Langhorne Slim, «Be Set Free» (Spotify)

Omtalen av Langhorne byr på Dylan og Guthrie sammenligninger, og uttrykk som «hayseed stomp». Han er dessuten fra Philadelphia (og der er det alltid sol). Jeg er umiddelbart positivt innstilt. Kritisk? Nei, jeg er allergisk.

Dette lukter strålende konsertopplevelse lang vei. Får du ikke lyst til å være med å kore når du hører «Cinderella»? Klart du gjør. Ærlig talt så spriker plata litt, her er flere låter som bare glir forbi foreløpig. Typisk terningkast 4, men jeg ruller ikke terningen. For hvis jeg hører gjennom «Be Set Free» et par ganger til, kan den finne på å gro på meg.

Lawrence Arabia, «Chant Darling» (Spotify)

Herregud for et bandnavn. Men greit, fyren som skjuler seg bak navnet, James Milne, er fra New Zealand. Dette er et isolert sted uten kontakt med omverdenen. Mye sauer og rapperen «Steve» har de derimot.

Stikkordene her er Jeff Lynne/ELO, George Harrison og Brian Wilson. Da har du vel allerede fått støpt et ganske godt inntrykk av hva som er i vente? Dette er ikke lo-fi. Dette er ikke skranglete. Men her er flere fine låter, og de vil bare bli bedre etterhvert som våren gjør sitt inntog. Sjekk ut «I’ve Smoked Too Much» og «Apple Pie Bed», dersom du ikke redd for litt produksjon kan det være litt å hente her.

Grand Avenue, «Place To Fall» (Spotify)

Når jeg står på kanten av en høy bygning eller går over en bro, føler jeg ofte den der dragningen. Selvfølgelig har jeg ikke lyst til å hoppe, men den følelsen av at man dras mot og over kanten, den tror jeg de fleste kjenner til.

Grand Avenue sammenlignes med U2, Coldplay og D-A-D. De er danske. Ingressen leser: «Danish four-piece make stadium rock the right way». Ja, jeg sitter på kanten og jeg dingler med beina. Hva skal jeg si? Det er enkelte låter her, men foreløpig er vokalen et hinder for undertegnede. Sjekk ut «Control», «She Leads The Parade» og tittelsporet om høydeskrekk ikke er en faktor.

Anna Kashfi, «Survival» (Spotify)

Bandnavnet tilsvarer navnet på Marlon Brandos første kone. Hun var visst waliser, men latet som om hun var inder. Ja, hun nektet til og med for at foreldrene var hennes faktiske foreldre. I følge Mojo bor hun nå i en trailerpark (hva kaller vi det? Campingplass er vel ikke et permanent tilholdssted?) i San Diego.

Dette er små-psykedelisk, det har folkrøtter og de er blitt gjødslet med americana. Jeg tar meg selv i tenke både Mazzy Star og Beth Gibbons & Rustin Man i de mest melankolske øyeblikkene. «Survival» spriker litt i lydbilde og stemning, men kanskje et par gjennomlyttinger til vil avdekke en slags rød tråd? Sjekk ut «Bumblebee», «The Loser’s Prize» og «Glass House».

Fionn Regan, «The Shadow Of An Empire» (Spotify)

«A true contender goes electric», mener Mojos Mat Snow.  Når jeg hører den type utsagn, tenker jeg på Bob Dylan i 1966 og en bit musikkhistorie jeg aldri vil slutte å få frysninger av. Det slår meg at dette mye for Fionn Regan å leve opp til. Heldigvis slår det meg også at Regan har vidd, et øre for gode melodier og en lekenhet som smitter. Og til alle som tenker på å lage et album, en åpningslåt skal nøyaktig som «Protection Racket». OK?

The Dandy Warhols med «Bohemian Like You»

Jeg har aldri vært særlig glad i The Dandy Warhols, det dreier seg mye om trynefaktor, resten skylder jeg på de siste skivene. «Thirteen Tales From Urban Bohemia» er en annen sak.

