Setting: I går natt på grünerløkka, på vei hjem fra den fantastiske Monzano-releasen.

Akt 1:
Jeg, ensom jente, går oppover en fullstendig forlatt markvei. Bak meg hører jeg skritt som går i samme tempo som meg, et par meter bak. Jeg er ikke redd, men har allikevel lyst til å snu meg for å se hvem det er, men føler at vedkommende vil misforstå og tro at jeg tror han er ute etter å overfalle meg, så jeg lar være.

Akt 2:
I stedet går jeg nesten ubevisst noe raskere, i sko som klikker, så det høres jo fryktelig godt. Så blir jeg veldig selvbevisst på det også, nå misforstår han, og sakker ned igjen. Men da er skrittene bak meg plutselig borte, og jeg snur meg forsiktig og ser at han, en gutt på kanskje 25 som så aldeles uskyldig ut, hadde krysset gata. Stakkar, tenker jeg, nå har han sikkert kryssa på grunn av meg.

Akt 3:
Jeg bestemmer meg for å krysse etter, jeg også, for at han ikke skal misforstå og tro at jeg tror han er en potensiell voldtektsmann, og planlegger å havne noen meter bak ham. Nå er jo kanskje ikke koordineringa helt på topp på dette tidspunktet, så jeg krysser istedet nesten rett på ham, hvor han blir noe overraska og sier hei! og rekker ut hånda.

Akt 4:
Vi blir gående sammen oppover gata og småprate, og etterhvert innrømmer han at det hørtes ut som om jeg hadde blitt redd, og kryssa gata for at jeg ikke skulle misforstå og bli skremt. Så jeg innrømmer at det var det jeg skjønte, og at det var derfor jeg fulgte etter, for at han ikke skulle misforstå. Han tilbyr seg å være selskap gjennom resten av det farlige grünerløkka, jeg forsøker å unngå at han skal misforstå og tro jeg vil være med ham hjem.

Akt 5:
Vi når døra mi, han foreslår å bli med meg hjem, jeg gir et hyggelig men bestemt avslag, og låser meg inn.

Det er fine linjer man opererer med når man forsøker å unngå misforståelser.

Og når du først kommer deg dit, når du veltes ut av Penn Station med de pendlende massene, storøyd og starstruck, så holder du deg allikevel for god for guidebøker og slikt turistræl, du kjenner jo byen! Du har lest Auster, du har sett Allen og hørt Animal Collective. Du er klar til å namedroppe. New York er ikke så mye et geografisk sted, som en mental tilstand. Følelsen av å være i begivenhetenes sentrum, verdens navle for det som betyr noe. Og de som betyr noe. A New York State of Mind.

Denne gruppen nordmenns fetisj for denne byen gir seg utslag i en rekke kulturfenomener her hjemme; uspiselige forfattere kan holde liv i sin NYC-tilværelse litt lengre ved å klemme ut uinspirerte Manhattan-anekdoter i bestselgende bokform, andre unge og lovende forfatterspirer kan fantasere om Brooklyn i Flammeomslag med stor suksess. De suverent mest populære filmene på forrige Oslo Internasjonale Filmfestival var Synecdoche New York og Man on Wire, og band fra eplet spiller sjeldent for halvtomme hus. Dagbladet kapitaliserer jevnlig på mer eller mindre kjente nordmenn som søkte lykken, og nå kan møte DB på sin lokale diner hvor de er på fornavn med Laverne. Interessen er tilsynelatende endeløs. Nå kan man påstå, som flere har gjort i kommentarer om den siste New York-fetisjistfilmen, “New York, I love you”, at New York er litt full av seg selv. At de krever denne detaljkunnskapen om byen for å godta deg; band fra Brooklyn er utvilsomt de eneste som bruker en bydel for å identifisere sin herkomst i utlandet. “Hello Glastonbury, we`re from Torshov”. Men akkurat her til bys, er det åpenbart med rette.

