Step down, Bruaset!

Det var først da jeg kom hjem og venta på at ovnen skulle bli varm, at jeg skjønte jeg hadde mista tidsånden totalt. Én time tidligere sto jeg i kø utenfor Fisk & Vilt, og forfekta påstanden om at programleder Oddgeir Bruaset og hans nasjonalromantiske tv-serie «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» var det beste som har skjedd tv-produksjon generelt, og NRK spesielt, de siste tyve årene. Dama jeg hadde diskutert med i køen var dypt uenig, og hadde hardnakka hevda at det istedet var den nye NRK-serien «Den leiken ville han sjå» som var i ferd med å revolusjonere tv as we know it.

Der satt jeg altså alene i sofaen, klokken tre natt til søndag, og hveste av irritasjon. Uansett hva denne nye tv-serien skulle måtte inneholde, så var det ikke sjangs for at det kunne overgå Bruasets livaktige og nære portretter av småbruksfolk og nedstøva kulturlandskap! De neste to timene skulle vise seg å forandre livet mitt totalt. Jeg logga på NRK Nett-TV.

Fabelaktige Dag Lindebjerg flankert av to bygdeoriginaler

Brosmer! Herreguuud! Breiflabb! Til denne tv-serien har NRK engasjert Dag Lindebjerg, en programleder som minner voldsomt om Bruaset – et trekk som mest sannsynlig har ført til at de fleste titterne faktisk tror det er Bruaset de ser på skjermen. At Lindebjerg rent estetisk også ser ut som en krysning av, eller kjærlighetsbarnet til, Dan Børge Akerø og Geir Helljesen gjør hele fyren ubetalelig. Selve plotet er like enkelt som det er genialt: vi følger et utvalg fiskebåter langs den norske kyststripa, og blir presentert for fangstmetoder og fiskeslag nordmenn skal være stolte over. I tillegg er de øvrige menneskene vi møter akkurat så folkelige, utrøyka og dialekt-forvirra vi alle ser for oss at yrkesfiskere er. Innertier!

I episode nummer to, som ble sendt 29. september, møter vi sølvreven Jan Kristiansen, kaptein om bord på hvalfangstskuta «Jan Bjørn», utenfor Lødingen i Nordland. Vi får se Jan og resten av mannskapet harpunskyte et par vågehval til helvete, før de raskt drar faenskapet ombord og gyver løs på pattedyret med rambokniver. Denne siste handlingen blir vi fortalt kalles «flensing», hvor man effektivt skjærer løs hvalkjøttet før man elegant lemper det blodige kadaveret over rekka og tilbake til havdypet.

Hval, ikke våge. Bildet er tatt totalt ut av kontekst.

Hittil har det blitt sendt tre episoder av «Den leiken ville han sjå» (om du dro kjensel på tittelen så er den ubeskjedent stælt fra «Mellom bakkar og berg«), og i forrige ukes episode kunne vi le/gråte av skipper Odd Arne og båtsmann Kjell ombord på linefiskebåten «Leif Helge». Disse to kara fra Skrålsvik utenfor Senja var altså så utydelige og lavmælte at jeg ikke skjønte et fnugg av hva de sa. Programleder Lindebjerg virka gjennomgående rådvill, men takla situasjonen forholdsvis godt ved å skratte hver gang skipperen hadde sagt noe. Uansett, det viktigste var at her, midt ute på Andsfjorden, blei det fiska svære kveiter. Kveiter på størrelse med en steroid-mett bouncer ble dratt over rekka! Unreal.

Jeg har fått meg en ny helt. DAG LINDEBJERG. Det at jeg hadde tapt en kødiskusjon med ei full dame plagde meg ikke lenger. Jeg pussa tenna, reiv ned plakaten av Wentworth Miller fra kjøleskapet og hang opp et bilde av Dag Lindebjerg istedet, nøye utrevet av Se&Hørs tv-guide.

Verden forandrer seg stadig raskere, nyhetssyklusen er kontinuerlig og internettet går snart fortere enn Flytoget. Alt dette skjer samtidig som vi, medieforbrukerne, må stole på at et knippe middelaldrende eksperter i for eksempel Dagsavisen skal fortolke, analysere og presentere «det som skjer» for oss. Burde denna journalistikken vært kvalitetssikra? Henger ekspertene egentlig med i tida? Er Andy Rooneys spalte i «60 Minutes» med i programmet fordi han fortsatt er knakende god eller fordi Jeff Fager ikke tør sparke veteranen?