Det måtte nesten bli et viktig album for undertegnede. Den obligatoriske skolegangen gikk mot slutten (trodde jeg), det var kun måneder igjen før jeg kunne kjøpe alkohol lovlig, aldri mer ville jeg behøve å vise til busskortet fra NSB hvor vi selv fikk fylle ut fødselsdato. Det var slutten av sommeren, og festene haglet. Det var mange vidunderlige øyeblikk på disse festene, men ingenting får meg til å smake, lukte og være i gamle dager, som disse låtene vi alle ble helt ape av.

Alt var selvsagt ikke bra, jeg skal innrømme at disse festene blant annet huset folk med «Melis»-oppheng. Og med «melis» refererer jeg ikke til et dårlig motedop, det er langt verre enn som så: Jeg prater om Postgi*****et. Men, dette er ikke viktig, jeg vet ikke hvorfor jeg nevnte det. Nostalgi, farlige saker.

«Bohemien Like You» har en latterlig enkel, men flott intro, de enkle trommene (tommer eller tammer?) og «atmosfærelyder», det øyeblikket gitarene kommer inn begynte hoppingen, husker jeg. Med vokalen kom ropesyngingen, rett inn i hverandres ansikter, fortsatt hoppende. Og så: refrenget. Alle hoppet litt høyere, all ropesyngingen ble mer «ropete», mindre «syngete».

Cause I like you,
Yeah I like you.
And I’m feeling so Bohemian like you,
Yeah I like you,
Yeah I like you,
And I feel whoa ho woo.

3 minutter, 32 sekunder, så var det over. Av og til ble det da capo, men det ble aldri like bra. Av og til prøvde man seg med «Get Off» fra samme plate, men den klarte ikke lokke ut samme euforiske reaksjon.

«Bohemian Like You» var nok en perfekt låt for en 17-åring som omgikk såkalte «raddiser». Låten i seg selv er jo knallsterk, fengende, den får til å rykke i hoppefoten. De fleste av oss hadde nok en vag idé om hva det ville si å være en «bohem», i miljøer som mitt var det nok enkelte som klamret seg til idéen i større grad enn andre (det ga stort sett utslag i form av at man kjøpte rødvin istedenfor pils, og leste «obskur» litteratur).

Vennegjengen min anno 2000 likte kanskje i overkant godt å diskutere og fremstå som intellektuelle, som fullverdige voksne. Men av og til tillot promillen oss å bare være glad, full ungdom sammen. I slike stunder var det godt å ha «Bohemian Like You».

Disse sakene blir til takket være dere, våre kjære lyttere og lesere. Dere fylte vår spilleliste (Spotify) med favorittene deres og vi lar oss inspirere. Takk!

Innen årets utløp skal vil vi lage en sak, der de kalde fakta legges frem. Hva er tiårets popalbum? Hva er tiårets popnedtur? Hvem er det neste tiårets pophåp? Tiårets popkonsert? Kanskje klarer vi brekkjerne inn et par andre popkåringer, og vi er selvsagt åpne for forslag!

Derfor vil vi invitere dere til å by på deres største pop(p)turer etter Y2K. Poploggs Best Of 2000-tallet er navnet på Spotify-spillelisten vi vil ha deres bidrag til. Dersom dere vil spane på hva vi lytter til, her er Last.fm-kontoen vår.

Som takk for hjelpen byr vi på 5 invitasjoner til Spotify. De har en lei tendens til å gå kjapt unna, vi stryker dem ut når de alle er tatt.

• gwLZmwtu9sSf36es
• JDzmG2cMmDgNiAAk
• qC5hST2MSsMkmdM2
• YZqqD6y9ZFje9wF6
• Gwxwg29mdnqGVpVi

Let’s get popin’!