Og apropos band og New York. Ingen kan si noe på den fantastiske produksjonen av kvalitetsband det lille geografiske området har stått for, og magnetismen byen utstråler på musikere i periferien er forståelig. Den amerikanske drømmen, for noen funker den jo faktisk. Og er det noe alle er enige om, er at det er ikke enkelt å få det til der borte. Ingen påstår at New York er en varm by med åpne armer, da forsvinner jo halve poenget med å prøve seg der. Fra de New York-kyndige, de som forlot alt for å prøve lykken, kommer samme regla; det er kaldt og knallhardt, kynisk og konkurranseorientert. Du må ha bein i nesa for å overleve. Om dette er branding og mytebygging omkring seg selv eller et faktum, er egentlig likegyldig, så lenge noe interessant skapes. Og det gjør det jo.

Mathias Tjønn er en av disse, hvor New York tilsynelatende har smitta over og inn i musikken hans. Han studerte musikk over there i noen år, før han bestemte seg for å flytte til Byen med stor B, og har nå brukt et år på å bygge opp en musikertilværelse der. Han var en tur hjemme i Norge i jula, og hadde releasekonsert på Mir for sin debut, Interim EP, som er resultatet av seks års arbeid. Og det Mathias driver med er annerledes, det er stort og symfonisk, det er umiskjennelig norsk, og har klare paralleller til både Lerche og Thom Hell,(hvor førstnevnte jo faktisk bor i et loft i Williamsburg), men tidvis også med et lite hint av Sufjan og brooklynindiekompleksitet. All den tid New York er en sinnstilstand, vil det være vanskelig å unngå spor i musikken etter den. Musikken er uhyre detaljert og gjennomarbeidet. I sammensetning blir disse elementene noe eget, og det blir spennende å se hva New York klemmer ut av Tjønn i neste omgang. Mathias er også, helt New York-korrekt, med på soundtracket til indiefilmen «Sneakers and soul». Interim EP kan du høre her:

www. mathiastjonn.com

Populærkulturen har skapt en by som er større enn livet, og kanskje er det noe i gatene der, en energi eller noe, som tilfører kreativiteten noe ekstra også? Neppe. Men det blir litt som horoskop og healing, om du har trua, så funker det. A New York State of Mind, altså.

Billie Holiday er en av historiens sterkeste og stolteste afroamerikanske kvinneskikkelser, og står som et lysende symbol på hva reint talent og viljestyrke kan føre til. For meg, og mange andre unge jenter med en sangspire i magen, var hun et forbilde da jeg var 16, og har forsåvidt forblitt det, om enn litt lengre bak i bevisstheten. Derfor var overraskelsen kanskje større enn den burde vært da jeg her om dagen la merke til teksten i de to ovennevnte låtene, men ubehaget var helt på sin plass.

Billie, eller Eleonora Fagan, som hun egentlig het, vokste opp under helt usannsynlig kjipe omstendigheter. Mora var 13 da hun fødte Billie, og hadde blitt kastet ut hjemmefra ettersom Billie var utenfor ekteskap. De bodde med de fattigste av de fattige i Baltimore. Da Billie var ti, fortalte hun at hun var blitt voldtatt, men hun ble ikke trodd, og i stedet sendt til reformering på en katolsk skole. Etter to år slapp hun ut, og de flyttet til New York. Like etterpå tok imidlertid mora sin nye nabo på fersk gjerning mens han voldtok Billie. Hun ble etterhvert rekruttert av et bordell, og jobba som prostituert, samtidig som hun sang på nattklubber for tips. Det var her hun ble oppdaget, tidlig i 30-åra. Hun revolusjonerte jazzvokalen gjennom å bruke stemmen som instrument, med vokale improvisasjoner og innovasjon av melodilinjer. Hun gjenoppfant de fleste standardlåter, og skrev sine egne. Hun var en av de første afroamerikanske kvinnene som sang med storband, eksempelvis Count Basie, som på den tida var uhørt. I segregerte USA fylte hun Carnegie Hall to ganger på rad i 1956.  Når man hører på studioopptak av Billie hører man en meget bestemt musiker som vet akkurat hvordan hun vil ha det, og gir klar beskjed.

Billie er også kjent for sterke emosjonelle framføringer: hun sang «Strange Fruit», denne skjellsettende låta om lynsjing på 30-tallet, og selv om Colombia fant den for kontroversiell til å spille inn, og innspillinga med Commodore Records ikke fikk spilletid på radioen, ble den allikevel en bestselger. Den står fortsatt som en av de sterkeste låtene noensinne.

