Javel,  jeg har vært et par runder oppe i skriftestolen på St. Olavs de siste, og det er ganske ålreit. Men det holder jo ikke i lengden for et opplyst menneske. Jeg trenger et skikkelig soundtrack til forlatelsen.  Her er noen søndagssalmer.

Men først en advarsel. Jeg skal prøve å oppdatere ukentlig, på søndager. Botsdagen. Det betyr at alle mine innlegg vil preges av den samme ulidelige fyllesjuke sentimentaliteten. Religiøsitet er nemlig en musikalsk greie, eller omvendt. Aldri har jeg blitt berørt av noe kors i et maleri eller en gråtende Maria. Muslimene har skjønt poenget, de gidder ikke engang tegne profeten. Men synge ut gjør de, hver fredag, og det gjør de kanskje ikke så dumt i. Bøker er enda verre. Hva slags autister er det som beveges av handlingsreferater fra oldtida? Det holder ikke med et og annet fiffig brev fra Paulus og noen kåte linjer i Salomos høysanger. Tre minutter med patetisk lovsang inneholder en større konverterende kraft enn ti tusen hellige boksider. Sett en god melodi til noen enkle linjer om vår og kjærlighet og død og håp, jeg stiller i kirke/revolusjons/hylekoret selv om jeg er aldri så bakfull.

4) The Cross, med Prince. Både han og MJ er/var jehovas vitne, og i denne låta kommer søndagsskolekunnskapen fram på beste vis. Langt bedre enn den litt pinlige samfunnskritikken på platas tittellåt.

3) Walking in Memphis, Marc Cohn. Sangen handler om det tapte landet USA som eksisterte på 90-tallet, og utgjorde det fiksjonelle universet til utallige filmer og tv-serier. Nøkkelsetning: «she asked me «are you a christian boy», and I said ma’am I am tonight!»

2)  High and low – Lindstrøm og Chrisabelle. Denne sangen bør slå lufta ut av alle som eier ører og en ipod. Jesus er den perfekte avstandsforelskelse, og denne sangen oppsummrer  rein kjærlighet på en måte som kan gjøre en stakkar til evig single.  »Every touch I recieve, I’ts enough, you know…all those little things, makes the big deal». Og så en gitarsolo!

1) Lat spille med vår over jorden. Tekst: Knut Hamsun. Mel/arr: Ketil Bjørnstad. En av landets beste tonsettere, som skapte den uhørt fengende melodien til «Sommernatt ved fjorden», har løfta Hamsuns vårhylningsdikt til nye høyder. «Lat spille med vår over jorden» beskriver i velkjent Hamsun-stil storslagen og besjela natur.  »Rørte en trollmann ved jorden?» Spør Knut i møte med våren, før han konkluderer med at han takker Gud for hver vår han fikk, og at dette er «Det største som noen har funnet, og noen vil finne». Og når Sandøykoret bekjenner dette, med ekstra trykk på «største» og «og noen vil finne», en 17. mai hjemme på den rare lille øya jeg kommer fra, etter at barna har sunget om blomster og en sambygding har holdt en tale, så lar jeg meg overvelde av spiritualitet og livsglede og nasjonalromantisk stolthet og lokalpatriotisme og det som verre er, et lite minutt eller to. Ja så sannelig. Det er vår. Våren fortjener mer enn det jævla skvipet ditt Lars-Lillo Stenberg. Ta med deg tra-la-la-et ditt og pakk deg hjem til Frogner. Hvis du ikke kan hylle våren med den høylydte begeistring den fortjener, så kan du faen holde kjeft for alltid.