Reidar Sollie (53) er leder av sportsredaksjonen i Dagsavisen, og har i en årrekke servert sylskarpe og banebrytende analyser. Hvem husker vel ikke fjorårets «Fyll bassengene!», eller «Der det umulige er mulig» fra 2007? Senest i forrige uke leverte Sollie et kommentarisk mesterverk i «Dokkens råskap», en tekst som nok vil havne høyt oppe på listene når skriveåret 2009 skal oppsummeres i desember.

Sollie avfeier mitt spørsmål om aldring med en lett spøk om sin egen bedriftsfotballkarriere, før han litt feigt later som om spørsmålet ikke har gått inn på ham.

Reidar Sollie

- Mitt eget tempo på banen blir gledelig balansert av at mine jevnalderende motstandere blir enda tregere. (Haha!, red.anm.) Derfor øker selvtilliten for hver duell. Men du lurer sikkert mer om journalistikken? (Ja!, red.anm.) Den største endringen er at vi ikke skriver så mye om sport lenger, men om økonomi, jus og medisin som følger av toppidrettens utvikling. Fotballdekningen har endret seg mest, fra kampreferater, til analyser og kommentarer og ikke minst stoff om klubbdrift, økonomi og annen moro. Det gjør at en stadig må utvikle seg og øke kunnskapsnivået. Og det er bra!

Bra, Sollie! Avslutningsvis ville sportsredaktøren gjerne anbefale nettstedet fifa.com, da det «bringer meg rundt i hele fotballverdenen, og den er teknologisk langt framme.»

Hva så med Lill Sissel Hoffengh, bedre kjent som Sissel Hoffengh? 51-åringen er generell kulturjournalist i Dagsavisen, men gjør seg mest bemerket de gangene hun treffer motespikeren på motehodet i sin motespalte. Særlig synes jeg «Kvinner og klær» fra mars i fjor var god. Også den fengende «Politikk-chic» fra måneden før var.. fengende. Hvordan stiller Hoffengh seg til spørsmål om alder og relevans i mote-journalistikken?

Lill Sissel Hoffengh

- Nå er det ikke så jævlig lenge siden jeg var i 20-årene da, jeg husker ikke krigen og sånn – så endringene er ikke formidable. Den største forskjellen fra f.eks. 80-tallet (da jeg jobbet som grafisk designer og ikke journalist, det er det jeg er utdannet som, sissel.hoffengh.anm) er nye info-kanaler. Internet har gjort det enklere å følge med nå enn det var før, informasjonsstrømmen er større og kjappere. Den store utfordringen er å velge og ikke minst velge bort. I en tid da alle ytrer seg på nett er det blitt mer påkrevet å være kildekritisk.

Riktig. Hm. Henger du med fortsatt da, Hoffengh?

- Å ”henge med” høres så passivt ut. Jeg går på jobb hver dag med ambisjoner om å være mye mer offensiv enn i går. Kanskje er jeg mindre interessert i ”mote” og mer interessert i stil og kultur/subkultur, jeg anser ikke meg selv som ”motejournalist” – kun journalist. Altså grunnleggende nysgjerrig.

Men er det ikke en utfordring å følge med på en bransje hvor alt går raskere og raskere, mens en sjøl blir treigere og treigere da?!?

- Treigere og treigere? Så lenge jeg er nysgjerrig og gidder oppdatere meg på teknologi blir jeg bare skarpere og skarpere. Den dagen jeg ikke gidder det kommer jeg til å velge meg en annen jobb. Som voksent menneske er jeg i godt selskap: Anna Wintour, Grace Coddington, Andre Leon Talley, Alexandra Schulman, Li Edelkoort, Hilary Alexander og Suzy Menkes regnes som verdens mektigste innen mote og trend. Jeg tror hemmeligheten er at de er sløye på hvilke kilder de skal dyrke.

Lill Sissel Hoffengh (51) er bra på namedropping ser vi, og klint oppi et hjørne ser hun seg nødt til å anbefale Hint Magazine, selv om hun følte hun egentlig måtte si Style.com.

Arne Strand

Arne Strand (65) er en mann med meget stor pondus. Ved siden av å være politsk redaktør i Dagsavisen virker det til tider som om han har fast plass ved Trude Teiges debattbord i «Tabloid». En politikkens Arne Scheie, kan man si.

Arne, hvordan synes du det er å skrive om politikk i dag, sammenlignet med da du var i 20-årene?

- Det var noe enklere før i tiden. Ikke på grunn av alder, men politikken var mer oversiktlig og det var færre medier som konkurrerte.

