. Universelle historier, ja, men sjelden med noen med hestehale og bh i hovedrollen. Gode historier, ja, som «Reprise», «Den brysomme mannen» og «Nord». Men de er ikke mine.
Jenter identifiserer seg visstnok både med mannlige og kvinnelige karakterer, mens gutter kun identifiserer seg med mannlige. Sant eller ikke, det er ikke et argument mot kvinner på filmlerretet, fordi man må jo spørre seg om den enkle grunnen til at det er slik er at det er et så lite utvalg jenter å identifisere seg med? Selv jeg finner få heltinner, og jeg oppsøker dem bevisst.
Og selv med jenter i hovedrollen, bak manus eller i regissørstolen eksisterer det faktisk et enormt mangfold tanker, meninger og syn på livet, så slapp av: En kvinne på film er ikke synonymt med romantisk komedie/kostymedrama/offerroller, og kun det. Det er alt annet, og selvsagt akkurat disse sjangerne. Det er både dårlig og god film, uinspirert og sterkt spill, slappe manus og manus som biter fra seg.
Det er mange menn som har skapt fantastiske kvinneroller, og det er mange kvinner som har etablert noen skikkelig håpløse. At vi i framtida kan risikere å se litt flere filmer med eller av kvinner på kinoplakater i dette landet vil sikkert føre til mye rart og ikke nødvendigvis bare gode filmer, men mye verre enn kinoaktuelle «Tomme tønner» blir det vel neppe? Og da snakker jeg ikke om kvinnerollene engang.
Erik Poppes innsigelser stopper nok ikke den norske filmbransjen fra å gjøre som det blir foreslått; å øremerke penger til filmer med kvinner i nøkkelroller og å gi mer penger til filmer med jenter i hovedrollen. Så om du som leser dette vil se din historie og ditt liv på stort lerrett tror jeg nå er en bra tid for å starte på drømmeprosjektet.
Dama på bildet over er forresten den Oscarbelønnede manusforfatteren bak ideen og manuset til Juno, Diablo Cody. Hun jobba et år som stripper og skreiv boka «Candy Girl: A Year in the Life of an Unlikely Stripper» om det lettkledde livet. Så kanskje det rett og slett er Caroline Andersen som er løsningen på problemet?
jeg liker dette.
Veldig fin artikkel, og vel argumentert. Jeg stiller meg smått tvilende til at jenter identifiserer seg både med mannlige og kvinnelige karakterer, mens gutter kun identifiserer seg med mannlige. Selvfølgelig preget av egen erfaring identifiserer jeg med med gode karakterer, som for eksempel Charlotte i Lost in Translation, men dette er egentlig uvesentlig flisespikkeri. At man trenger kvinnlige fortellerstemmer er uten tvil, og Poppe høres jo bare veldig lite inteligent ut (om ikke annet fordi han sier det høyt).
Caroline Andersen er nok en lite sannsynlig redningskvinne forøvrig. Om du plukker opp siste utgave av Fett vil du blandt mye annet snadder få servert en transkribsjon av hennes pornoregi-debut, og dialogen er, vel, ikke akuratt høyverdig. Ellers en fryktelig fin tekst, og: Hva faen Poppe?
Enig, et C. Andersen- manus hadde kanskje blitt litt, eh, repetativt og i henhold til vante, gamle oppskrifter… Men jeg tror nye kvinnestemmer i norsk film godt kan komme litt utenfra det etablerte. Ikke et vondt ord om Margreth Olin, men det behøver ikke alltid være så alvorlig! Hva om Jenny Hval, Agnes Ravatn ellerInger Bråtveit hadde skrevet et manus? Eller noen helt andre.
Når det gjelder Poppe så er jo han en av de filmregissørene i Norge med mest komplekse karakterer av begge kjønn, og som virkelig evner å fenge både menn og kvinner med filmene sin, så vi skal kanksje ikke være for harde med han. Tror han bare mente å si at å jobbe med film er sykt intenst og tar all tid mens det holder på, og at det kanskje ikke passer alle. Men han glemte litt det at vi jenter ikke driver å føder og foster unger i hytt og vær lenger, så vi skulle nok greie en litt stressende jobb vi óg.
