Tirsdag:

På tirsdag anbefaler jeg deg på det sterkeste å ta turen til Sound of Mu for å få med deg lanseringen av kunstzinen Philophopherph phone som er laget av Andreas Ervik, eller Brian Beluga som han kaller seg i kunstnersammenheng. Fanzinen gis ut av det svenske forlaget Svartkonst, og i forbindelse med lanseringen blir det også utstilling på Mu denne uka. Verket er fullt av populærkulturelle referanser, med blant annet henvisninger til Harry Potter-universet og E.T, og om du føler at Andreas Ervik er et navn du har hørt før, er det nok fordi du har lest det på byline-linjen i Morgenbladet. Slippfesten og utstillingen åpner kl 19.30.

Onsdag:

Etter en nordisk musikkuke er det nå tid for å se til sør-Europa, nærmere bestemt til Torino i Italia. På onsdag spiller det temmelig ukjente bandet Drink To Me på Mono, og dit tror jeg det kan være vel verdt å ta turen. Lo-fi produksjon + supercatchy låter + plata Brazil (som er produsert av Alessio Natalizia fra Banjo or Freakout og Disco Drive) i bagasjen = en bra kveld på Mono! Og det beste av alt? Du kan varme opp til konserten med å laste ned plata helt gratis her. Jeg elsker allerede låta B1 – sjekk den ut du óg!

Torsdag:

Fra torsdag av går den alternative scenekunstfestivalen Marstrand Volum III av stabelen på Black Box på Rodeløkka. Ikke la deg skremme av at du muligens ikke har hørt så mye om dramatikerne som settes opp eller om kompaniene som gjester festivalen: Dette er stedet for deg som vil oppleve noe nytt, spennende og uventet! Scenekunstbegrepet til festivalen er dessuten veldig vidt, og programmet omfatter også pianokonserter, performancekunst, seminarer og ikke minst konsert på Blå på fredag med KTL, et av de mange prosjektene til Stephen O’Malley.

Fredag:

Fredag er det klart for vårens første Capitol Club, klubbkonseptet til bookingbyrået Goldstar. Det betyr nesten alltid gode liveband, og denne gangen er ikke noe unntak, for på scenen står radio 9, Bungalow Ranchstyle og skotske The Phantom Band.

Lørdag og søndag:

Lørdag og søndag håper vi at du vil leke med oss i Poplogg! Lørdag spiller vi opp til dans på Revolver, og søndag spiller vi opp til stemning i radioapparatet ditt klokka 16.00. Sees!

Er du interessert i film, og norsk film spesielt, vil jeg anbefale å ta turen til Blå på tirsdag. Litteratur på Blå lover intet mindre enn den STORE debatten om norsk film, under tittelen «Hvem har bestemt?» Og det er jo et rimelig spørsmål å stille, for hvem er det egentlig som styrer hvilken retning norsk film skal gå i og har beveget seg i siden 00-tallet? Det vet kanskje Nikolaj Frobenius, forfatter og tidligere spillefilmkonsulent, eller regissør Øystein Stene, som begge deltar på debatten.

På onsdag syns jeg du skal gjøre noe skikkelig jævlig. Klokka 12.00, midt på blankeste formiddagen, inviterer nemlig Marianne Aulie og Vebjørn og Aune Sand til «Vinterpannekake- og bløtkakefest» på Allkopi Concept Store. Målet er selvsagt å selge noe av «kunsten» sin, og de lover signeringer og det hele. Men jeg ser også for meg at sjansen er stor for at Magnum- og Cristalflaskene sikkert ligger på lur, og hvem har vel ikke lyst til å finne ut hva en «vinterpannekake» er?

Torsdag kan du bruke på å bearbeide de traumatiske bildene av Sand-brødrene som slafser i seg pannekaker ved å gå på slippfesten til fantastiske Team Me på Mono. Vi i Poplogg elsker Team Me og det burde dere også, så så mye mer er det ikke å si annet enn at det blir fint og bra og alt sånt.

Fredag syns jeg du skal ikle deg det mest hippe og trendy du har, og stikke på Mote med mening på Fabrikken (Vulkan). Det er noe så utradisjonelt som et motearrangement for et godt formål – de samler nemlig inn penger til en forening for barn av rusmisbrukere. I tillegg til å vise høst- og vinterkolleksjonen til den fargerike og eksentriske (men kule!) designeren Tina Haagensen blir det musikalske bidrag fra kule og velkledde jenter som Margaret Berger og Samsaya.

