Metamindgames

Sosial navigering i tomme oslogater nattestid kan være rimelig komplekst.

Setting: I går natt på grünerløkka, på vei hjem fra den fantastiske Monzano-releasen.

Akt 1:
Jeg, ensom jente, går oppover en fullstendig forlatt markvei. Bak meg hører jeg skritt som går i samme tempo som meg, et par meter bak. Jeg er ikke redd, men har allikevel lyst til å snu meg for å se hvem det er, men føler at vedkommende vil misforstå og tro at jeg tror han er ute etter å overfalle meg, så jeg lar være.

Akt 2:
I stedet går jeg nesten ubevisst noe raskere, i sko som klikker, så det høres jo fryktelig godt. Så blir jeg veldig selvbevisst på det også, nå misforstår han, og sakker ned igjen. Men da er skrittene bak meg plutselig borte, og jeg snur meg forsiktig og ser at han, en gutt på kanskje 25 som så aldeles uskyldig ut, hadde krysset gata. Stakkar, tenker jeg, nå har han sikkert kryssa på grunn av meg.

Akt 3:
Jeg bestemmer meg for å krysse etter, jeg også, for at han ikke skal misforstå og tro at jeg tror han er en potensiell voldtektsmann, og planlegger å havne noen meter bak ham. Nå er jo kanskje ikke koordineringa helt på topp på dette tidspunktet, så jeg krysser istedet nesten rett på ham, hvor han blir noe overraska og sier hei! og rekker ut hånda.

Akt 4:
Vi blir gående sammen oppover gata og småprate, og etterhvert innrømmer han at det hørtes ut som om jeg hadde blitt redd, og kryssa gata for at jeg ikke skulle misforstå og bli skremt. Så jeg innrømmer at det var det jeg skjønte, og at det var derfor jeg fulgte etter, for at han ikke skulle misforstå. Han tilbyr seg å være selskap gjennom resten av det farlige grünerløkka, jeg forsøker å unngå at han skal misforstå og tro jeg vil være med ham hjem.

Akt 5:
Vi når døra mi, han foreslår å bli med meg hjem, jeg gir et hyggelig men bestemt avslag, og låser meg inn.

Det er fine linjer man opererer med når man forsøker å unngå misforståelser.