JJ vs. High Places

Niende mars slipper de svenske kidsa i JJ ny plate, N° 3. Siden fjorårets N° 2 har så og si hele den amerikanske og britiske bloggsfæren blitt overoppheta av JJ-hyllester, mens mine følelser for bandet har kjølna betraktelig. Er JJ hypen verdig, eller bidrar den bare til å skjule det faktum at JJ rett og slett ikke er særlig bra?

Jeg utsetter meg muligens for et voldsomt hipsterhat nå, men heldigvis er det ikke så mange som leser poplogg.no og langt færre som veit hvem jeg er, så jeg tar sjansen allikevel. For det første mente jeg på det tidspunktet jeg hørte den forrige plata i fjor at, ja, det er en fin skive. Til tider spennende, behagelig i øret, småfengende, litt mystisk og noen ganger også riktig vakker.

Men i etterkant, da jeg skulle bedrive den typiske desemberidretten det er å se tilbake på årets beste plater, og nå, etter at jeg ikke har hørt på plata på veldig, veldig lenge, kan jeg nesten ikke huske en eneste låt, og jeg har langt mindre lyst til å ta den fram for å høre på den igjen. JJ gav med andre ord ut en fin, men fort glemt og fort bortgjemt plate i 2009.

Dessuten, og jeg veit det er dårlig gjort å bruke det mot et band at de er bedre på plate enn live (eller motsatt), men vi kan jo ikke komme utenom det at JJ kanskje holdt den mest skuffende konserten i Oslo i hele høst. Greit nok at ikke alltid band du gleder deg til å se innfrir høye forventninger, men når et band velger å faktisk gjøre konserter – burde de ikke da være interesserte i å gjøre det litt bra, om så bare for sin egen del?

Som sagt kommer det altså ny plate, og på internettet har allerede låta Let Go florert en liten stund. Tidlig i låta synger den purunge jenta i bandet en tekstlinje som går omtrent slik: «Take me away like I overdosed on heroine», og den gjør meg så usigelig trist. Jeg veit ikke hvorfor, men tror det er en slags mild moralsk forargelse over metaforbruken, over koblingen mellom den uinteresserte, likegyldige holdningen til bandet og referansene til heroinavhengighet. Syns de det er kult? Heroin har vel aldri og kommer aldri til å bli særlig stilig. Og for å være ærlig syns jeg ikke band som spiller på et sånt «jeg-veit-ikke-om-jeg-egentlig-gidder-å-åpne-munnen-nok-til-å-synge-denne-låta»-image er så innmari kult heller.

Men det som er interessant er at nettopp denne tekstlinja får meg til å se en sammenheng med et annet plateaktuelt band denne våren som har en nesten litt lik musikalsk stil, men en helt annen holdning til musikken. Den amerikanske duoen High Places slipper plata High Places Vs. Mankind 6. april på Thrill Jockey, og på nettet kan du blant annet høre låta On Giving Up som en første smakebit. Og her kommer vi til poenget: Er ikke heroin nettopp et tegn på at man er i ferd med å «giving up»? Seg selv, verden, relasjonene til de rundt seg?

Ikke at jeg har peiling på noe som helst i forhold til heroin, men det jeg vil fram til er at om JJ og High Places hadde konkurrert om å best mulig uttrykke en slags fortvilelse over verden og en lengsel etter å flykte fra den, eller kanskje bare gi den opp, så hadde definitivt High Places fått min stemme av de to.

I motsetning til iPod-bandet JJ er Rob Barber og Mary Pearson i High Places to av de dyktigste musikerne jeg veit om, og musikken til High Places er på samme tid helt unik og utrolig tilgjengelig allerede første gang du hører den. Samtidig har det tatt meg litt tid å virkelig like låta «On Giving Up», men det gir bare nok et poeng i amerikansk favør. «Let Go» er en låt jeg kan la gå på repeat om og om igjen uten at jeg greier å komme på hvordan den faktisk går, mens «On Giving Up» har gått fra å være en litt anonym klubb-låt til å bli en jasminblomst som stadig bretter seg ut i flere og flere lag.

16. mai kommer High Places tilbake til Norge, nærmere bestemt til Revolver under fanen «Nova presenterer». Jeg har sett bandet spille to ganger før, og kan ikke si noe annet enn et banalt «dra dit!». Så kan JJ sitte hjemme i kjellerstua si og sture.