Det er på mange måter i Dumpa det skjer denne uka, for også på lørdag kommer jeg til å befinne meg på Blå. Da spiller nemlig Glasser, og jeg ser for meg at det blir både dansbart, vakkert og stilig. 2010-plata «Ring» ble av mange tatt med på årsbeste-listene, og nylig kom Lindstrøm med en sykt fin remix av «Mirrorage».

Glasser-konserten skal vi sikkert snakke om på Poplogg på Radio Nova på søndag, og hva annet er vel en bedre avslutning på uka i pop enn å høre på tre-fire bakfulle popentusiaster?

Erving Goffman er først og fremst kjent for teater-metaforene sine. Og hvor sant er ikke det, at livet er som et skuespill og at det som gjør det mulig for oss å forholde oss til og å kommunisere med andre, er det at vi alle er sammen om å spille ut forskjellige roller vi har gitt oss selv og hverandre, avhengig av hvem og hvor og hva det er vi holder på med i den enkelte situasjonen? Med andre ord; det finnes ikke noe «jeg», jeg har ingen fastlåst identitet, og hvem vi «er» avhenger av hvilken sammenheng vi OPPTRER i.

For eksempel er jeg akkurat nå en sliten student som sitter på kafé og prøver å skrive en eksamenoppgave. Mens jeg for ti minutter siden var en snill søster som ringte broren min og spurte hva han ønska seg til jul.

Det er altså ikke uten grunn at den aller mest kjente boka til Goffman har fått tittelen «Vårt rollespill til daglig» på norsk. Men på engelsk heter den derimot «The Presentation of Self in Everyday Life», noe som vektlegger et annet viktig aspekt ved Goffmans dramaturgiske teori.

God kommunikasjon, skjønner du, er avhengig av at avsenderen og mottakeren er på samme bølgelengde når det gjelder hvordan de presenterer seg selv. Eller sagt på en annen måte: Hvor troverdig de spiller rollene sine. Og vi veit jo at de beste skuespillerne er de som har øvd og øvd og øvd for å bli gode. Derav begrepene «back stage» og «front stage».

Backstage (som vi sier på norsk!) forbreder vi oss ikke bare på rollene våre (ved å prøve ut ti forskjellige antrekk før du går ut om morgenen eller ved å ta på deg sminke, for eksempel), men det er også der vi slapper av – der vi «er oss selv» (vel, vi har jo ikke noe «selv», sånn egentlig. Så la oss i heller si at vi spiller den «private» rollen av jeg’et vårt).

Fronstage er der vi spiller ut forskjellige roller sammen med andre, i mer eller mindre offentlige settinger (på trikken, på vorspiel, på Revolver, hvorsomhelst!).

Men! Og det er her Erving Goffman har vist seg å være så brilliant, så utrolig anvendelig, så innmari 2.0. For hva med all presentasjonen av oss selv (som Goffman så fint kaller «impression management» – pugg det, hipsters!) som vi driver med på internett?! Hva med facebook-statuser, blogger, tweets og «jag rear ut min själ, allt ska bort»-filmer på youtube? Frontstage, backstage, eller noe midt i mellom? Har sceneteppet forsvunnet, og backstage blitt det nye frontstage, kanskje?

Det som fikk meg til å få lyst til å skrive litt om supre Goffman igjen, var nemlig tre musikkvideoer som spiller på nettopp dette sammensuriet (er det et ord?) av front- og backstage. For se bare her:  I både Robyn’s Hang With Me, The National’s Terrible Love og i den utrolig fine duetten til The Real Ones og Susanne Sundfør, Sister to All, får vi liksom bli med backstage til noen vi stort sett bare ser frontstage, bokstavelig talt. Men uansett hvor «backstage» det er, så er det jo allikevel nøye planlagt og regissert, så kan det da lenger kalles backstage?

(heng med – det kan virke snålt, men kanskje det gir mer mening når du er ferdig med å lese – og uka di i pop kommer garantert til å fortone seg mer som om du hadde bodd i San Francisco du óg!)

Mandag:

Gå på slippfest for zinen Alt som ikke dreper meg gjør meg bare svakere på Sound of Mu. Det er oppfølgeren til Jeg har et intimitetsproblem, og om jeg ikke husker helt feil fra vårens slippfest for sistnevnte, har utgiverne/forfatterne Victoria Kielland og Mari Tveita Stagrim denne gangen tatt tak i intimitetsproblemene til de som var på Mu i våres, og brukt de til å videreutvikle, eh, konseptet.