Etter Ola Innsets utforskning av Hello Saferides «Anna» og låtas 84. sekund, kan jeg ikke dy meg for å legge ved noen personlige favoritter under temaet «fantastiske popøyeblikk». La oss hypotetisk si at man nylig har vært gjennom et samlivsbrudd, la oss også hypotetisk si at man har vært blodfan av Prefab Sprout i mange år. Rent hypotetisk vil man sette Steve Mcqueen på høy rotasjon. For denne hypotetiske personen i denne hypotetiske situasjonen, er hver låt på plata fullkommen. Men et lite høydepunkt er kanskje mot slutten av Goodbye Lucille #1, der frontmann Paddy McAloon vrir stemmen opp i et fortvilt skrik, etter nok en gang å ha ytra sin lille moral: «Life’s not complete, till your heart’s missed a beat, and you’ll never make it up, or turn back the clock. No you wont, no you won’t, no you won’t».

Om den hypotetiske personen ønsker seg litt perspektiv i tristessen, bør vedkommende ty til øyeblikket fem minutter inn i Paul Simons mesterlige Darling Lorraine, fra plata You’re the one. Sangen tar for seg et liv, et samliv, et samlivsbrudd og et dødsfall. Popmusikk for voksne folk med noen unger, grånende hår og en skilsmisse eller to på samvittigheten.  Simon skisserer opp møtet mellom hovedperson Frank og hans livsledsager Lorraine. Snart gifter de seg («Anyway Lorraine and I got married, And the usual marriage stuff). Men lykken varer ikke evig («Then one day she says to me, From out of the blue, Frank, I’ve had enough»). Dermed kommer det bitre skilsmisse-refrenget. Bitterheten utbroderes. Frank skulle blitt musiker, og ikke kasta bort halve livet på denne dama. Refrenget gjentas, og skillsmissebitterheten når sitt høydepunkt («I’m sick to deat of you Lorraine») men så skjer det et brått skifte. Midt i denne vonde skilsmissen, eller kanskje en stund seinere, er Lorraine blitt døddsjuk, og Frank må hjelpe henne. Sangen får et taktskifte i sitt femte minutt, og vi får et nærbilde av Lorraines bleike hender. Doktoren smiler, men har dårlige nyheter. Franks sinne og forakt snus til anger og kjærlighet («Darling Lorraine/Please don’t leave me yet/I know you’re in pain/Pain you can’t forget/Your breathing is like an echo of our love»). Klumpen i en hypotetisk hals vokser ved den småpatetiske sistestrofa («the moon in the meadow/Took darling Lorraine»).

Tristere kan det faktisk bli. Balladen Sometimes it snows in april fra Prince’s soundtrackplate Parade  omhandler døden til en av karakterene i filmen. Prince briljerer virkelig som vokalist. Akkurat som Hello Saferide, smetter han inn  en perfekt liten stemmeknekk, samt en perfekt liten kunstpause,  i sangens emosjonelle klimaks. Sangeren vil ikke dø, men han veit at ingenting varer. «All good things they say, never last» gjentar han, før han skifter ut denne refrengstrofa i låtas siste ti sekunder, fra 6.38, med de knusende ordene «love isn’t love until it’s past».

Men den hypotetiske personen må se ut over sin hypotetiske situasjon. Hva løfter blikket bedre enn gospel? Verdens korteste, og flotteste gospeløyeblikk, er kanskje gjemt 48 sekunder inn i Cat Steven’s lille åpningsspor Tea for the tillerman, på albumet ved samme navn. Cat (i dag Yusuf) sitter og klimprer og knirker i vei på egenhånd, før et gospelkor plutselig og uventa kaster seg med på sangens ene klimaks. Det handler som vanlig om unger som leiker, og målet med leiken (eller var det grunnen til-?), er that happy day, som gospelkoret triumferende annonserer.