Karen O and the Kids, «Where the Wild Things Are» (filmmusikk)

No no nos, det er Karen O uten band, men med barn til back-up. Dette må bli slitsomt, dette må bli altfor cute. Men nei, det blir faktisk ikke det. Allerede på spor 2, «All Is Love», var jeg forholdsvis overbevist. Barnesangen kunne de begravd enda dypere i miksen for min del, men ingen grunn til panikk. Spor 11 bærer navnet «Heads Up», den er ikke dum heller.

Jeg har ikke sett filmen, men jeg føler meg rimelig sikker på at filmmusikken vil interessere meg mer. Ikke at jeg har noe større problem med animasjonsfilmer myntet på barn – problemet er nettopp det – animasjonsfilmer virker å rette seg mer og mer mot voksne. Ikke bra, «Toy Story»-filmene var gøy for alle. Uansett, dette er filmmusikk (edit: og det er strengt tatt ikke noen animasjonsfilm!), det skal skape stemning, og ender derfor fort opp med å surre rundt litt i bakgrunnen. Jeg trives med det.

Du finner albumet på Wimp og Spotify.

Cosmo Jarvis, «Cosmo Jarvis»

OK, jeg var mer enn litt skeptisk. «Jessica Alba’s Number», hva er det for en låttittel? Det er ikke så farlig, for låten er langt mer sjarmerende enn hva man kan forvente av en mann født i New Jersey, oppvokst i England.

Debuten bærer hans eget navn, består av 18 låter spredd over to CD-plater. Den ene er lett og ledig (litt uoppnåelige jenter, rompehumor), den andre er mørkere (skilsmisse, barnemishandling).

Det er litt musikk hos Rupert Murdochs MySpace.

En gladlåt, «She’s Got You»:

En litt mindre glad låt, «Problems»:

Avslutningsvis, to med en kobling til Tom Waits:

Norah Jones, «The Fall»

Norah Jones er tilbake, men hun er både et band og en kjæreste fattigere. Jepp, «The Fall» er et break-up album. Hørte jeg noen si «Blood On The Tracks»? «Here, My Dear»? For å få skrevet og spilt inn dette albumet har hun mønstret produsent Jacquire King (Tom Waits’ «Mule Variations»), Ryan Adams og Will Sheff (Okkervil River). Vel, det var nok til at jeg ble nysgjerrig.

Jeg vet selvfølgelig at jeg burde forholde meg nøytral eller mislike Norah – dersom jeg vil fremstå som kredibel, da – men jeg lykkes ikke. Hun er iallefall, på godt, ikke Katie Melua. (Hvem av de to er egentlig best, egentlig?) Jeg syntes debuten var trivelig nok, men jeg kjente at gallen begynte å syde da jeg hørte «Chasing Pirates» på radioen (a-liste betyr «disse vil du høre minst en gang i timen, du går ikke lei!»), for 86. gang. Deretter gikk jeg inn i en fase hvor jeg myknet litt, men det holdt ikke. Refrenget har en såkalt «hook», men på meg glapp den for enkelt. Kanskje blir hele albumet en bedre opplevelse enn singelen, jeg kommer nok til å undersøke.

Jesca Hoop, «Hunting My Dress»

Jesca vokste opp i en mormonsk familie i California, dro ut i USA, jobbet som rådgiver på et slikt sted hvor drittunger ender opp, før hun så tok over som barnepasser for familien Tom Waits/Kathleen Brennan, igjen i California. Med en slik historie, og med Tom Waits i ryggen, er det kanskje mindre vanskelig å bli oppdaget?

I dag bor hun i England, og gir øyeblikkelig ut sitt andre album, «Hunting My Dress». Dessverre er det ikke så lett å oppdrive låter fra det foreløpig, et lite knippe finnes på SpySpace. Og det knippet liker jeg. Dessuten har jeg hørt en del på det forrige albumet, «Kismet», og det har jeg skikkelig sansen for. Det er litt vanskelig å kategorisere, det er litt americana, litt folk-rock, kanskje et lite snev av Regina Spektor her og der? En amerikaner sa det vel best:

«Her music is like going swimming in a lake at night» – Tom Waits.