Dette er meget San Francisco’sk! Her har de for eksempel et månedlig klubbkonsept der folk tar med skoledagbøkene, dagbøkene og minnebøkene sine fra da de var tenåringer, og leser opp sine kleineste, innerste tanker fra da de var små, kvisete og usikre foran en fullsatt klubb.

Derfor: Gå på Mu i kveld (kl åtte og utover) og snakk ut om følelseslivet ditt! Ta tak i en fremmed jakkearm og si » Jo, nå skal du høre…»!

Onsdag:

Onsdag kan du velge å enten utfordre deg selv med japansk musikk på Blå, for der er det Klubb Vriompeis med Japanese New Music festival eller du kan gå for skranglete, digg fransk folk med Yussuf Jerusalem på Revolver.

Husk at det bor veldig mange asiat-amerikanere i  San Francisco, så på Blå blir det sikkert fullt! Og husk ørepropper! Jeg har forsåvidt ikke hørt noen av bandene, men det er en del av livet her i storbyen; man oppdager stadig noe nytt en ikke visste at en absolutt kom til å digge. Og hvem trenger vel ikke litt japansk støy/impro/frijazz på en onsdag?

De som kjenner at a) de er fattige b) de vil beholde hørselen en liten stund til, kan heller stikke på gode gamle Revolver (eller The Make-Out Room, som San Francisco-ekvivalenten heter) og se franske Yussuf Jerusalem helt gratis! 2008-plata Heart Full of Sorrow er nydelig, og et nytt album er visstnok i vente.

Siden dere forresten har fått studielån denne uka er det dessuten lov til å skeie ut med en drink i baren fra Blå/The Make-Out Room. Burbon er i vinden i San Francisco, og Mint Julep har blitt en personlig favoritt. Anbefales!

Torsdag:

Torsdag begynner Oslo Internasjonale Filmfestival, som vel kan kalles Norges svar på California-festivalen Sundance. Åpningsfilmen er ingen ringere enn Somewhere av Poplogg-yndligen Sofia Coppola, og en annen film som har fått veldig gode kritikker her i USA er Tiny Furniture av 23-år gamle Lena Dunham. Go kule, kvinnelige regissører!

Dokumentaren om William Burroughs er også obligatorisk, her i San Francisco liker vi jo å hedre Beat-fortiden vår (apropos beat-poesi; få med dere Howl – filmen om Allen Ginsbergs berømte dikt!).

Etter at du har vært på OIFF er et beøk på Internasjonalen nødvendig. Der spiller nemlig det eneste danske bandet jeg liker, Winnie Who.

Og når klokka blir midnatt på torsdag (San Francisco-tid) skjer det en verdensbegivenhet som millioner av trollmannsfrelste unge og voksne verden over har venta på: Harry Potter and the Deathly Hallows, den sjuende og nest siste filmen om vår favoritt-magiske verden har premiere, og du skal vel på den?

Lørdag:

Lørdag er det duka for svensk-pop på Parkteatret med Johnossi etterfulgt av Get Dancy! Amerikanske hipstere elsker Sverige, og håper nok på at de får høre Man Must Dance i løpet av konserten og Robyn i løpet av klubben! Men: Grünerløkka + svensk band + veletablert klubbkonsept innebærer også stor party-svenske-faktor – så er du advart.

Søndag:

Søndag er en ordentlig San Francisco dag. Ja, hver dag er en søndag i San Francisco, føles det noen ganger som! Gå på kafé og spis vegetarisk, organisk brunsj med gode venner, kjøp Finacial Times, bestill en «non-fat soy latte» (eller ikke…), gå på markedet på Blå og lek at du er på Indie Mart på Thee Parkside, kjøp noe dyrt på Røtter på St. Hanshaugen og lag tofu til middag. Så må du velge:

For på Garage spiller Sleepy Sun og Buckaduzz, mens på Rockefeller (!) spiller Crystal Castles og Male Bonding. Er du stinn av gryn får du med deg Male Bonding på Rockefeller først, og Sleepy Sun på Garage etterpå, men må du velge går du vel for lokale San Francisco-helter i Sleepy Sun, så kan du heller kose deg med mine favoritter, Male Bonding, her:

For å komme i den helt riktige San Francisco-stemninga i Oslo trenger du helt til slutt et spesialtilpassa soundtrack denne uka. Når du hutrer kald og våt mellom alle de fine tinga du skal gjøre anbefaler jeg Real Estates «Beach Comber» eller «Pool Swimmer», Thee Oh Sees «Warm Slime», Zach Hills «Memo to the Man», alt av Grass Widow, Kurt Viles «In my Time» og Deerhoofs «Super Duper Rescue Heads!» på øret. Sånn – nå er du klar for Uka i Pop!

