Musikk i magasiner #2

Igjen plukket jeg opp siste utgave av Mojo (The Music Magazine), jeg leste gjennom anmeldelsene og plukket et knippe artister som er mindre kjent, men fikk hederlige omtaler. Noen fikk jeg genuint lyst til å sjekke ut, andre omtaler virket så avskrekkende at jeg bare måtte høre det selv.

Langhorne Slim, «Be Set Free» (Spotify)

Omtalen av Langhorne byr på Dylan og Guthrie sammenligninger, og uttrykk som «hayseed stomp». Han er dessuten fra Philadelphia (og der er det alltid sol). Jeg er umiddelbart positivt innstilt. Kritisk? Nei, jeg er allergisk.

Dette lukter strålende konsertopplevelse lang vei. Får du ikke lyst til å være med å kore når du hører «Cinderella»? Klart du gjør. Ærlig talt så spriker plata litt, her er flere låter som bare glir forbi foreløpig. Typisk terningkast 4, men jeg ruller ikke terningen. For hvis jeg hører gjennom «Be Set Free» et par ganger til, kan den finne på å gro på meg.

Lawrence Arabia, «Chant Darling» (Spotify)

Herregud for et bandnavn. Men greit, fyren som skjuler seg bak navnet, James Milne, er fra New Zealand. Dette er et isolert sted uten kontakt med omverdenen. Mye sauer og rapperen «Steve» har de derimot.

Stikkordene her er Jeff Lynne/ELO, George Harrison og Brian Wilson. Da har du vel allerede fått støpt et ganske godt inntrykk av hva som er i vente? Dette er ikke lo-fi. Dette er ikke skranglete. Men her er flere fine låter, og de vil bare bli bedre etterhvert som våren gjør sitt inntog. Sjekk ut «I’ve Smoked Too Much» og «Apple Pie Bed», dersom du ikke redd for litt produksjon kan det være litt å hente her.

Grand Avenue, «Place To Fall» (Spotify)

Når jeg står på kanten av en høy bygning eller går over en bro, føler jeg ofte den der dragningen. Selvfølgelig har jeg ikke lyst til å hoppe, men den følelsen av at man dras mot og over kanten, den tror jeg de fleste kjenner til.

Grand Avenue sammenlignes med U2, Coldplay og D-A-D. De er danske. Ingressen leser: «Danish four-piece make stadium rock the right way». Ja, jeg sitter på kanten og jeg dingler med beina. Hva skal jeg si? Det er enkelte låter her, men foreløpig er vokalen et hinder for undertegnede. Sjekk ut «Control», «She Leads The Parade» og tittelsporet om høydeskrekk ikke er en faktor.

Anna Kashfi, «Survival» (Spotify)

Bandnavnet tilsvarer navnet på Marlon Brandos første kone. Hun var visst waliser, men latet som om hun var inder. Ja, hun nektet til og med for at foreldrene var hennes faktiske foreldre. I følge Mojo bor hun nå i en trailerpark (hva kaller vi det? Campingplass er vel ikke et permanent tilholdssted?) i San Diego.

Dette er små-psykedelisk, det har folkrøtter og de er blitt gjødslet med americana. Jeg tar meg selv i tenke både Mazzy Star og Beth Gibbons & Rustin Man i de mest melankolske øyeblikkene. «Survival» spriker litt i lydbilde og stemning, men kanskje et par gjennomlyttinger til vil avdekke en slags rød tråd? Sjekk ut «Bumblebee», «The Loser’s Prize» og «Glass House».

Fionn Regan, «The Shadow Of An Empire» (Spotify)

«A true contender goes electric», mener Mojos Mat Snow.  Når jeg hører den type utsagn, tenker jeg på Bob Dylan i 1966 og en bit musikkhistorie jeg aldri vil slutte å få frysninger av. Det slår meg at dette mye for Fionn Regan å leve opp til. Heldigvis slår det meg også at Regan har vidd, et øre for gode melodier og en lekenhet som smitter. Og til alle som tenker på å lage et album, en åpningslåt skal nøyaktig som «Protection Racket». OK?