Spoon! Transference!

Spoon! Transference!

Vi i Poplogg har gjentatte ganger proklamert at vi ikke skal bedrive smakløs lanseringsjournalistikk, og har i tillegg snakket om at vi ikke skal skrive plateanmeldelser. Dette har jeg på ingen måte tenkt å bry meg med når jeg nå skal skrive litt om Austin-bandet Spoon og deres nye plate Transference.

Ikke det at jeg har blitt sponsa av EMI, skal kaste noe terningkast eller får materielle goder og mjød for å skrive dette, men plata kom ut for bare noen få uker siden og belyste et for meg veldig interessant fenomen. Og jeg orker ikke å vente til den har blitt en klassiker før jeg kan skrive om det.

Spoon ble starta i Austin, Texas på det lykkeligste nittitall (93), av gitarist og vokalist Britt Daniel og trommis Jim Eno, og har tilbrakt mesteparten av tida si som band på herlige Matador Records og likså herlige Merge Records. Altså i selskap med Conor Oberst, Sonic Youth, Mogwai, Arcade Fire, Teenage Fanclub og Neutral Milk Hotel, for å nevne noen få.

Britt og gjengen har fulgt den klassiske linja bra band gjerne gjør: De har gitt ut en haug med studioalbum (7 i tallet) og tilsvarende mange EPer, hvor de med tiden har finspisset dette som mange nå anerkjenner som ”Spoon-soundet”; shufflerytmer, stakkato gitarbaserte poplåter, litt støy her og der, samt en umiskjennelig snerrende vokal levert av Mr. Daniel himself (jeg er litt fan). Dette har ført til at Spoon med tiden har bygd opp en stødig og stor tilhengerskare, og dønningene fra Gimme Fiction (2005, kanskje den beste plata deres) førte til at deres neste album, Ga ga ga ga ga (2007, kanskje den beste plata deres), debuterte på en 10. plass på Billboardlista.

Ikke verst for et alt.rock-indieband med en hang til lange noisy gitarsoloer. Og når de nå slapp Transference for et par uker siden, var jeg selvsagt bekymret. Kom Spoon til å gå i Kings of Leon-baret?

Historien om Tennesseebandet Kings of Leon, de tre brødrene og han fettern som tok bandnavnet fra sin far Leon, den omreisende presten, er et særdeles mørkt kapittel i min bok. De starta ut som naive sørstatsbluesrockere med kjempestygge sveiser og herlige freske rockelåter som det var umulig å få med seg tekstene på. I alt et finfint band. Men i løpet av et par små album gikk de fra dette (ta deg tid til å se videoen) til dette (spar deg for det meste av denne her).

Nuff said.

æsj

Og hvor mange ganger har ikke vi sett dette? Hvor mange av dine små favorittband har ikke plutselig fått for seg at det er så mye mer gøy med penger enn musikk? Ikke det at dette er et ukjent fenomen, de fleste selger jo ut på et eller annet punkt, en eller annen gang, men jeg klarer bare ikke å forstå hvordan dette skjer med så mange band. Er deres nyerverede glattpolerte soniske åpenbaringer en tiltenkt, hemmelig vei alle aspirerende rockestjerner tar mot himmelen, eller fører det å spille på større og større scener til at du gradvis blir fan av altfor mye romklang?

Personlig tror jeg de bare blir bitre og slitne, innser hva de skulle gjort for årevis siden for å gjøre det stort og tar hevn på all motgangen med irriterende falsetthopp, The Edge-gitarer og ekstensiv bruk av slow-mo og selvhøytidelige rockemyter i musikkvideoene sine. Wham bam stadium ma’am.

Dette var jeg selvfølgelig redd for at Spoon nå skulle gjøre. Men den gang ei! Transference låter for det første mer lofi enn de to foregående platene. Noe de høyst sannsynlig har gjort med vilje da både Britt og Jim er anerkjente studioteknikere og reale lydfreaks. Og videre bærer det: De kutter vokalen midt i tekstlinjer, støyer, virker i stor grad oppriktig frustrerte og platas beste låt, I saw the light, snur hele rytmen midt i låta og avslutter med et to minutter langt piano/gitarriff med støyete soloer på. Akkurat som det skal være. Pust lettet ut og vær enig med Britt: «Got nothing to lose but darkness and shadows».

Lettelsen over at de fortsatt har gangsyn nok til å ikke prøve å være U2 selv om de har oppnådd mer enn moderat suksess er i seg selv nesten grunn god nok til å påstå at Transference overgår sine forgjengere. Men jeg må nok være ærlig og si at den ikke når helt opp. Hvilket er veldig synd, fordi intensjonene i sounden og bakteppet er definitivt på plass. Men låtene på både Gimme Fiction og Ga Ga Ga Ga Ga er hakket hvassere. Ikke for det, det er et mer enn lytteverdig album jeg vil anbefale å gå til anskaffelse av, men har du ikke hørt særlig på Spoon før er nok de forrige to skivene greiere å starte med. Sjekk også ut Kill the Moonlight fra 2002, ei kjempeskive som dessverre ikke er tilgjengelig på verken Spotify eller Wimp. Men du kjøper vel all musikken din på vinyl uansett, gjør du ikke?