Do-filosofi

Påska foregikk stort sett på lesesalen, og i den forbindelse benytter jeg anledningen til å skrive om noe jeg har hatt lyst til å ta opp lenge, men som jeg ikke har funnet den helt riktige inngangen til. Et ikke ubetydelig antall timer av mine år på Blindern må jeg innrømme at har blitt tilbrakt nede i kjelleren på Sophus Bugges hus, og da tenker jeg ikke på studentkjelleren Uglebo, men på den litt mindre koselige jentedoen.

Altså, ikke det at jeg har løs mage eller noe sånt og sitter så forferdelig mye mer på do enn mine medstudenter, men et visst kaffeinntak per lesesalsdag forder en del turer opp og ned trappene. Og for å være helt ærlig – jeg liker å ta dopause, og spesielt på Blindern.

Oppe på biblioteket kan jeg sitte dypt konsentrert i Foucaults teorier om selvets etikk, men når jeg trenger en liten pause og jeg har drukket litt mye kaffe kan jeg rusle ned på «Gadamer», finne favorittavlukket mitt og ufokusert hengi meg til den polyfone og fragmenterte verdenen av veggskriblerier der nede. For som det rett og slett står på en av do-dørene: «HF-doene har de beste skribleriene». Enig.

Do-skriblingene er både underholdende, absurde, flaue og noen ganger tilogmed litt morsomme, og det beste av alt: De får meg til å føle meg frytelig smart. Noen ganger når jeg sitter der og leser en eller annen absurd «samtale» mellom flere «skriblere» om at alle utlendinger er trikkemordere (!) tenker jeg at jeg er det eneste mennesket med vettet i behold på hele universitetet. Det er en ganske innbydende tanke.

Og for å forfølge denne tanken, men i en litt mindre radikal retning, så kan doskribleriene tyde på at den kritiske tenkningen har dårligere kår blant aspirerende humanister og samfunnsvitere enn den nok helst burde hatt. Veggene er blottet for nyansert argumentasjon; her er alle menn svin, alle muslimer terrorister og alle på BI pappagutter fra Bærum.

Hvis jeg hadde vært en seriøs studentavis ville jeg muligens brukt den famøse sistesiden i avisa til å stille en eller annen autoritetsperson, kanskje en ex.fac-foreleser, til veggs med dette, og om jeg skulle være riktig slem ville jeg muligens antyde at denne ex.fac-foreleseren burde «vurdere sin avgang» på grunn av studentenes manglende akademiske intelligens. Men det er jeg ikke, og derfor skal jeg heller ta deg med over på Eilert Sunds hus, og til det som i min bok kommer til å bli stående som dositatet over alle dositater.

For der, der har en eller annen fortvilet sjel lagt hjertet sitt på sløydbenken, klart for høvlen. Den korte setningen, de tolv ordene, skrevet i perfekt asymmetri i tre linjer under hverandre på den mørkegrønne veggen er både en desillusjonert overgivelse til fortapelsen og et ukontrollert sukk fra de innerste hjerteavlukkene.

Tilsynelatende overfladisk og grunn, kanskje, men jeg vet bedre. Her handler det om evig fortapelse og ulykke av bibelske dimensjoner. Det står:

«På grunn av Edward Cullen kan jeg aldri elske en mann igjen.»

Dette er altså Edward Cullen:

I tillegg til Foucaults ‘care of the self’ har jeg prøvd å sette meg inn i Laura Mulveys ‘Visual Pleasure and Narrative Cinema’ de siste dagene, og i et virrvarr av psykoanalytiske begreper som scopophili, fetishering og kastrasjonsangst ligger diskusjonen om «the male gaze», det mannlige blikket i den tradisjonelle Hollywood-filmen, et blikk hvis funksjon er å se på kvinnen som et erotisk objekt unndratt egen vilje og et eget rom til å handle i, skapt ved hjelp av filmtekniske virkemidler, den mannlige protagonistens blikk på det kvinnelige blikkfanget i filmen, og den psykoanalytiske identifikasjonen den mannlige tilskueren føler med den mannlige hovedpersonen

(Henger du ikke helt med, sier du? Ikke fortvil, det har egentlig ikke så mye med poenget mitt å gjøre). Mulveys artikkel kom dessuten i 1975 og må leses deretter, men hovedkritikken er kanskje at hun ikke tar for seg den kvinnelige tilskueren (men, hun gjorde det seinere; ved å implisere at de kvinnelige karakterene også kunne identifisere seg med den mannlige karakterens blikk).

Uansett. Edward Cullen – det mannlige blikkfanget for en kvinnelig protagonist og en (høyst sannsynlig) kvinnelig tilskuer i en enorm Hollywood-produksjon. Helt uten egen vilje er han kanskje ikke, men åkkesom, er han ikke, i likhet med andre vampyrakarakterer mest der for å personifisere en lengsel etter det destruktive, farlige og forbudte hos den kvinnelige hovedpersonen?

Altså, i rollen som vampyr har han en funksjon i dramaet som kommer foran den karakteren din eventuelt måtte ha på andre plan. Joa, han er der vel også i stor grad for å redde den vakre jomfruen Bella hvar gang hun er i nød, men vampyren Edward Cullen er først og fremst personifiseringen (eller, blir det vampyrifiseringen?) av Bella Swans lengsel etter å kjenne at hun lever, at hun er til? (Og jeg mener det samme kan sies om lettkledde Sookie Stackhouse og hennes Bill, og om slagkraftige Buffy og vampyren Spike). Twilight, True Blood og Buffy – er det egentlig Fight Club for jenter, rett og slett?

Eller fører det bare til knuste ungpikehjerter og doskribling? Jeg veit ikke. En god grunn til å legge ut noen bilder av R Patz er det uansett.