Nå er ikke jeg den mest oppdaterte på hvordan det fungerer i filmproduksjonen her til lands, men er det ikke en smule hemmende for kreativitet generelt å kvotere? Bør ikke ideelt sett de som er mest kreative og har de beste ideene få lov til å lage film uavhengig av kjønn? Er det slik at kvinner blir bevisst holdt tilbake av menn i filmbransjen? Hvis så er jo kvotering en mulig løsning. Jeg er forøvrig helt enig i at det hadde vært fint med flere filmer laget av kvinner. «Lost in translation» og «Juno» er blant de beste jeg har sett og vi trenger den kvinnelige stemmen i norsk film.
Du veit sikkert mer om norsk filmproduksjon enn meg og har veldig rett! Men når en samlet bransje, både menn og kvinner, er enige om at man må gå til det temmelig drastiske skrittet å kvotere så tror jeg det er fordi de har prøvd alt annet de kan komme på og det dessverre ikke har funka. Og slik jeg skjønner det er disse kvoteringstiltakene mer tiltak for å få kvinner til å komme på banen i det hele tatt, enn for å «ta» penger fra mannlige filmskapere og gi de til kvinnene.
Ideelt sett bør de med de beste ideene og de flinkeste få lov til å lage film uansett kjønn, men hva om mange kreative, flinke kvinner ikke engang prøver? Dette blir kanskje hakket for personlig; men som jente veit jeg alt om det å sitte på gjerdet og vente på at noen skal gi meg en sjanse, mens kompisene mine tilsynelatende fryktløst kaster seg ut i det ene prosjektet mer ambisiøst enn det andre uten å tenke på om dette er noe de «greier».
For å få filmer som «Lost in Translation» og «Juno» trenger vi regissører og manusforfattere som tør å være ambisiøse og lage noe som kanskje blir helt forferdelig, eller helt fantastisk. Og da tror jeg vi trenger kvotering, i hvertfall i en overgangsperiode. Og: En større bevissthet hos kvinnelige filmarbeidere selv om at hvis de vil at det skal lages flere filmer som på en eller annen måte har et feminint perspektiv så er det bare de selv som kan gjøre noe med det.
Jeg tror det siste poenget ditt, bevisstgjøring hos de kvinnelige aktørene, er vel så viktig som kvotering. Men ja, kanskje en overgangsperiode med kvotering kan funke for å få flere kvinnelig tallenter på banen og bli der. La oss håpe det. Det blir spennende å se de neste årene.
er Nick and Norahs infinite playlist bra fordi den handler om indiemusikk og fordi den er søt eller er det en god film?
er det bare en søt film eller også en film som har mer kvaliteter utenom det at den frir til mennesker som oss?
Knallbra artikkel, Anne! Og ganske forutsigbart dukker de førti år gamle argumentene mot kvotering opp her også, det er aldri til å unngå. Men om man har fulgt med i de ulike kvoteringsdebattene oppigjennom, ser man også at kvotering alltid kommer med samme undertittel: fordi ingenting annet har fungert.
Også vil jeg gjerne føye Miranda July på lista over hvem vi skulle ønsket oss i norsk utgave.
Nick and Norah’s Infinite Playlist er vel strengt talt ikke noen særlig god film, det innrømmer jeg gjerne. Den er spekulativt laga i hui og hast etter Juno-hypen, med Michael Cera i en tilnærmet identisk rolle som den han hadde i Juno. Manuset er heller ikke spesielt godt, bortsett fra noen gullkorn, og hun venninna er kanskje den mest irriterende karakteren jeg har sett på en film noen gang!
Allikevel har jeg altså sett den sikkert tre ganger, og jeg blir like glad og sentimental hver enesta gang. Det er sikkert litt fordi den «frir til mennesker som oss», men mest fordi jeg (som mange andre?) syns at den beste (forresten, den nest beste) måten å tilbringe søndagen på er med klisjeer og happy endings (mer om det i en artikkel som kommer snart) på skjermen og beina i sofaen. Enkelt. Og sant.
Takk, Kari! Og jeg er superenig. Til helvete med Caroline Andersen – vi trenger en norsk Miranda July!
[...] Torsdag begynner Oslo Internasjonale Filmfestival, som vel kan kalles Norges svar på California-festivalen Sundance. Åpningsfilmen er ingen ringere enn Somewhere av Poplogg-yndligen Sofia Coppola, og en annen film som har fått veldig gode kritikker her i USA er Tiny Furniture av 23-år gamle Lena Dunham. Go kule, kvinnelige regissører! [...]