Alla har det inte lika bra som du…

Av grunner som om få dager vil virke åpenbare for enkelte brukte jeg i forrige uke en dag av mitt liv til å høre så mye som mulig på, og lese så mye som mulig om det svenske bandet Dungen. Det angret jeg ikke på.  Ulikt mange andre som hevder å kunne noe om populærmusikk hadde jeg aldri hørt på Dungen før. Mitt eneste inntrykk av Dungen forbandt jeg med at kule tredjeklassinger på musikklinja i Moss hørte på dem i 2003, og at trommeslageren i et skikkelig dårlig svensk band en gang prøvde å komme i buksa på meg ved å vise til at han 1. kjente trommeslageren i The Ark (han hadde til og med nummeret til godeste Sylvester Schlegel, eller «Sylle» som han het i telefonlista hans), og 2. at han spilte i et annet band også sammen med en som også var med i Dungen. Han skrøt også på seg å kjenne produsenten til Håkan Hellstrøm. Av dette sluttet jeg at det fantes en slags svensk musikk-elite hvor både nevnte Hellstrøm, The Ark og også Dungen på sett og vis inngikk. Kunnskapen om dette kombinert med det noe vage inntrykket av Dungen som et «kredibelt» band var altså mine eneste fordommer før jeg gikk i gang med å finne ut mer. Det slo meg at det var et veldig godt utgangspunkt for å prøve å forstå seg på et band.

Så hva fant jeg ut mer? Først hørte jeg på den største hiten «Panda» og resten av den internasjonale gjennombruddsplata «Ta det lungt» fra 2004. Da hadde jeg allerede funnet ut at Dungen faktisk ble skrytt opp i skyene av alle fra Audun Vinger til Pitchfork og Stig Sæterbakken, og ble dermed litt skuffa over det som framstod som en lit ufokusert og bråkete album med sur vokal.

Internasjonalt gjennombrudd sa du? Ja det må man vel nesten kalle det når man får spille sin svenskspråklige retro-prog på The Conan O’ Brian Show:

«They seem oddly out of place, I always imagined them going over mountains and things», som en amerikansk fan har kommentert på Youtube-klippet. «Oddly out of place» er vel nærmest som en underdrivelse å regne når man ser slengbuksegjengen drive litt improrock med tilhørende slapt trommesett mot slutten av låta, men samtidig er det vel antageligvis et godt tegn å ikke passe inn som musikalsk/reklameinnslag på et amerikansk talkshow.

Så hørte jeg litt mer, spesielt på plata «Stadsvandringar» fra 2002 og «4″ fra 2008. På førstnevnte er folkpreget i Dungen mye tydeligere, og i tillegg til å passe inn i en slags svensk 70-tallsrock tradisjon går de også inn i en mer helsvensk visetradisjon, noe som selvsagt faller i smak hos undertegnede som alltid har vært svak for trubadurer. «4″ er det foreløpig siste albumet, og der blir det mer psykedelisk og jammete igjen, egentlig litt kjedelig, men siden jeg allerede hadde begynt å få litt mer sansen for dette hippe retroprosjektet hørte jeg på med mer positive ører.

En ting de to ganske forskjellige platene har til felles er bruken av det nokså lite brukte instrumentet tverrfløyte, eller jazz flute som de fleste som har sett Anchorman kanskje vil være mer tilbøyelige til å kalle det. Det går desverre ikke an å embedde det klassiske jazz flute klippet fra Anchorman, men vær så snill og klikk på denne setningslinken for å se det. Tverrfløyte i popmusikk vil aldri bli det samme igjen. (Beklager til «alle» dere Jethro Tull fans der ute). Det viser seg faktisk også at Gustav Ejtes, som det etterhvert viste seg at er Dungen (det er han som skriver låtene og spiller stort sett alle instrumentene på platene), faktisk står bak fløytespillinga på Håkan Hellstrøms «En Midsommarnatts Dröm». Svensk musikkelite altså. I Poplogg er vi jo veldig positive til svensk pop, samtidig som det stort sett er den svenske undergrunnen som løftes fram. Det skal allikevel ikke feies under teppet at Sverige har så sterke musikktradisjoner, og et såpass stort «marked» at de, i motsetning til oss, også har skikkelig bra mainstreamartister med integritet. Deriblant Håkan Hellstrøm, og kanskje også Dungen.

Så hørte jeg mer, og leste mer, og etterhvert som jeg hadde lest at Gustav Ejstes egentlig begynte med hip hop og så bestemte seg for å lage andre typer musikk og også fant ut han behersker omtrent alle instrumentene jeg noen gang har hørt om, begynte jeg å like låtene mer og mer. Er det riktig å like musikken mer fordi man leser ting man liker om bandet? Kanskje ikke, men det var i hvert fall sånn det var. Kanskje hadde ikke lesinga noe med det å gjøre, kanskje trengte bare platene et par gjennomhøringer, ikke vet jeg, men jeg begynte, sakte men sikkert, å få et inntrykk av at Gustav Ejstes er en sånn musiker som spiller akkurat sånn som han gjør ikke fordi det er sånn det tilfeldigvis blir når han lager musikk, men fordi det er akkurat sånn han vil at det skal høres ut. Dette er ikke «art by accident», et band som knapt kan spille, men som har «noe» ved seg, et «utrykk» og «talent» som gjør at det blir fantastisk når de tar opp gitarene. Dette er mer «intentional art, intentionally made to sound like art by accident», og det kan jo høres kynisk ut, men egentlig er jo dette det ultimate innen popmusikk – en utøver som både er teknisk briljant, men som i steden for å la teknikken stå i veien for utrykket, klarer å bruke alle sine tekniske ferdigheter til å fremheve og understreke et unikt, kunstnerisk utrykk. Noe av det samme sa jeg kanskje om Andrew Bird etter hans konsert under fjorårets Øyanatt.

Nå klarer jeg ikke å få refrenget på «Panda» ut av hodet mitt, men det gjør ingenting, for det er et knallbra refreng på en knallbra låt av et knallbra band. Den nye plata kommer «tilfeldigvis» på mandag, det finnes en ny singel. I desember kommer Dungen til Norge. Her er  et klipp av Gustav Ejstes som spiller sammen med Fleet Foxes da de turnerte sammen i USA i fjor.