Javel, jeg har vært et par runder oppe i skriftestolen på St. Olavs de siste, og det er ganske ålreit. Men det holder jo ikke i lengden for et opplyst menneske. Jeg trenger et skikkelig soundtrack til forlatelsen. Her er noen søndagssalmer.
Men først en advarsel. Jeg skal prøve å oppdatere ukentlig, på søndager. Botsdagen. Det betyr at alle mine innlegg vil preges av den samme ulidelige fyllesjuke sentimentaliteten. Religiøsitet er nemlig en musikalsk greie, eller omvendt. Aldri har jeg blitt berørt av noe kors i et maleri eller en gråtende Maria. Muslimene har skjønt poenget, de gidder ikke engang tegne profeten. Men synge ut gjør de, hver fredag, og det gjør de kanskje ikke så dumt i. Bøker er enda verre. Hva slags autister er det som beveges av handlingsreferater fra oldtida? Det holder ikke med et og annet fiffig brev fra Paulus og noen kåte linjer i Salomos høysanger. Tre minutter med patetisk lovsang inneholder en større konverterende kraft enn ti tusen hellige boksider. Sett en god melodi til noen enkle linjer om vår og kjærlighet og død og håp, jeg stiller i kirke/revolusjons/hylekoret selv om jeg er aldri så bakfull.
4) The Cross, med Prince. Både han og MJ er/var jehovas vitne, og i denne låta kommer søndagsskolekunnskapen fram på beste vis. Langt bedre enn den litt pinlige samfunnskritikken på platas tittellåt.
3) Walking in Memphis, Marc Cohn. Sangen handler om det tapte landet USA som eksisterte på 90-tallet, og utgjorde det fiksjonelle universet til utallige filmer og tv-serier. Nøkkelsetning: «she asked me «are you a christian boy», and I said ma’am I am tonight!»
2) High and low – Lindstrøm og Chrisabelle. Denne sangen bør slå lufta ut av alle som eier ører og en ipod. Jesus er den perfekte avstandsforelskelse, og denne sangen oppsummrer rein kjærlighet på en måte som kan gjøre en stakkar til evig single. »Every touch I recieve, I’ts enough, you know…all those little things, makes the big deal». Og så en gitarsolo!
1) Lat spille med vår over jorden. Tekst: Knut Hamsun. Mel/arr: Ketil Bjørnstad. En av landets beste tonsettere, som skapte den uhørt fengende melodien til «Sommernatt ved fjorden», har løfta Hamsuns vårhylningsdikt til nye høyder. «Lat spille med vår over jorden» beskriver i velkjent Hamsun-stil storslagen og besjela natur. »Rørte en trollmann ved jorden?» Spør Knut i møte med våren, før han konkluderer med at han takker Gud for hver vår han fikk, og at dette er «Det største som noen har funnet, og noen vil finne». Og når Sandøykoret bekjenner dette, med ekstra trykk på «største» og «og noen vil finne», en 17. mai hjemme på den rare lille øya jeg kommer fra, etter at barna har sunget om blomster og en sambygding har holdt en tale, så lar jeg meg overvelde av spiritualitet og livsglede og nasjonalromantisk stolthet og lokalpatriotisme og det som verre er, et lite minutt eller to. Ja så sannelig. Det er vår. Våren fortjener mer enn det jævla skvipet ditt Lars-Lillo Stenberg. Ta med deg tra-la-la-et ditt og pakk deg hjem til Frogner. Hvis du ikke kan hylle våren med den høylydte begeistring den fortjener, så kan du faen holde kjeft for alltid.
Siste kommentarer