Men ser du ikke problemstillingen min; at alt går raskere og raskere, mens du selv blir treigere og treigere?

- Jeg blir ikke tregere og tregere. Jeg blir raskere og raskere. Med årene kommer erfaring. Og er det noe du virkelig trenger i dette yrket, så er det erfaring. Og jeg vil anbefale Dagsavisen.no.

Dette kan jeg like! En lite snakkesalig Strand viser seg å være den mest selvsikre og bombastiske av de tre ekspertene. Med alder kommer selvsikkerhet? Befriende er det uansett å høre en offensiv politisk redaktør, som i kjølvannet av et utmattende stortingsvalg virker mer sulten enn noen gang.

Hva kan man så trekke ut av disse svarene? At journalister som har passert både 50 og 60 år ikke har et snev av selvinnsikt? Eller har disse ekspertene fra Dagsavisen klart 90-tallets overgang fra gammalmanns tekstbehandling og store IBM-maskiner til dagens lynhurtige informasjonssamfunn på en utmerket måte? Jeg aner ikke.

Men jeg har funnet ett fengslende bevis på at disse gamlisene sliter fælt: i samtlige e-poster fra ekspertene til meg er det mange og slitsomme skrivefeil. For eksempel dukker bokstaven ‘J’ ofte opp mellom setninger, helt upassende. Også er det mistenkelig mange helt unødvendige doble mellomrom i setningene deres.

Jeg smiler selvgodt, og føler at jeg har gjennomskua dem helhetlig og totalt. «Jeg vil anbefale Dagsavisen.no,» liksom. Haha!

Everything Is Beautiful And You Are The Reason

Hovedstadsbandet Firefly Effect, som til tider høres mer ut som The Mamas & The Papas enn Beach Boys, har i løpet av de siste årene både skuffet, overrasket og rett ut gledet meg. Under en konsert på Spasibar i 2007 fremsto de mer som den uhøvla treklossen jeg med klump i halsen ga til mamma etter kunst- og håndverktimen siste fredagen i november i 1998, enn et konsertklart band med masse gode låter. Det gjorde litt vondt, faktisk.

Desto større var oppturen da jeg fikk høre «Never By Your Side» fra Firefly Effects debutalbum som kom ut rett før sommeren. «En av fordelene med å henge rundt flinke musikkfolk i Oslo er at din egen læringskurve kan bli passe bratt på relativt kort tid,» skreiv jeg den gang, og sikta til kontorene på Lufthavna ved Mir. Sist uke raisa Truls Solerød Johnsen og bandet hans jaggu meg lista igjen, da de stolt kunne presentere musikkvideoen til låta «All The Jokes Are On Me».

Firefly Effect – All The Jokes Are On Me from Dave Mahler on Vimeo.

Videoen er 2:53 lang, og består av 1640 tegnede og håndmalte bilder signert norgesaktuelle Dave Mahler (har både besøkt Oslo og lagd video for blant annet Le Corbeau tidligere). Pure bliss! Tegningene gjør at man umiddelbart får lyst til å rope «2009s Take On Me jo!» og «Fy faen, jeg sku ønske jeg kunne tegne, ass!» (men du gjør det ikke, det kler deg dårlig å rope høyt, det fikk du bekrefta den gangen du mot alle odds kom gjennom hos Billettservice og ble stoltklein eier av fire billetter til Dream Theatre i Spektrum.)

Uansett, som man sier så «kan man forvente seg mye av denne gruppa framover» og «tenk hvordan det neste albumet kan bli» og «shit ass, han PilEmil er syykt tung på tangentene!»

Ta låta «Things Will Never Be The Same Again» for eksempel; helt tjokka med livsbejaende synth-linjer og minst like påståelige conga-rytmer (perkusjonsrettelser tas imot i kommentarfeltet, thankyouverymuchosgracias). Hvem bryr seg om at ting ikke kan bli som de en gang var, når det uansett måtte bety at vi aldri hadde fått høre denne låta?

Videre er det viden kjent at Lil’ Wayne gjorde rapping stuereint igjen med fjorårets «Tha Carter III», men tror du ikke JJ har tatt Waynes verk «Lollipop» ni sjumilssteg (det blir 63?) videre med denne låta?

Jeg har ikke lyst til å vite mer om JJ jeg, ikke annet enn at de har gitt et album ut fra intet, og at de mest sannsynlig bare er et kortsiktig eksperiment fra noen i The Tough Alliance eller Air France. Skulle ønske jeg bodde i Bergen da, så kunne jeg kanskje hatt det veldig bra 9. september.