Hun spilte inn en film med Louis Armstrong på denne tida, og ble castet som en tjenestepike, med følgende kommentar fra sin selvbiografi:

«I thought I was going to play myself in it. I thought I was going to be Billie Holiday doing a couple of songs in a nightclub setting and that would be that. I should have known better. When I saw the script, I did. You just tell one Negro girl who’s made movies who didn’t play a maid or a whore. I don’t know any. I found out I was going to do a little singing, but I was still playing the part of a maid.»

Bildet som skisseres av Billie er av en viljesterk, stolt og uvanlig kvinne for sin tid. På 40-tallet spilte hun inn “My Man” og “Ain’t Nobody’s Business If I Do”, som endrer litt av dette bildet. De ble, paradoksalt nok, noen av hennes største hits. Nå har aldri jazzens standardlåter hatt de sterkeste feministiske undertonene, kanskje med unntak av låter som “The Lady Is A Tramp”. Men de fleste går i relativt uskyldig, romantisk tematikk om en mann som skal komme, eller en som ikke kom, eller en som kom og gikk.

Derfor hadde jeg ikke ventet de følgende tekstlinjene, 1:49 inn I «Ain’t Nobody’s Business If I Do»:  “I Swear I ain’t gonna call no coppa, if I get beat up by my poppa, ain’t nobodys business if I do.”, Og 1:33 inn I “My Man”: “I love my man, I don’t know why I do, he isn’t true, he beats me too, what can I do”.

Fra Billie Holiday? Kvinnen som nektet å la seg smugle inn bakveien på konsertlokalene fordi det hvite publikummet kunne bli støtt av hennes nærvær? Spørsmålet jeg sitter igjen med er hvordan en kvinne som kom fra ingenting, og nådde så høyt i rasismens USA kunne tillate seg selv å formidle dette? Mysteriet blir ikke mindre når man vet at de fleste menn Billie involverte seg med var voldelige, og volden bidro sterkt til Billies svært skrantende helse. Hvordan kan man ha slik stolthet og selvsikkerhet på ett område, og så tillates å bli så ydmyket på et annet? Det hele gir, for meg, et tragisk tilsnitt til både artisten og personen Billie Holiday.

Billie endte livet på en like tragisk måte, delvis direkte resultert av denne mishandliga. Hun døde av leversvikt i 1959, 44 år gammel, og de siste årene av sitt liv hadde hun i tillegg blitt frasvindlet hele sin formue, hun døde med 70 cents i banken. Den fantastiske Lady Day. Jeg finner ingen moral i denne historia. Det jeg sitter igjen med er en tanke om at med tiden har mange tabuer forsvunnet, som at en svart sangerinne beveger seg blant publikum, men heldigvis har også endel nye oppstått, som å synge at det er greit å bli banka. En liten vei har vi kanskje kommet.

Super700- Lovebites

Mein gott. Jeg har akkurat kommet hjem etter en skjellsettende tysk dobbelkonsert på en av Beijings mer kredible scener. Det betyr ikke nødvendigvis så mye, det visste jeg jo fra før, men altså. Dette må prosesseres, fortrenges ut av mitt hode og ned på virtuelt papir før jeg legger meg, så jeg ikke våkner med tyske riff I hodet I morgen tidlig. Mein gott.

Konserten, som så lovende, og hylende misvisende skulle det vise seg, ble presentert som indiepop straight from Berlin, bestod av to mistenkelig ukjente band; Mit og Super700. Konserthungrig som jeg var I denne (enn så lenge) konsertørkenen av en by, var denne hildringen det nærmeste jeg kom. Jeg tvang også med meg to intetanende medsammensvorne. Jeg er lei for det.

Jeg hadde gjort en unnselig mengde forarbeid, ved å spore opp banda på Spotify og skimme gjennom. Greit nok. Tidvis lovende. I etterpåklokskapens lys spørs det om ikke Super700s platecover burde fortalt meg noe.