Av forrige ukes Fillmore- og San Francisco-utskeielser var det faktisk en oppvarmingsartist jeg på forhånd hadde gleda meg mest til å se.

Men da Dominique Young Unique gikk på scenen før mitt kjære, elskede Dirty Projectors, stod jeg på Geary Street og digga fantastisk kul uteligger-jazz og smugkikka på det som offisielt må være verdens hotteste dude mens han dansa seg over fortauet mot dit jeg stod og venta på bussen.

Jeg hadde uansett somla med vilje, så jeg har meg selv å takke for å gå glipp av den unge og bejubla protegeen til damene i Yo Majesty. For denne lørdagen ble jeg nemlig med ett plutselig smertelig klar over hvordan det egentlig er å være her aleine i det store utland.

Alle jeg kjenner var på kino, i Lake Taho, på bursdagsfest eller hadde forlengst laget planer om andre morsomme ting, og ingen, absolutt ingen, ville være med meg på konsert, selv ikke med verdens beste band. Så, Oslo, jeg skal innrømme en ting: Jeg savna dere da. Og dere har i hvertfall vett til å skjønne at når D-Lo og gjengen spiller, så gjelder det å få det med seg.

Så der stod jeg da, en lørdag kveld, aleine på the Fillmore. Jeg burde sikkert ha benytta sjansen til å bli venner med noen kule og hippe amerikanere, men jeg hadde altså somla på veien, gått glipp av Dominique Young Unique, og kom inn og stilte meg under lysekronene akkurat idet Dave, Amber, Angel, Haley, Brian og Nat kom på scenen. Summingen i salen stilna, folk klappa og hoia, og så skjedde dette:

Og så, dette:

For dere som har hørt ihjel både Bitte Orca fra 2009 og årets spekkhugger-epos Mount Wittenberg Orca, og som ikke er blant de irriterende folka som elsker å krangle om hva som ‘egentlig er greia med’ Dirty Projectors, så burde de to videoene over med nye, supre låter skape mer enn bare kribling i knærne.

Eller kanskje du ender opp med samme reaksjon som den unge, søte jenta foran meg, som midt under konserten brøt sammen i høylytt hikstende gråt fordi hun ‘aldri kom til å bli like flink til å spille som bandet’? Hun hadde sympatien min i ca to sekunder, før kjæresten bestemte seg for at den beste måten å trøste henne på var ved å kline rett foran fjeset mitt. Æsj, drittunger. Og nei, du blir sikkert aldri like flink til å spille som Angel og Dave og de andre.

Men de holdt da opp til slutt, og jeg kunne igjen glede meg over dette:

Knappe to timer etterpå ramla jeg ut med et lite håp om at bussene fortsatt gikk og at jeg ville rekke siste banen til Berkeley, men egentlig uten å bry meg nevneverdig, til det var jeg for rusa på de to siste timene med ensom lykke i mørket.

Og i morgen kommer den utvida utgaven av Bitte Orca i butikkene, og vi kan jo håpe de har inkludert noen av de nye låtene fra konserten.

Og når du stikker på din lokale platebutikk for å plukke opp albumet anbefaler jeg imidlertid at du får med deg Flying Lotus‘ Pattern+Grid World også, om du ikke allerede har den. For om Dirty Projectors på lørdag var wicked, cool og awsome, er det vanskelig å finne ord som beskriver konserten med Steven Ellison på fredagen, og både plata Cosmogramma og den splitter nye ep’en Pattern+Grid World burde overbevise de fleste om at dersom du har sjansen til å se Flying Lotus så er det noe du ikke vil gå glipp av. Om du ikke er på kino, i Lake Taho, på bursdagsfest eller har lagt andre morsomme planer.

Men da har du heller ikke særlig grep om hva som er viktig her livet.