Musikk fra albumet på Rupert Murdochs MySpace, det forrige albumet «Kismet» finnes på Wimp og Spotify.

Det som holder Halvorsen tilbake fra å motta de ettertraktede to og en halv tulipanene, er blant annet unødvendigheten av å anmelde et slikt produkt som dette. Jeg vet at utgiver er Universal, og at man skal være venner med dem (or else). Jeg forstår viktigheten av at foreldre får vite at den nye fra Miley/Hannah er å få i butikken, dette er såkalt «hold kjeft»-medisin for masende tweens.

Når det er sagt, Halvorsen gjør et helhjertet forsøk på å forholde seg til dette som musikk. Nå har ikke jeg hørt albumet, men jeg full forståelse for at dette umulig kan være et enkelt oppdrag. En eller annen redaktør kom vel trekkende med albumet, og ga klar beskjed: «Denne vil jeg ha ut på mandag, praktisk talt ingen anmelder musikk på mandager. Og tenk på alle hitsa vi får online? Tenk på ukesstatsa, unge Halvorsen!»

Produsentene saboterer troverdigheten med å klasse på alle de poptriksa de kan, billige ekkoeffekter og dustete autotunerefreng som looper gjennom låtene og fjerner ethvert tilløp til identitet.

Er ikke dette definisjonen på en hovedstraums popproduksjon de siste 5 årene? Klart det er negativt i mine ører, men for de som bryr seg mer om coveret og «behind the scenes»-spesialen på Disney Channel enn om musikken, så må dette være midt i blinken? Midt i veien, vil noen parere, men slik er det ofte i 2000-tallets popmusikk, i hovedstraumen vel og merke. (Sjekk podkastene våre for popmusikk man ikke trenger skamme seg over å like.)

Men en halv tulipan ble det på Dagbladets anmelder. Hun får en kvart tulipan for at hun ironisk bruker ordene «kultur» og «musikk» som emneord, og en kvart tulipan for en konklusjon som illustrerer veldig tydelig at dette er et produkt først og sist:

Når hele utgivelsen teller åtte spor, hjelper det heller ikke på investeringsviljen at hitsangen «Before The Storm» med The Jonas Brothers av uforståelige grunner er et liveopptak, eller at åpningssporet ble gitt ut av Ashlee Simpson i 2005.

Det kamufleres som musikk, men ikke med særlig innsats eller overbevisning. Her jobber man for Disney Channel, og for at de skal kunne sko seg på denne ungjenta i mange år fremover. Kanskje Linda Perry skal få vifte med sin magiske stav på det neste albumet som hun tidligere har gjort med Lisa Marie Presley, Gavin Rossdale og Kelly Osbourne?

Det eneste som er sikkert er at mediene vil fortsette å anmelde utgivelsene. Stort sett vil de slakte dem, men det er ikke viktig, for det er ment som en nyhetsnotis snarere enn anmeldelse. Og masse treff på nettsiden, selvsagt. Smilefjes.

På tampen gjorde en innringer meg oppmerksom på denne anmeldelsen. Den kan jeg dessverre ikke gi så mye som et halvt solsikkefrø, for dette er slett det.

PS: Smiley Virus var det Stephen Fry som kom på. Dessverre.

Camera Obscura

For en konserthelg! Det er nok flere som sliter litt i kveld, Jenny Wilson vs. Camera Obscura er nok for mange en vrien vurdering. For meg – og sikkert andre også – er det i tillegg ganske spennende med levende legender som Ramblin’ Jack Elliott på en norsk scene. Han inspirerte Bob Dylan, Bob Dylan inspirerte alle. Følgelig er Ramblin’ Jack Elliott ganske viktig og verdt å få med seg.