Konserten startet med Mit, en slags bindestreksrock, noe elektronisk og noe post noe, de hadde I allefall en Mac og to trommiser på scenen. 120 days møter Crystal Castles på en tysk nattklubb, med en bitteliten hylende vokalist I front. Med høyst uregulert laserbruk og mye tysk klubbnostalgi, inkludert Whigfieldreferanser, ble det faktisk ikke så verst. Bloggepossyen I Oslo ville tatt I mot med åpne armer og briller uten glass I. Et par gullsupper senere, som GinTonic heter her på berget, og vi var klare for headlineren Super700. Lite ante vi, og alt det der.

Førsteinntrykk: Briskeby med tysk extreme makeover. Lise Karlsnes I ekte Läderhosen og lakserosa fallskjerm. Gitarist kledd I skjorte, slips og… Adidasbukse. Dette treffer jo forsåvidt den kinesiske folkesjela ganske spot on, men jeg mistenker at akkurat det var utilsikta. Tankene går mer I retning arbeiderklasse I Liverpool. Bassisten for sin del stilte I nu-metal-habitt, med hodeskalle-t-skjorte, hiphopbukse og tendenser til crabcore. Keyboardisten hadde pynta seg for anledningen, med en smakfull blazer over t-skjorta, antakeligvis en smash hit i Hirtshals. Med dette noe kaotiske visuelle uttrykket som utgangspunkt bega de seg ut på noe som kunne ligne på generisk poprock, med semi-catchy refreng og vagt hitpotensiale. Det var imidlertid før synthstryk entret lydbildet. Når ble det lov utenfor Finland? Uten hemninger kastet de seg inn I episk fantasyrock med ambisjoner som ville gjort Muse forlegne. Vokalisten lirte av seg, oppå dette, ett eller annet soul-liknende jammer. Men hvorfor begrense seg til fire sjangre? Vi vil ikke i bås, ropte bandet, og kastet seg og sine blazere inn itotalt begivenhetsløs shoegazer- postrock, og rundet av kalaset med et heavyriff som gikk og gikk, rundt regnet og helt på ordentlig, ca 400 ganger. Vi telte. Sju minutter, samme fire tonene, ikke engang tilløp til visuell underholdning, om og om og om og om og om igjen, og da jeg tenkte at nå begynner dette å bli Flight of the Concords-parodisk, så var de jammen meg bare halvveis. Som dyr fanget I frontlykta til en tysk trailer skjønte vi ikke riktig hva som skjedde før det var for sent, og forlot lokalet i vantro først da bandet entret scenen for ekstranummer, etter i beste fall spredt applaus fra alle tolv publikummerne. Jeg kan desverre ikke rapportere om kvelden endte i Attack! Attack!-cover eller ikke. «I feel lovebite» ble det messet fra läderhosen fatale på scenen, men dette var i alle betydninger nærmere en voldtekt.

Super700- snart på en scene nær deg. Nærmeste nødutgang kan være bak deg.

I går kom nyheten om at Sveinungs bortadopterte bytting, Storås, blir mat for skifteretten. Leder for Storåsstyret mener at festivalen hadde blitt for smal de siste to årene, og syntes det “å ta en Arild Buli”; å bringe festivalen tilbake til “folket” gjennom økt grad av kommersialisme, virket som en god idé. Mitt beste gjett er at dette blir en smertefullt selvoppfyllende profeti, for å dra en Arild Buli inkluderer ikke bare å fylle skjelettet av en festival til randen av sjelløs kommersialisme, det inkluderer også å rævkjøre festivalen enda en gang.

Det siste som skjedde av nevneverdig nyhetsverdi før jeg forlot landet til fordel for østligere trakter, forutenom at rettsvesenet i Kongo ikke betaler strømregninga si, var at Quartfestivalen ble erklært død. Igjen. 60 ansatte kan se langt etter lønna si, og har dermed jobba gratis i ukesvis under Bulies ukyndige hender. Flere av de forsmådde ansatte i Quart var dessverre også ansatte under Toffens hovekonkurs i fjor sommer, og fikk heller aldri pengene sine derfra. Det er fellestegn ved disse to konkursene, men det er flere ulikheter.

