Du har sikkert mange ganger hørt et nytt band uten å vite noe om dem fra før. Plutselig hører du en bra låt, og først etter musikkopplevelsen spør du deg for og finner ut at bandet er starta av tidligere medlemmer av dét og dét bandet, er på dét og dét labelet og en masse annen informasjon som så er med å forme ditt inntrykk av bandet i tillegg til musikken selv. Andre ganger vet du all denne informasjonen fra før av, og du stiller dermed med et sett av fordommer før du hører musikken for første gang. Bandet The Cults prøver kanskje å unngå dette vet at det rett og slett ikke fins noe tilgjengelig informasjon om dem. EPen deres kan lastes ned gratis å Bandcamp, og de har ikke myspace en gang. Veldig indie.
I beste fall velger The Cults å være sparsomme med informasjonen om seg selv for å la musikken tale for seg, og kanskje til og med som en politisk protest mot Myspace-eier Rupert Murdoch som bruker sin enorme innflytelse som mediemogul til å sørge for at høyreorienterte politikere vinner valg og selger ut statlige kringkastingsselskaper. I verste fall er det et PR-stunt fra Sony, og om kort tid overflommes vi av alle de meningsløse intervjuene og presseskrivene som vi nå en stakket stund trodde at vi hadde sluppet unna.
Hvis man uansett velger å la musikken tale for seg en stakket stund før det eventuelle promoarbeidet igjen forsøpler kunstformen popmusikk kan vi si at de tre låtene man kan laste ned gratis fra Bandcamp er riktig så fine alle tre. Det er her snakk om Motown/Phil Spector-romantiserende pop som er blitt retro-inn den siste tida med band som blant annet Camera Obscura og She&Him. Her er masse klang, ekko, og tamburiner, men The Cults har også en noe mørkere side som kommer fram ikke bare med samplet av Kool-Aid-kult-leder Jim Jones i starten av sangen «Go Outside», (hvordan i huleste vet jeg det? jo fordi det finnes en liten Pitchfork-artikkel om dem. Tilfeldig? Kanskje.), men også ved den mørke, suggererende bassgangen som kontrasteres forbilledlig av det tynne klokkespillet i samme låt.
EDIT: Nevnte Pitchfork har nå snust opp Cults og intervjua dem. Tilfeldig? Neppe.
Er svært illustrerende for det forkrøpla samfunn vi lever i at man mistenker alle for i større eller mindre grad å være tilknyttet de skumle kapitalkreftenes klamme hender. «This advanced modern capitalist system» for å sittere Murakami. Straks vil det dukke opp Poplogg artikkler som på underfundig sett pusher Nestlé morsmelkerstatning på kontineter med ubarmhjertig uflaks, bandbussen til Spit Back at The Road-turnéen er flittig kunde hos Statoil og det viser seg at kronindiehuene i How Is Annie egentlig er en subsidiery av Audun Tyldens bensinstasjonslabel.
Hadde jeg hatt den minste peiling på snekring skulle jeg bygd meg et skip med det samme, for syndefloden må da komme rett rundt hjørnet. Istedet har jeg gått til innkjøp av snorkel og dykkemaske. Oslo rådhus må da være bedagelig under vann.
Her blandes det snørr og barter og det meste annet, unge Sandlund! Det er neppe Sony som står bak Cults, men jeg tillater meg allikevel å påpeke at det godt skal gjøres å bli årets store bloghype, uten noe promo-apparat. Det hadde vært vakkert hvis Cults faktisk bare er et vanlig band som har lagd flott musikk, lagt det ut gratis på internett, og så blitt oversvømma av godord fordi alle har funnet fram til musiken helt av seg selv, men det er ikke heeeelt sikkert at det er sånn. Det er gode muligheter for at det er noen som kjenner noen som kjenner noen her, uten at det nødvendigvis er onde kapitalister som står bak av den grunn.