Det skjer langt mer enn det som står under her denne helgen. For mye til at man kan anbefale alt, ta en titt på Underskog.no og «lokale kulturkalendere» i ditt distrikt. Det er bedre å støtte kulturen ved å benytte seg av kulturtilbud, enn det er å spille på Viking Lotto.

Fredag:

• Camera Obscura selvfølgelig. En utvilsom favoritt i Poplogg gjester Norge. Vi kan ikke gjøre stort annet enn å anbefale på det varmeste, spiller på Parkteatret
• Ramblin’ Jack Elliott på Herr Nilsen. En levende legende, noe for tilhengere av Bob Dylan, Springsteens «Seeger Sessions» og andre folk med føtter i folkleiren.
• Jenny Wilson gjorde en veldig fin figur på Øyafestivalen. Ikke et eneste vondt ord fikk jeg høre om henne. Hun spiller jevnt og trutt i Norge, jernet er varmt, og i kveld er hun tilbake igjen. På Rockefeller.

Lørdag:

• Buzzcocks…  «Legende» er et så misbrukt ord, så oppbrukt at Alexander Rybak sikkert allerede har blitt omtalt som en. Det er jo pokker ta andre gang ordet anvendes i dette innlegget. Overdrevent. La oss bare si at Buzzcocks er skikkelig bra. Selv liker jeg godt «Ever Fallen In Love (With Someone You Shouldn’t've). De spiller på Garage.
• J. Tillman er trommisen i FLEET FOXES. Sånn. Det er vel strengt tatt ikke nødvendig å skrive mer for at du skal bli litt nysgjerrig? Spiller på Blå, og er faktisk ganske bra.

Søndag:

• Chelsea mot Liverpool. Fotball! «Endelig!» hører jeg dere roper. Det er ingen hemmelighet at å ligge bakfull på sofaen med en fotballkamp på skjermen, det er noe av det beste i verden. Når det i tillegg er Chelsea mot Liverpool, en vaskeekte toppkamp, da er det bare å sette seg godt til rette. Her blir det latter (Hilario står i mål for Chelsea) og tårer (John Terry). Det blir et oppgjør mellom filmerne, hvem faller fortest av Drogba og Gerrard? Har en følelse på at Liverpool vinner denne, og at det blir en del mål. Personlig håper jeg på mye skader og røde kort, samt poengdeling.

Podkast den 5.

Poplogg har hatt sin sjette sending, men kuriøst nok, kun sin femte podkast. Ukens sending tar en rundtur i Europa, en god svipp innom soverommet og stikker til og med innom skapet en tur!

I studio finner vi Anne Nordheim, Endre Harnes og superreserve Malin Kulseth, i tillegg blir det en rapport fra Simen og Ola fra kontinentet, de er nemlig på turné!

En spilleliste vil dukke opp når den er klar. Inntil da er det bare å lytte, velge og glede seg over en duggfrisk ny uke.

Husk, du kan abonnere på oss via iTunes, trykk her.

Dersom du ikke liker iTunes, kan du selvfølgelig abonnere på Norges mest innflytelsesrike «pop-pod» ved hjelp av http://feeds.feedburner.com/poplogg

Avspillingen på Poplogg.no er midlertidig (?) ute av drift. Hvor mange benytter seg av denne muligheten?

Foto: Gunnar Björling

Advarsel: Intermedialitet

Lydverkets Jørgen Hegstad (@jhegstad) brakte to fantastiske bandnavn til min oppmerksomhet i dag, The Fleppard og The Mary Onettes. Foreløpig har ikke undertegnede fått evaluere hvorvidt bandene er bra i annet enn navnevalget, men det trigget uansett en slags ordlek på Twitter.

Tanken min var at man skulle komme med ekte band som benyttet ordspill i sine bandnavn. Det varte ikke lenge. Men så lenge det dukker opp forsalg som «Pun Lovin’ Criminals», så er det mer enn OK.