En enda sterkere lykkerus finnes tre minutter og ti sekunder ut i Broken Social Scenes indiehit Almost Crimes, på kanonalbumet You forgot it in people. Det tar lang tid før de energiske versene forløses i et brølende refreng, men for et refreng! Man får lyst til å danse, holde hendene i været og brøle med sine kanadiske venner i det de bruker sin kollektive uavhengige indielungekraft på å rope sangtittelen. «I THINK IT’S ALMOST CRIME!» Ja! Så sannelig! Denne typen energi burde i det minst være tungt avgiftsbelagt, kan en hypotetisk statsvitenskapstudent som egentlig burde ha lest om konstitusjonell rettslære akkurat nå ta seg i å tenke. Men bare nesten. Si det etter ham: livsglede is not a crime

Magnetic Fields’ mesterverk 69 Love Songs jubilerer. I skrivende stund er den ti år og åtte dager gammel. På den tida var satt jeg vel helst og sang Rage Against The Machine for full hals (det var ikke før lenge etterpå at jeg forstod at familien og en god del av nabolaget hørte meg godt), men plata har flytt rundt som fjæra i Forrest Gump og havna i hendene mine på ett eller annet punkt i mellomtida. Og for ei plate! Bare lengden er avskrekkende: før du har hørt plata ferdig for første gang har trolig bunken med anbefalte Pitchforkplater allerede lassa seg opp på harddisken. Men la de mp3-ene ligge; 69 Love Songs fortjener noen uker av livet ditt. Her finnessanger om kjærlighet fra nær sagt alle tenkelige perspektiver. Fra den dypteste kjærlighetssorg  til ekstase, fra overfladiske one-nighters til naive barndomsforhold til fyllehookops den ene parten tragisk nok har glemt. Hvis du har levd og følt noe som helst siden du blei kjønnsmoden, finnes det minst en sang for deg på plata.

For å sitere en anonym internettfyr på et musikkforum: mens Distortion er et kult konsept gjennomført på en bra måte, er 69 Love Songs en idiotisk ide gjennomført på en fantastisk måte.  Navnet byr på utfordringer: jeg anbefalte plata til en kollega, og hun trodde jeg skulle prakke på henne en slags danskebåtcompilation. Det ser stormannsgalt ut på papiret å lage 69 kjærlighetssanger, men når man hører gjennom den, synker det snart inn at det faktisk fungerer. Nesten tre timer med pop-perler, flere udødelige hits enn de fleste band skviser ut gjennom hele sin karriere, plata er rik nok til å skippe rundt i  i ukevis. Man skulle kanskje to at den tørre, nærmest livstrøtte vokalen til Stephin Merritt (som tidligere hadde overlatt synginga til andre) blei enerverende etter hvert, men plata er variert, og inneholder et vell av musikksjangre og -virkemidler,  elektronika, jazz, punk og pop, acapella, mandoliner og ekstatiske jubelindie-kor. Vokalen, den viktigste fellesnevneren i de fleste sangene, er dessuten langt mer allsidig og uttrykksfull man kanskje først får inntrykk av.

Det er vanskelig å skrive om et så omfattende verk uten å ty til oppramsing og vage superlativer.  Jeg tør derfor lite annet enn å anbefale plata på det varmeste, og ellers henvise til (litt) mer utfyllende omtaler, som den over. 69 Love Songs har holdt seg godt, og bør være etablert pensum for alle popelskere. Hvis kjærlighet er alt man trenger, hvorfor skrive om noe annet? Dessuten finnes det plass til mer: Love, music wine and revolution er ikke til å kimse av.

Men det stopper ikke der. Den samme dama anmeldte/omtalte nyutgivelsen av legendariske «Steve McQueen», min desiderte favorittplate ever, for to år siden. Hennes ekspertdom? «Plata framstår som en slags neoromantisk sommerferiefilm, der man skimter de velkjente silhuettene av hvite seilersko, strandbustete hår og rosa skjorter, men også aner konturene av ungdommelig dårskap, destruksjon og familietragedie.» Dette er en tredjedel av hele omtalen denne bautaen i pophistorien blei avspist med under nyutgivelsen i fjor. Paddy McAloon vrir seg i senga (men det er ikke din skyld altså Sigrid, han er ulykkelig forelska igjen).

