Tre dager på Slottet

Etter tre dager på Slottsfjellfestivalen er jeg er dansestøl, har vondt i hele kroppen, har snørr i nesa og (muligens) en forstuet ankel. Samtidig er jeg så salig som man bare kan bli etter en god festival, og mener bestemt at det er på tide med en rapport (rakkorten får vente til Poplogg er tilbake på lufta i august) fra en av Norges desidert hyggeligste festivaler.

Slottsfjellfestivalen har fått mye ros for et godt og variert program og for et nydelig festivalområde. For min smak var mye av bookingen for kommers, da jeg har sett Kaizers Orchestra danse ompa til de dør alt for mange ganger, er lei av å se Anneli Drecker kle seg ut som Robyn på scenen med Røyksopp, og ikke er spesielt opptatt av bergensere i treningstøy. Jeg ser allikevel at de store headlinerne er nødvendige for å trekke folk til festivalen, og med de store bandene kommer også de mindre og kanskje mer interessante artistene.

Som Poploggeren jeg er, var mer interessert i nyere musikk og den litt smalere delen av årets program. Ved siden av Katy B, Crystal Castles, Pulled Apart By Horses, Razika med mer, som alle ga meg særdeles gode musikkopplevelser, går mye av applausen for den beste bookingen til P3s urørtscene. Ikke bare lå den behagelig og skjermet til i forhold til de større konsertscenene, men her fikk jeg også Slottsfjells kanskje beste konsertopplevelse med det (enda) så lille bandet Dråpe. Etter tre dager på Slottsfjell har jeg virkelig fått trua på ny norsk musikk, og det føles ikke bare godt, men også veldig riktig at Slottsfjell er åpen for samarbeid som uten tvil er gull verdt for små norske artister.

Under festivalen ble det sagt av flere at det ikke bare er bandene på Slottsfjell som gjør at festivalen vel verdt et besøk, men også alt rundt konsertene. Dette er jeg enig i, da området til festivalen er unik, og det ved siden av en nydelig beliggenhet og god utnytting av området, har et tilbud av etterfester til og med store festivaler som Øyafestivalen burde sikle etter. Hvilke andre festivaler kan ved siden av å ha sitt eget utested (nyåpnede Total) vise til ravefest i en gigantisk bunker?

Kastellnatt er nesten grunn alene til å dra til Tønsberg under Slottsfjell, for jeg har ikke sett flere glade og dansende nordmenn noensinne. Dekor, DJs, glowsticks og scenelys, dæven! Jeg skulle ønske kastellnatt fantes i Oslosentrum hver helg. Kastellnatt er uten tvil med på å heve inntrykket av festivalopplevelsen, og setter også et utenlandsk preg på en ellers så idyllisk norsk festival. Jeg er ikke uthvilt ettet Slottsfjell, men jeg har i hvert fall følelse av å ha vært på en eksotisk ferietur.

Som en slags oppsummering av mye moro, vil jeg trekke frem inntrykket av en svært hyggelig festival, som både er bred og smal i kantene, med et svært godt tilbud om fester natten lang og solnedganger jeg sent vil glemme.