The Mary Onettes er ekte, The Fleppard har jeg ikke fått bekreftet at eksisterer, men la oss håpe i det lengste! Her er en vi dediserer til Norwegian Wood, Diare Straks (takk til den eminente publikasjonen Pyton (HIRR!) og @aslevik.

Ruger du på et supert bandordspill? Eller vil du bare se hva andre har kokt ihop? Trykk her eller merk dine tweets med #bandordspill

Doug Stanhope

Fredag, igjen. Mye som skjer i Oslo denne helga, og følgelig nok å velge mellom. Denne uken er det gjenåpningsfestival på Blitz, og det er slutten på Ultima for denne gang. Mer informasjon skjuler seg bak lenkene.

Utover det er det svette klubbkonsepter, stand-up komedie fra de forente stater, og et kulturinitiativ fra Oslo kommune. Up yours, Frp, er det lov å si det?

Fredag:

• Oslo kulturnatt, «det er Oslo kommune ved Kulturetaten som står bak Oslo kulturnatt, i tillegg til alle kulturelle og offentlige institusjoner, foreninger og andre aktører som bidrar. Målsettingen for Oslo kulturnatt er å gi byens befolkning og tilreisende en prøvesmak av det kulturelle mangfold og en opplevelse av bredden i hovedstadens kulturliv.» Utvilsomt et bra initiativ, så hvis du føler for å støtte positive impulser, finner du programmet her.
• Doug Stanhope er en kontroversiell amerikansk komiker som gjerne sammenlignes med Bill Hicks. Tja, tjo – det finnes mer ulike komikere, men at Stanhope er noen arvtager, vet jeg ikke. Han er en utrolig dyktig komiker, materialet er for mange sjokkerende. Drøty, men genialt. »Who knows? Maybe if Jimi Hendrix hadn’t died young he would have sold out by now and be doing half-time super bowl shows with Elton John.» Oppvarming leveres av Dag Sørås og Linda Mahala. Fabrikkhallen, klokken 20:00.

Lørdag:

Sarahs Postcard: There is no pain in pop!

• Sarahs Postcard består av to vestlendinger, Henning Tomren og Håvard Ringen. De har blitt invitert til å skrive her på Poplogg, men er altfor opptatt med å drikke cava, lage kunstgressbaner og kompilere «supersmoothe grooves», det er deres ord, ikke mine. Om musikkprofilen kan man fra pressemeldingen lese at «de serverer popmusikk for folk som liker popmusikk, popmusikk for folk som liker indie, for folk som liker rock, for folk som liker tekno, og popmusikk for folk som ikke egentlig liker popmusikk.» Revolver, klokken 22:00.
• To konserter som kan være av interesse: In Gowan Ring (US) og Lisa o Piu (SE) på Garage Oslo. The Test Patterns (US/JP) på Funhouse. Høres friskt ut: «Rapid-fire power-pop-punk from Pittsburgh and Tokyo fusing Rip-Off-era sounds, late 70’s punk and hardcore with some bubblegum. The Test Patterns combine mega-catchy pop hooks with ripping punk energy.»

Her er ukens spillelista fra Poplogg,  Spotify behøvs.

Poploggs 4. podkast!

Poplogg den 4. Denne uken er det noe politisk over podkasten. Kanskje ikke så rart når det er valg den påfølgende dagen. Litt politisk musikk blir det, fra venstre til høyre. Balansert og rettferdig.

Det ble enkelte tekniske problemer denne uken, men det skal være lyttbart allikevel.

En spilleliste vil dukke opp når den er klar. Inntil da er det bare å lytte, velge og glede seg over en duggfrisk ny uke. Hvem vet, i morgen kan vi gå en mørkeblå og fremmedfryktig fremtid i møte. Tvi, tvi!

Husk, du kan abonnere på oss via iTunes, trykk her.

Dersom du ikke liker iTunes, kan du selvfølgelig abonnere på Norges mest innflytelsesrike «pop-pod» ved hjelp av følgende lenke: XML.

Eller så kan du bare trykke «Play», her og nå!