Quarts konkurs, både den første og den siste, er et høykommersielt flaggskips undergang. Fjorårets konkurs var imidlertid en mer verdig avskjed med et festivalkonsept som hadde sett sine beste dager, og handler I mitt syn mer om tidens tann og evolusjon, enn om en festival I forfall. Quart fungerte på sine egne premisser, i en viss periode. Det var moro så lenge det varte, og alt det der. Men årets konkurs, derimot, og Bulis påtvungne comeback for festivalen, har I sin helhet vært en klein affære. Litt som PlanBs horrible gjenoppstandelse. Buli klarte å uttale «Målet var å lage noe tilsvarende som filmfestivalen i Cannes, med store stjerner som hadde tiltrukket seg mange mennesker«. Hvor i all verden er musikken i dette? Konkurs nummer to kan leses som at publikum, takk og lov, lukter sin spekulative kapitalist når de ser ham. Den kommersielle uthulingen av festivalen, selv til Quart å være, under Buli, fungerte som eksorsisme av all verdifull arv festivalen satt på. Bulis usammenhengende, desperate booking av alt rask av artister som på ett eller annet tidspunkt I løpet av sin karriere har fylt en stadion, vitner både om fravær av kjærlighet til musikk og forståelse av musikkelskere og festivalgjengere.

Hoves konkurs i fjor var forårsaket av det stikk motsatte. Anklager om spekulativ drift til side: det er åpenbart at Hoves fall var et resultat av våte gutteromsdrømmer om hvilken festival man ønsket å skape, sammen med relativt store skylapper for det problematiske med den økonomiske styringa. Det kan neppe påstås å være den økonomisk rasjonelle aktøren Toffen Gundersen som valgte å betale Jay Z hele Kongos erstatningskrav ovenfor Norge. Hove var tilsynelatende styrt av en reell, om enn noe hodeløs, musikkelskers ambisjon om en festival, og ikke først og fremst som en av mange veier til profitt. At gjenreisningen av Hove var like vellykket som originalversjonen, viser at det ikke var fordi Hove som festival er mer enn levedyktig.

Tilbake til Storås. Hvor det begynte å gå galt vet ikke jeg, men det virket åpenbart at det var Sveinungs skamløse mediafrieri i fjor da han hentet inn Caroline Andersen, som var en ganske stor spiker I kista: alle de negative mediaoppslagene om uenighet innad I festivalen og misnøyen med Sveinungs profilering førte i sin tur til Sveinungs avgang, men da var allerede skaden gjort, og årets styre hadde en formidabel jobb med å gjenreise Storås rykte, I følge festivalens dødsannonse, og greide det altså ikke.

Konklusjon: desperate forsøk på kommersialisering av en døende festival fungerer ikke. Bulis ekspempel viser også at festivalbransjen ikke er riktig arena om du er ute etter profitt (Eller om du er ute av stand til å telle). I følge løse tall gikk i fjor rundt halvparten av festivalene i underskudd. De som går bra, er i hovedsak de festivalene som startet i det små, som møysommelig har bygd seg opp en egen profil gjennom god, kredibel booking, og omtanke for viktigheten av en festivals sjel, eksempelvis Øya, Slottsfjell og Bukta. Poenget er ikke at det ikke finnes folk som tjener fett på festival, men det er i de aller fleste tilfeller ikke fordi festivalen ble startet som et forretningsforetak med plan om kortsiktig gevinst.

Kanskje er det derfor at de fleste festivaler er sjokkerende hyggelige, levende og skapende organismer, i hovedsak basert på frivillig dugnadsarbeid, og nettopp derfor er det akkurat der de beste folka I bransjen holder til. Det er forskjell på kommersielle trekkplaster for en festivals overlevelse, som de aller fleste festivaler opererer med, og kommersialisering av et festivalkonsept for å bruke festivalen som pengemaskin. At sistnevnte, altså Bulis praksis, går spektakulært til helvete, gir håp for norsk festivalframtid.

Vår mann. Foto: Kjentfolk.no

Mandag kunne VG melde at Ole Paus vrir seg ut av platebransjens klamme, reaksjonære og desperate grep, i ren avsky for hvordan platebransjen har utviklet seg til grotesk kommersialisme. I et intervju i P2 utdypet han begrunnelsen for sin harme, og som svar på spørsmål om det ikke var forståelig at den sterkt pressede platebransjen måtte ty til kommersielle virkemidler, svarte vår mann, med bravur:

”Det er jo et sivilisasjonsuttrykk dette her, tross alt.”