The Fillmore

The Fillmore har gamle tregulv som gynger når publikum digger, tunge, mørkerøde fløyelstepper på scenen, enorme lysekroner i taket og skeive trapper, kroker, kriker og ganger der du kan gå deg vill blant bilder av alle de legendariske bandene som har spilt her siden 1968.

På scena står ett eneste mikrofonstativ og bak baren står ei som uten problemer tar imot bestillingene til de tre i køen foran meg og undertegnede samtidig. I stedet for øl drikker jeg overpriset flaskevann og er litt småirritert på meg selv fordi jeg ikke tok med passet mitt, men hey – det er uansett mandag og jeg skal tidlig opp i morgen.

The Audience

Publikum nynner med på sangene og har vært fan siden de så han varme opp på turneen med Bon Iver i 2008. De tenner den første jointen i det han entrer scenen, er unge, vakre og hvite, de er stille mens han stemmer gitaren, og de jubler entusiastisk når yndlingslåta annonseres. De nikkker, knekker i knærne og får tregulvet til å knirke lett i takt med ‘The Wild Hunt’.

De roper at de elsker Sverige, at de er fra Norge, at de har bursdag, at det er nachspiel hos ei som bor i 2421 Folsom Street  og at Kristian er invitert. Han sier han skal tenke på det, og etter å ha gjort så i nøyaktig 1,23 sekunder takker han bestemt nei. Så angrer han helt tydelig på det bryske avslaget (han glemte tilogmed å si nei, takk) og gjør det hele godt igjen med å dedikere ‘King of Spain’ dit tilbudet kom fra.

Og alle kjæresteparene, alle de søte jentene og alle de tynne guttene trekker pusten, lettet. Stemningen er redda og igjen kan vi le av de nervøse vitsene fra scenen, hysje på de to som skravler, være stille når Kristian må stemme gitaren. Vi tenner en ny joint og gynger i takt på ‘You’re Going Back’.

Jeg tror jeg hører jenta bak meg si at noe sånt som at om hun hadde stemmen til The Tallest Man on Earth så hadde hun ‘fucked herself all the time’, og uten at utsagnet (hvis det virkelig var det hun sa) egentlig gir noen som helst mening tar jeg meg selv i å kikke på sidemannen og le høyt, mens jeg tenker at jeg er fullkomment lykkelig.

The Tallest Man on Earth

The Tallest Man on Earth har hvit t-skjorte med ‘Leksand, Dalarna’ på, er bustete på håret og sier han har hjemlengsel i kveld.

Han sier vi må ta vare på vennene våre, for de er de beste vi har, og han synger sanger om å reise vekk og om å bli der vi er. Han er en gartner med et maskulinitetskompleks og den imaginære kongen av Spania.

Her og nå er han drømmemannen til to tredjedeler av de foran scenen, mens han gjør den resterende tredjedelen ikke så rent lite misunnelig på grunn av nettopp det.

Han er hes, skjør, tøff og ganske nervøs. Og det aller, aller fineste er når han synger ‘Love is All’ og alle er helt, helt stille.

Parkteatret

Parkteatret har verken like fine lysekroner som The Fillmore, like veloppdragne kjærestepar som i San Francisco eller et like liberalt forhold til røyking inne. Men Kristian kommer dit likevel, han, den niende desember. Og det burde du óg.

Berkeley, CA.

Jeg lever i en internasjonal boble, og ser lite til fordums hippier foreløpig. I huset mitt snakkes det spansk, tysk, engelsk og knotete norsk-dansk om hverandre – og hver morgen når vi setter fra oss skål og skje med rester av oppspist frokostblanding og springer ut døra for å rekke forelesning er det alltid en eller annen som roper: Prøv å bli venner med en amerikaner i dag, da!

Men det er ikke bare, bare, skal du vite. Amerikanerne jeg møter er absolutt awsome, cool og wicked, men de er også stort sett 17 år og har flyttet hjemmefra for første gang. Jeg flørter forsiktig med de heite dud’ene på Amoeba, men da en av dem her forleden verken kommenterte at Replacements-plata jeg kjøpte var awsome, cool eller wicked, men bare ‘helt ok’ mista jeg selvtilliten.

Da er det godt å ha Jenny & Johnny, de to beste, amerikanske vennene jeg har fått så langt. Jenny er observerende kynisk og satirisk, som alltid, Johnny bidrar med coolness, og sammen drømmer vi opp turer nedover Highway 1 med åpent tak, Mac&Cheese på slitne dinere langs støvete innlandsveier og stjerneklare netter på strender hvor whiskeyflaska går på omgang rundt bålet.