Nå veit jeg at anmelderi ikke prioriteres i avisene, at man får liten tid og lite spalteplass, men dette er hårreisende tynt. Hvidstens anmelderi er så grunn og uinteressert at selv en positiv omtale er for en fornærmelse å regne. Særlig trangen til å stille egne fordommer i veien for musikken, er provoserende. Hele album parkeres med personlige assosisasjoner, som om ethvert musikkalbum hadde samme mengde substans som en fotoshoot i et moteblad. Musikk er ikke bare overflate, seilersko og furubord. Hvis man ikke klarer å formidle dette, kan man like gjerne droppe «anmelderiet» og gå over til formidling av pressemeldinger en gang for alle. Da var magan blitt god og sur. På tide med litt samarin. For eksempler på folk som mestrer å anmelde kort og konsist i et tabloid format, se Arne Hugo Stølans poesianmeldelser i VG.

Folk er ikke så ulike sauer. De lukter når de blir våte, er lette å lede, og har store jeksler. Grunnen til at sauer og mennesker er lette å lede, er at vi har vanskelig for å ta valg på egen hånd. Derfor trenger vi guder, eksperter, lover, regler, normer, journalister, venner, kjærester, foreldre, tommelfingerregler og andre hjelpemidler for å lose oss gjennom hverdagen. Vi lengter etter visdom.

Selv har jeg fire visdomstenner. Plenty jeksler. Jeg kunne vunnet en drøvtyggingskonkurranse med en sau når som helst. Se bare hvordan jeg drøvtygger denne intro-teksten! Hvor vil han? Og hvorfor tar det så lang tid?

Jo: visdom. Visdom er enkelt. det er 10 % meningsløse floskler, og 90 % evne til å dele inn disse flosklene i prosenter. Derfor vil jeg her benytte innsikten til å gi råd til folk som kanskje trenger det mest: innbyggerne på kjendis.no og VGs rampelysavdeling.

Marit Larsen er død på Wikipedia. Det er mange som har påpekt at wiki-folket ikke har noe liv, men at det skulle gå så langt, er jo trist for popnorge. Derfor ønsker jeg Marit god bedring, og deler ut følgende råd: Å overlever krever 80 % gode hensikter, og 20 % slagferdighet. Verre er det ikke!

Noen sauer er jo som kjent litt dystrere enn andre. The Blacksheeps har entret konsulentbransjen, på lik linje med undertegnede. De påpeker at det «finnes en morgendag», når gårsdagens MGP-junior nacshpiel byttes ut med ungdomsskole i Alta. Jeg kvitterer med å berike ungdommene i TB med følgende tips: å opprettholde suksessen er 50 % livsglede, og 50 % tæl. Shape up!

Alexander Rybak har ikke styr på finansene, og har dumma seg ut med å tilby sin huseier høyere leie. For en generaltabbe! Det blir sure penger når han også ender opp tilbake på ungdomsskolen i Alta med striskjorta og havrelefsa. Jeg barberer av meg alt håret på hodet, tar bilde av meg selv med en bunke tusenlapper, og sender følgende privatøkonomiske tips til wonderkid Rybak: økonomisk kontroll krever 60 % guts, og 40 % åpenhet. Drøvtygg på den du, lille sau.

Føler du at du lærer noe? I så fall er du heldigere enn deltagerne på TVNorges nye reality-satsning, som handler om ungdom med lærevansker. Denne serien har havna i hardt vær etter at en forsker har uttalt at tv-serien vil kunne føre til mobbing og en mer ustabil hverdag for niendeklassingene. Men det virkelige offeret i denne saken, er TVNorge, som føler seg utsatt for fordommer. Jeg anmoder herved alle lesere til å droppe fordommene mot TV-kanalen, og har følgende råd til institusjonen: håndtering av dårlig presse er 30 % sunn fornuft, og 70 % mellom linjene. Stå på!