Ole Paus! Jeg håper du fikk stående ovasjon fra flere enn meg for det jeg anser som den klokeste uttalelsen på denne siden av jesus. I allefall topp ti. For det er jo akkurat så enkelt. Musikk skal være et sivilisasjonsutrykk. Ikke et kommersielt produkt som yngler når massekonsumet har nådd siste steg i sivilisasjonskurven. Alt er feil, absolutt alt, når Tone Damli- Aaberge skal lanseres i utlandet, og kommentaren som gis fra det ett-og-et-halvt-hodete trollet som er Damli Aaberge og hennes manager er at ”vi føler vi har et produkt som også kan passe i andre land”. Dette er kanskje den uttalelsen på begge sider av jesus som i størst grad frarøver musikk all sin sjel, ikke-kommersielle slagkraft og, ikke minst, betydning som et sivilisasjonsuttrykk. Kort og godt, sånne som henne truer alt som er verdifullt med sivilisasjonen vår.

Under Øya møtte jeg en mann fra New Zealand. Han var der fordi han, og flere av vennene hans i New Zealand, elsket Jaga Jazzist. Han hadde ingen link til Norge, eller til noe i nærheten av Jaga, men allikevel hadde det funnet veien til Cristchurch på andre sida av jorda, hvor en liten gruppe mennesker har et nærmest religiøst forhold til bandet. Tilfeldigvis stod det en Horntvedt eller to i baren, og jeg oppfordret han til å gå bort og fortelle det han akkurat hadde fortalt meg. Han returnerte etter noen minutter, med et vemodig smil, og sa ”I don’t think they understand how much it means”. Og det er jo forståelig. Hvordan kan man forstå at det man sitter og lager for seg selv, i joggebukser med knær, bakrus og prestasjonsangst, skal bety så mye for noen du aldri kommer til å møte? Indiemogulen Sjur Lyseid, High school-kjenneren og mannen bak Little Hands of Asphalt og Monzano, mumlet litt beklemt at det alltid var rart at noen han ikke kjente hadde plata hans, da en dedikert fan kom bort til ham etter endt spillejobb på Phonofestivalen i Bergen.

Og det er jo akkurat det som er magien ved musikk. At det kan komme noen hvis eksistens du var totalt uvitende om, og fortelle deg hvor mye dine ord betyr for akkurat dem. Det er så hylende åpenbart, selv for Norges Yngste Stortingsrepresentant, at det handler ikke om hva som selger, det handler om hva som fester seg. Det som gir gjenklang, det som siteres til venner, som parafraseres og skaper mening for mottakeren. Det er der kraften i et sivilisasjonsuttrykk ligger. For sånne som oss, hvor tidvis sikkert en tredjedel av all kommunikasjon foregår gjennom populærkulturelle sitater, har det oppstått en helt egen måte å videreformidle våre artister på- gjennom disse intermediale kanaler som statuser på facebook, twitter, profiler på underskog og blogger ganske nøyaktig som denne her. Det skaper en umiddelbarhet i reaksjonene på musikk, langt utenfor rammene av konvensjonelt anmelderi, og en tilgjengelighet på disse reaksjonene gjennom nettet som gjør det så mye mer synlig, både for publikum, men også for artisten selv. Å kunne google seg selv på nettet er en liten revolusjon i reell tilbakemelding. Forhåpentligvis vil det kunne inspirere til å skape musikk på egne premisser, forhåpentligvis vil fildeling være veien til kvalitet, forhåpentligvis vil demokratiseringen av musikkdistribusjon fortsatt gjøre det mulig å leve av, for de som faktisk skaper musikken.