Ut fra bilstereoen strømmer ‘Big Wave’, og vi kunne like gjerne ha befunnet oss i 1977 som i 1984 som i 1991 eller 2003. Power-popen til Jenny & Johnny er tidløs og glatt, og lyden sylskarp for ører som har vendt seg til at musikk er lik skurrete lo-fi på dårlig rippede mp3-filer. Det er behagelig som de linjalrette motorveiene vi cruiser nedover, beroligende som Stillehavet mot solbrune legger, melankolsk som vissheten om at alt tar slutt, også dette.

Men det at de er så ukompliserte og behagelige er desverre også litt av problemet mitt med Jenny & Johnny. Når vi har drømt oss hjem fra roadtrip’en vår og kveldståka legger seg over Berkeley tenker jeg at det har vært awsome, wicked og cool, men kanskje ikke så mye mer, og jeg innser at jeg savner det internasjonale virrvarret på kjøkkenet hjemme; den høye meksikanske tequilaføringa, lappen på kjøkkenet hvor det står ‘Freezer (en), congelador (es), fryser (no), fryser (da), gefrierschrank (de)’ og den engelske jenta som høylytt krangler med kjæresten over Skype i naborommet.

Med tekstlinjer som «Spriten går til hodet så jeg tenner meg en sigg, det e så jævlig deilig med et sigg etter ligg. Natten går mot slutten så jeg mekker meg en spliff, jeg trekker ned hasjen like digg som det er biff” og titler som «Balladen om eldre menn»  har de greid å både sjokkere og sjarmere blaserte vestlandshipstere, og på grunn av de drøye tekstene passer de nøye på at foreldrene ikke hører det når de spiller inn låtene.

Lørdag 17. april spiller de på Klubb Poplogg på Novafest. Vi sendte Marie Amdam en mail og ba henne svare på fem kjappe:

Q: Fra ska-pop i Razika til elektro-pop i Tre små tøser – hvordan skjedde det?

A: Vi ville gjøre noe nytt. Vi pleide ofte å lage beats og sanger på Garageband, og la noen ut på myspace, og folk likte det tydeligvis. Først gjorde vi det kun for å underholde oss selv, vi synes det var veldig morsomt. Det startet vel som en parodi, så ble det dønn seriøst.

Q: Låttekstene – er de selvopplevde?

A: Alt som skrives er vel stort sett selvopplevd, men man trekker fra og legger til. I dette tilfellet trekker man ikke så mye fra. Mye er sant, og vi liker å provosere litt. I tre små tøser sier vi det vi ikke kan si i Razika.

Q: Og hva er det egentlig med eldre menn?

A: Vi blir alltid dratt mot eldre menn fordi : De er kunnskapsrike, erfarne, selvsikre og ferdig med puberteten!

Q: De tre små tøsene har noen alteregoer; Emilie Råkul, Marie Amsterdam og Emblem. Hvordan skiller «de» seg fra sånn dere er til vanlig?

A: Det går ikke noe skille. Bortsett fra at vi bruker capser

Q: Fem ord om liveshowet til Tre små tøser?

A: HARDER, BETTER, FASTER, STRONGER. Mad chill. Vi er som TLC. Crazy, sexy, cool.

Mer info om NOVAFEST 2010 16. og 17. april på Blå & Strykejernet finner du på novafest.no. Billetter kjøper du her eller i døra.

Altså, ikke det at jeg har løs mage eller noe sånt og sitter så forferdelig mye mer på do enn mine medstudenter, men et visst kaffeinntak per lesesalsdag forder en del turer opp og ned trappene. Og for å være helt ærlig – jeg liker å ta dopause, og spesielt på Blindern.

Oppe på biblioteket kan jeg sitte dypt konsentrert i Foucaults teorier om selvets etikk, men når jeg trenger en liten pause og jeg har drukket litt mye kaffe kan jeg rusle ned på «Gadamer», finne favorittavlukket mitt og ufokusert hengi meg til den polyfone og fragmenterte verdenen av veggskriblerier der nede. For som det rett og slett står på en av do-dørene: «HF-doene har de beste skribleriene». Enig.