Men mest utsatt av dem alle, er vel den nye Hallo i uken-staben, som hopper etter Wirkola i en sånn grad at begrepet «hoppe etter Wirkola» kommer til kort. Man kan trygt si at prestasjonspresset som venter den nye HiU-staben ville han knust prestasjonspresset til uheldige hoppere på Wirkolas tid med flere meter, og tosifrede stilpoeng. Vi i Poplogg veit jo et og annet om å starte radioprogram, og gir følgende tips: vellykka radio er 80 % indiepophits, og 20 % smatting. Lykke til neste uke!

Kunne det bli dårlig med Passion Pit? Naturligvis ikke. Derfor gav jeg denne konserten gode skussmål i min første anmeldelse, allerede et døgn før oppvarmingsband Monteé gikk på scenen. Men i rettferdighetens navn, må jeg vel prøve meg på en ordentlig anmeldelse også, av den vanlige, tilbakeskuende sorten.

Først skulle altså Monteé få opp stemninga, noe som gikk sånn passe. Uten å ha hørt skikkelig på musikken deres på plate, blir det vanskelig å komme med noen rettferdig omtale av bandet live. De er mange på scenen, og det er mye lyd for pengene. Kanskje kunne de med fordel fjerna noen bongotrommiser og andre elementer som gjør lydveggen litt vel tett. Hvordan skal en stakkar nyte sin 58-kroners 0,4 og holde en samtale gående på bakerste bord? Låtene er ikke umiddelbare nynnere, men sounden er jo forførende. Jeg vokter meg vel for å bruke f-ordet.

Nok om det. Passion Pit hadde trukket en variert fanskare, noe som ikke overrasker. Passion Pit kan man sette på til stort sett hvem som helst. Når de tidlig druser på med Sleepyhead, blir massen foran scenen som tidligere har stått og høflig nikka til norsk kunstpop omgjort til en hoppende, svettende og begeistra gjeng som kikker hverandre i øynene og smiler euforisk.  Det var tilløp til festivalstemning allerede tidlig i settet. Konserten var i det hele tatt en lang feiring, en serie svette smil, high-fives og sopransang. Det er den eneste mulige måten å oppleve Passion Pit live på. Dette er ikke musikk det føles naturlig å stå rolig og dyppe underleppa i halvliteren til. Enten får man kaste seg med, eller så får man sitte hjemme med hodetelefonene og seminaroppgaven, basta bom.

Apropos sopransang: den størte utfordringa for vokalist Michael Angelakos, var å overføre den oppskrudde falsetten sin fra studio til scenen. Det er ikke lett å synge så lyst, så høyt, så lenge, og det var ikke til å unngå at det sprakk en gang eller to. Men både Angelakos og bandet klarte å formidle musikken godt, med barnekor på tape. Men hvem veit, hvis de lettilgjengelige hitsa fortsetter å strømme på, vil det kanskje bli større scene neste gang Passion Pit er i byen, og kanskje fins det budsjett til å hyre inn sølvguttene på backingvokal? Jeg husker ærlig talt ikke hvilke sanger som kom med og hvilke som ikke blei spilt. Jeg var litt for opptatt av å hoppe opp og ned og synge med og smile til folk, noe som må være et godt tegn. Avslutninga var i alle fall gitt: The Reeling gav gode allsangmuligheter. Noe barnekor var ikke nødvendig når halve Underskog kunne brøle med.

Vi har skrevet «MJ ;,(» i facebookstatusen. Vi har retweeta linken til the eternal moonwalk. Vi har gått på et minneevenement. Vi har gått inn på Tiger og bedt om jubileumsutgaven av Thriller på vinyl, for så i samme øyeblikk innse at de naturligvis ikke har den, og bli avspist med kommentaren «nei, vi har ALDRI hatt Michael Jackson-plater her». Ok, det siste var kanskje bare meg.

Men uansett: mitt bidrag til sorgprosessen, er å spille en annen Jackson, som alltid tar dansegulvet med storm, med en sang om å savne noen som er borte (død av AIDS tror jeg det er, dette er jo 90-tallet), men som lever videre og sprer sine vinger rundt oss her vi danser rundt på savannen som strekker seg over Youngstorget.