Nå misforstår du meg unge lovende Innset. Kanskje særs forståelig siden sammenhengende og begripelig argumentasjon tydeligvis er så 2009 i min verden. Jeg er fullstendig enig i din skepsis til at Cults ikke har et apparat i ryggen. Min kommentar var mer ment som en klagesang over det faktum at jeg synes det er særdeles vanskelig å finne, eller forsåvidt tro på, idéen om det «ekte» i indieverdenen idag. Altså at jeg møter alle band, nettsider, plateselskap og lignende med en inngrodd skepsis jeg gjerne skulle vært foruten. Innimellom kan jeg sågar nesten tro at det er Frimurerne, Rosenkrantzerne, Opus Dei, Tempelridderne eller rett og slett Statistisk sentralbyrå som styrer alt sammen.
Kanskje din nyfunne misantropi og desillusjon gjør deg ute av stand til å skille mellom såpass enkle ting som hvorvidt det er mulig å bli bloghypa uten litt hjelp fra noen som later som om de ikke er der, og hvorvidt alle egentlig jobber for djevelen/satan/Statoil?
Ah, men det er din påstand at dette er enkle ting å skille. Hvis jeg skal prøve å forplante beina i det minste litt nærmere moderjord er poenget mitt at fra det klart «onde» kapitalistiske (merk: Statoil/Nestlé/Mammon) til det å bli blogghypa ved å manipulere mekanismene som ligger bak går en tråd av kynisme, om enn over en skala av gråtoner. Jeg snakker n om de virkemidler som blir brukt og ikke nødvendigvis om «produktet». Det å spille på stenger i det skjulte, og kalkulert utnytte de premissene som er lagt i dette, nettopp, kapitalistiske systemet vi lever i er for meg å kapitulere for det samme systemet. Kanskje dette er en nødvendighet, men det betyr ikke at jeg ikke kan synes det er trist.
Douglas Adams skriver i den oversiterte HHGTTG at «the marketing division on Alpha-Centeuri will be first against the wall when the revolution comes», men hvem skal man putte mot veggen når selv de som jobber for den gode sak er mer kyniske i sin promotering enn et helt kull nyutdannede markedsførere fra BI. Er det lov å bedrive slik virksomhet fordi produktet man selger er «edelt»?
For å ta et lite sidesprang, siden vi nå var inne på dette ondskapens foretak Statoil. Det illustrer litt av hva jeg mener, du får unnskylde meg. Er ikke det å beskrive Statoil-stipendet som skitne penger en alt for enkel arrgumentasjonsform man burde holde seg for god for? Altså, det tilbyr jo så tydelig til en tabloid overskrift. Og ved ikke å holde seg for god for det, henfaller man da ikke til et bifall av de tabloide virkemidler man må spille med for å bli hørt? Altså, selv om man går i «lysets tjeneste» får man i dagens samfunn tilslutt hendene skitne.
Jeg vil samtidig pressisere at mine venner Frøken Misantropi og Herr Desillusjon er langt fra nyfunne, har da kost meg med dem i mange år allerede.
PS: Refferansen til Poplogg, Spit Back at the Road og How is Annie i første innlegget mitt var selvfølgelig flåsete og kun ment som en illustrasjon på den skepsis jeg føler, selv over for folk jeg kjenner godt. Jeg mente ikke at noe av dette var sant eller sansynelig hvis noen tok seg nær av det.
Ingen harde følelser som det heter, og på mange måter beundrer jeg din ensidighet, men man må jo klare å skille mellom de som bare gjør sitt beste innafor det systemet som har blitt pressa på dem, og de som både har bidratt til skapelsen av det og tjener stort på opprettholdelsen av det? Jeg ser poenget ditt sånn prinsipielt sett, men i den virkelige verden må det jo være ganske lett å skille mellom et band med lur PR-strategi og et selskap med hundre info-medarbeidere som har som oppgave å fordekke det faktum at selskapets hovedvirksomhet er avsaging av greina som alle sitter på?
(Og «skitne penger» var det Kråkesølv og Moddi som snakka om, vi har alltid snakka om deltakelse i reklamekampanjer og å la seg bruke i det allerede nevnte propaganda-arbeidet til Statoil. Hadde det bare vært penger med no strings attached og banda og stipendet ikke ble linka opp mot Statoil skulle jeg gjerne ha bada i skitne penger selv. Hver dag.)