New york. Der den amerikanske drømmen ennå lever, i allefall for et gitt sosialt lag i Oslo. Det stedet i verden flest mennesker kjenner best, uten å noensinne ha satt sine vansbekledde føtter der. Mennesker her i betydningen av unge voksne i Oslo mellom 20 og 35 som leser morgenbladet og drikker ekte kaffe.(Jeg gidder ikke engang komme inn på fashionistane og Drevdalhipsterne). Og har du ikke vært der, har du i allefall en veldig nærliggende plan om å dra dit, og bo der, kanskje et par-tre år. I første omgang. Fortrinnsvis i et ombygget fabrikklokale-loft i Williamsburg. Der kreativiteten ligger klar, som en oliven i en dry martini, sånn som den skal være. Der kan du sitte oppe om nettene og kjederøyke og skrive/komponere/spille til lånekassa tar deg.
Og når du først kommer deg dit, når du veltes ut av Penn Station med de pendlende massene, storøyd og starstruck, så holder du deg allikevel for god for guidebøker og slikt turistræl, du kjenner jo byen! Du har lest Auster, du har sett Allen og hørt Animal Collective. Du er klar til å namedroppe. New York er ikke så mye et geografisk sted, som en mental tilstand. Følelsen av å være i begivenhetenes sentrum, verdens navle for det som betyr noe. Og de som betyr noe. A New York State of Mind.
Denne gruppen nordmenns fetisj for denne byen gir seg utslag i en rekke kulturfenomener her hjemme; uspiselige forfattere kan holde liv i sin NYC-tilværelse litt lengre ved å klemme ut uinspirerte Manhattan-anekdoter i bestselgende bokform, andre unge og lovende forfatterspirer kan fantasere om Brooklyn i Flammeomslag med stor suksess. De suverent mest populære filmene på forrige Oslo Internasjonale Filmfestival var Synecdoche New York og Man on Wire, og band fra eplet spiller sjeldent for halvtomme hus. Dagbladet kapitaliserer jevnlig på mer eller mindre kjente nordmenn som søkte lykken, og nå kan møte DB på sin lokale diner hvor de er på fornavn med Laverne. Interessen er tilsynelatende endeløs. Nå kan man påstå, som flere har gjort i kommentarer om den siste New York-fetisjistfilmen, “New York, I love you”, at New York er litt full av seg selv. At de krever denne detaljkunnskapen om byen for å godta deg; band fra Brooklyn er utvilsomt de eneste som bruker en bydel for å identifisere sin herkomst i utlandet. “Hello Glastonbury, we`re from Torshov”. Men akkurat her til bys, er det åpenbart med rette.
Og apropos band og New York. Ingen kan si noe på den fantastiske produksjonen av kvalitetsband det lille geografiske området har stått for, og magnetismen byen utstråler på musikere i periferien er forståelig. Den amerikanske drømmen, for noen funker den jo faktisk. Og er det noe alle er enige om, er at det er ikke enkelt å få det til der borte. Ingen påstår at New York er en varm by med åpne armer, da forsvinner jo halve poenget med å prøve seg der. Fra de New York-kyndige, de som forlot alt for å prøve lykken, kommer samme regla; det er kaldt og knallhardt, kynisk og konkurranseorientert. Du må ha bein i nesa for å overleve. Om dette er branding og mytebygging omkring seg selv eller et faktum, er egentlig likegyldig, så lenge noe interessant skapes. Og det gjør det jo.
Mathias Tjønn er en av disse, hvor New York tilsynelatende har smitta over og inn i musikken hans. Han studerte musikk over there i noen år, før han bestemte seg for å flytte til Byen med stor B, og har nå brukt et år på å bygge opp en musikertilværelse der. Han var en tur hjemme i Norge i jula, og hadde releasekonsert på Mir for sin debut, Interim EP, som er resultatet av seks års arbeid. Og det Mathias driver med er annerledes, det er stort og symfonisk, det er umiskjennelig norsk, og har klare paralleller til både Lerche og Thom Hell,(hvor førstnevnte jo faktisk bor i et loft i Williamsburg), men tidvis også med et lite hint av Sufjan og brooklynindiekompleksitet. All den tid New York er en sinnstilstand, vil det være vanskelig å unngå spor i musikken etter den. Musikken er uhyre detaljert og gjennomarbeidet. I sammensetning blir disse elementene noe eget, og det blir spennende å se hva New York klemmer ut av Tjønn i neste omgang. Mathias er også, helt New York-korrekt, med på soundtracket til indiefilmen «Sneakers and soul». Interim EP kan du høre her:
Populærkulturen har skapt en by som er større enn livet, og kanskje er det noe i gatene der, en energi eller noe, som tilfører kreativiteten noe ekstra også? Neppe. Men det blir litt som horoskop og healing, om du har trua, så funker det. A New York State of Mind, altså.
Superfjong tekst, Kari!