Med platebransjens relativt ugrasiøse svanesang som bakteppe er det slik formidling som står igjen, som resulterer i nedlastninger og konsertbilletter. Og disse kanalene fremmer bare det som fester seg. I de kanaler hvor målet ikke er salgstall og profitt, hvor ordet produkt er like fremmed som det burde være, er der den ekte gjenklangen finnes. Kanskje har vi omsider nådd et nivå for musikken som ligger over massekonsumet, takket være den apokalyptiske teknologiske utviklinga for platebjansen. Kanskje vil det postapokalyptiske landskapet domineres av nettopp slik formidlling av musikk med reell menneskelig verdi, for artist eller for lytter, bare ikke for musikkens eiendomsmeglere. Kanskje er tiden for redusering av musikk ned til mat for produktdesignere over.

Velsignet være ikke-kommersiell formidling av kultur, velsignet være Ole Paus. Og velsignet være heklede lampeskjermer, når vi nå først er i gang.

I går ringte jeg inn husbråk til politiet. Det var første gang. Etter seks år i Oslo sentrum, har jeg aldri hørt det jeg hørte i går. Det var vanskelig å misforstå, i leiligheten over meg var det en mann som banket opp en kvinne. Hun gråt, han ropte, jeg ringte politiet. De kom, mannsterke, fem minutter senere. Jeg hadde meldt med poplogger Ola tidligere og sutra over en minieksistensialistisk krise, og skrev til ham hva som hadde skjedd. «Noen har det verre», skrev han.

Like før dette hendte, hadde jeg lest Sven Ove Bakkes hjertesukk over norske singer/songwritere som ikke vil noe med musikken sin (omtalt av overnevnte Ola i overnevnte blogg). Det er en tanke som vokser hver gang jeg har en av disse hverdagseksistensialistiske krisene. De består ofte av middelklasseskyldfølelsen over at jeg må gjøre noe som betyr noe med livet mitt. Derav humanistutdannelsen antar jeg. Herunder at musikk, som jeg jo udiskutabelt driver mest med, alt for ofte er så meningsløs, i en slik sammenheng. Ikke dermed sagt at ufullendt kjærlighet i 20-åra ikke er viktig, men det er knapt oppe til debatt i FN. Det er derimot vold mot kvinner. Det betyr på ingen måte at jeg ønsker at all musikk jeg hører på skal handle om vold mot kvinner, det kunne potensielt bli noe enerverende. Det behøver heller ikke å være politiske undertoner i hver låt (selv om jeg kanskje er i overkant svak for akkurat det), men kanskje litt oftere? Bare en låt som vil noe mer?

Jeg vil komme med den radikale påstanden om at noen tema er viktigere enn andre. Noen poenger betyr mer å formidle enn andre. Musikk kan ha påvirkningskraft også utover solgte billetter. Dette er da vitterlig ingen hemmelighet, tenker du nok nå, og nei, det er det jo ikke, men hvorfor er det så få (med noen få hederlige unntak) som benytter seg av sjansen? I disse DIY-tider hvor det aldri har vært mindre sensur? Skal virkelig Christian Ingebrigtsen stå igjen som flaggskipet for Musikk med Budskap blant norske artister?

Denne tanken slår meg når jeg får dårlig sosial samvittighet, den slo meg når jeg overvar Madonnakonserten (hvor mange ganger er det lov å rime everybody på party?), den slo meg når jeg hørte min nabo banke sin, viste det seg, gravide kone. Og i går manifesterte tanken seg gjennom en sangtekst, som den så ofte gjør. Denne gangen gjennom Tori Amos ord, den notorisk ignorerte og utskjelte artisten i enkelte kretser. Like fullt har hun gjennomslagskraft fordi hun stadig vekk skriver om annet enn ufullendt kjærlighet på Youngstorget. Eksempelvis førte hennes «me and a gun» fra 1991, om en selvopplevd voldtekt, til opprettelsen av et mottakssenter for voldtektsofre i USA. Sangteksten som satte seg i går, og har gått og gått siden, heter «Silent all these years», fra 1992:

Excuse me, but can I be you for a while,
My dog won’t bite if you sit real still,
I’ve got the antichrist in the kitchen yelling at me again
yeah, I can hear it
Got saved again by the garbage truck,
I’ve got something to say you know,
but nothing comes,
yes I know what you think of me,
you never should have…
yeah I can hear that
But I don’t care, cause sometimes, I said sometimes
I hear my voice, and it’s been years
Silent all these years

Paret over meg fikk pålegg fra politiet om å holde seg stille resten av natta.