Do-skriblingene er både underholdende, absurde, flaue og noen ganger tilogmed litt morsomme, og det beste av alt: De får meg til å føle meg frytelig smart. Noen ganger når jeg sitter der og leser en eller annen absurd «samtale» mellom flere «skriblere» om at alle utlendinger er trikkemordere (!) tenker jeg at jeg er det eneste mennesket med vettet i behold på hele universitetet. Det er en ganske innbydende tanke.

Og for å forfølge denne tanken, men i en litt mindre radikal retning, så kan doskribleriene tyde på at den kritiske tenkningen har dårligere kår blant aspirerende humanister og samfunnsvitere enn den nok helst burde hatt. Veggene er blottet for nyansert argumentasjon; her er alle menn svin, alle muslimer terrorister og alle på BI pappagutter fra Bærum.

Hvis jeg hadde vært en seriøs studentavis ville jeg muligens brukt den famøse sistesiden i avisa til å stille en eller annen autoritetsperson, kanskje en ex.fac-foreleser, til veggs med dette, og om jeg skulle være riktig slem ville jeg muligens antyde at denne ex.fac-foreleseren burde «vurdere sin avgang» på grunn av studentenes manglende akademiske intelligens. Men det er jeg ikke, og derfor skal jeg heller ta deg med over på Eilert Sunds hus, og til det som i min bok kommer til å bli stående som dositatet over alle dositater.

For der, der har en eller annen fortvilet sjel lagt hjertet sitt på sløydbenken, klart for høvlen. Den korte setningen, de tolv ordene, skrevet i perfekt asymmetri i tre linjer under hverandre på den mørkegrønne veggen er både en desillusjonert overgivelse til fortapelsen og et ukontrollert sukk fra de innerste hjerteavlukkene.

Tilsynelatende overfladisk og grunn, kanskje, men jeg vet bedre. Her handler det om evig fortapelse og ulykke av bibelske dimensjoner. Det står:

«På grunn av Edward Cullen kan jeg aldri elske en mann igjen.»

Dette er altså Edward Cullen:

I tillegg til Foucaults ‘care of the self’ har jeg prøvd å sette meg inn i Laura Mulveys ‘Visual Pleasure and Narrative Cinema’ de siste dagene, og i et virrvarr av psykoanalytiske begreper som scopophili, fetishering og kastrasjonsangst ligger diskusjonen om «the male gaze», det mannlige blikket i den tradisjonelle Hollywood-filmen, et blikk hvis funksjon er å se på kvinnen som et erotisk objekt unndratt egen vilje og et eget rom til å handle i, skapt ved hjelp av filmtekniske virkemidler, den mannlige protagonistens blikk på det kvinnelige blikkfanget i filmen, og den psykoanalytiske identifikasjonen den mannlige tilskueren føler med den mannlige hovedpersonen

(Henger du ikke helt med, sier du? Ikke fortvil, det har egentlig ikke så mye med poenget mitt å gjøre). Mulveys artikkel kom dessuten i 1975 og må leses deretter, men hovedkritikken er kanskje at hun ikke tar for seg den kvinnelige tilskueren (men, hun gjorde det seinere; ved å implisere at de kvinnelige karakterene også kunne identifisere seg med den mannlige karakterens blikk).

Uansett. Edward Cullen – det mannlige blikkfanget for en kvinnelig protagonist og en (høyst sannsynlig) kvinnelig tilskuer i en enorm Hollywood-produksjon. Helt uten egen vilje er han kanskje ikke, men åkkesom, er han ikke, i likhet med andre vampyrakarakterer mest der for å personifisere en lengsel etter det destruktive, farlige og forbudte hos den kvinnelige hovedpersonen?

Altså, i rollen som vampyr har han en funksjon i dramaet som kommer foran den karakteren din eventuelt måtte ha på andre plan. Joa, han er der vel også i stor grad for å redde den vakre jomfruen Bella hvar gang hun er i nød, men vampyren Edward Cullen er først og fremst personifiseringen (eller, blir det vampyrifiseringen?) av Bella Swans lengsel etter å kjenne at hun lever, at hun er til? (Og jeg mener det samme kan sies om lettkledde Sookie Stackhouse og hennes Bill, og om slagkraftige Buffy og vampyren Spike). Twilight, True Blood og Buffy – er det egentlig Fight Club for jenter, rett og slett?

Eller fører det bare til knuste ungpikehjerter og doskribling? Jeg veit ikke. En god grunn til å legge ut noen bilder av R Patz er det uansett.