Jeg elsker stemmen til Adam Olenius. Første gang jeg hørte Our Ill Wills fikk jeg frysninger, kjærlighet ved første lytt tror jeg de kaller det. Howl Howl Gaff Gaff, førsteplata, var en deilig fest av en plate, men som så ofte før hjelper det med litt mørke når stor musikk skal skapes. Hvor mye skylder vi ikke kjærlighetssorgen i slikt henseende. ”Impossible” var derimot ikke en av yndlingssangene mine på plata før jeg så videoen. Ted Malmros som spiller bass i Shout Out Louds, er kanskje bedre kjent som video-regissør. Han har blant annet lagd videoer for Lykke Li og den berømmelige for Peter, Bjorn and John – ”Young Folks”. Det er i videoene for Shout Out Louds jeg mener han er på sitt beste. På mesterlig vis fanger han inn stemningen til sangen, et perfekt visuelt uttrykk for musikken.

“I don’t want to feel like I don’t have a future/I don’t want to feel like it’s an end of a summer/Let’s not fall back to sleep like we used to/I don’t want to wake up knowing I don’t have a future.” synger Olenius i førsteverset. Kanskje er det nettopp det som gjør de skandinaviske sommernetter så vakre, at de samtidig er så flyktige. Alltid er de preget av  at de vil ta slutt, høsten nærmer seg alltid med kjølige skritt. ”Impossible” handler jo selvfølgelig om kjærligheten, men som sommeren, tar denne også slutt. Det føles innimellom som om alt gjør det.

”Impossible”-videoen gir meg lyst til å ta mopedlappen og kjøre rundt i sommernatten med et melankolsk blikk.  Den gir meg lyst til å slippe alt jeg holder, flytte til Stockholm og begynne å jobbe i bar. Slutte på jobb på morgenkvisten og slentre over bruene ved Slussen i soloppgang. Eller, egentlig er det sommernatten jeg savner, mer enn drømmen om Stockholm. Jeg vil drikke Riesling på Hovedøen en deilig midtsommersnatt. Dra på Huk og bade etter en kveld på byen, alene eller med en søt pike eller min beste venn. Sitte på Ibsens grav til morgengry å løse verdens problemer over en flaske Cremant. Mest av alt gir den meg lyst til å gifte meg med den skandinaviske sommernatten og få masse unger. Tiltross for mine estetiske utfordringer, er jeg sikker på vi ville fått uendelig vakre barn.

Shout Out Louds har nettopp kommet med en ny singel ved navnet ”Walls”. En fin sang som gror på meg for hver gjennomlytting, til tross for et skummelt lite drag av Arcade Fire-allsang mot slutten. Jeg gleder meg veldig til plata Works kommer i februar, men frykter at akkurat slik som fortidens sommernetter er tapt for alltid kommer jeg aldri til å få samme forholdet til denne plata som til Our Ill Wills.

PS: Konserten de hadde på John Dee november 2007 var siste gang det trillet noen tårer ned mitt kinn under en konsert, gleder meg derfor naturlig nok stort til Parkteatret 14. april.

PPS: Det fines en nydelig remix av sangen hvor Studio har injisert litt vestkysts positivitet. Den ser slik ut:

Vi starter Poploggs gjennomgang av 00-tallet med året 2006.

Kjære vakre Jens Lekman har lagd et eneste merch-objekt i sin karriere, en hvit t-skjorte hvor det eneste motivet er tallet ”2006”. Lekman skrev selv at 2006 var slikt et fantastisk år at han ville minnes det med en t-skjorte. Jeg kjøpte t-skjorta for å minnes 2006 som var det kjipeste jævligste året i mitt til da litt yngre liv. Jeg var 25, nydumpa av samboeren og mer emo enn en hvilken som helst My Chemical Romance fjortis. Slitsom for omverdenen og glad i fosterstilling.

2006 var halvgreit fram til høsten, men det forsvant i malstrømmen som var slutten av det året. Til dags dato klarer jeg ikke å se tilbake på året som noe annet enn den ytterste dritt. Selv det som var min store plate fra det året, ”The Life Pursuit” av Belle & Sebastian, klarte jeg ikke å høre på på noen år på grunn av sangen ”Dress Up in You”. Hørte derimot mye på eldre plater som Nick Cave – ”The Boatman’s Call”, The Cure – ”Disintegration” og Malcolm Middelton – ”5:14 Fluoxytine Seagull Alcohol John Nicotine” for å nevne noen. Lystige greier. Er alltid greit å ha en skjorte som minner meg på å unngå sånt i fremtiden.

En plate som derimot kom i 2006, og som var det første lystige jeg hørte på på lang tid var I’m From Barcelona – ”Let Me Introduce My Friends”, nærmere bestemt sangen ”We’re From Barcelona”. En oppløftende liten hyllet til kjærligheten som gikk på ”pick me up”-repeat i en periode.  2006 var også året en av mine favorittplater ble innspilt, Shout Out Louds – ”Our Ill Wills”, som året etter endelig skulle dra meg ut av selvmedlidenheten. Skal kanskje takke 2006 for den studiotiden der. Kevin Barnes, fra Of Montreal, gikk også rundt i Oslo dette året og var deppa. Dette resulterte i ”Hissing Fauna, Are You The Destroyer” som ble sluppet på nyåret 2007. Tror kanskje at for undertegnede utmerket 2006 seg som et år hvor noen av mine personlige favoritter ble lagd, selv om de ble sluppet året etter. Of Montreal plata ble forresten lekka måneder før utgivelsen så vidt jeg husker, så jeg hørte vel mye på den allerede i 2006.

Så hva skjedde ellers i 2006? Årets største hype dette året var vel Arctic Monkeys som slo igjennom med et brak med ”Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not”. På hjemmebane tok 120 Days prisen for mest hypa band. Begge ga ut gode plater som jeg fortsatt synes holder seg. To andre band som vekket min oppmerksomhet dette året var TV on the Radio med  ”Return To Cookie Mountain” og Band of Horses med ”Everything All The Time”. Ene bandet lager fortsatt gode plater, mens andre har blitt indiens svar på Coldplay. Vil også fort nevne CSS og Beirut som gledelige nye bekjentskaper for meg dette året. Likte godt Tapes ’n Tapes – ”The Loon” frem til Charlotte Thorstvedt anbefalte den i et eller annet intervju. Er ikke sånn at man ikke kan like musikk andre liker, men et sted går grensa.

Innen norsk hardcore ga Silence The Foe ut sitt siste album ”Shaking Hallelujah”, mens Snöras fylte tomrommet med debuten ”Heart of Weakness”, to utmerkede plater. Plystring var inn i 2006 og årets mest overspilte sang kom fra svenskene Peter, Bjorn and John. You know how to whistle, don’t you? You just put your lips together and blow. 2006 var året Marit Larsen vendte tilbake, nå som soloartist med plata ”Under The Surface”.  Jeg mener fortsatt at det er en fantastisk debut, blant det beste som har blitt lagd av pop i Norge. Ved en senere anledning har jeg sprengt PA’en på Revolver ved å spille ”Don’t Save Me” litt for høyt klokka halv tre en fredag kveld.

Når jeg noen år tidligere dansa rundt på Hulen i Bergen var det til band som The Vines, The Hives, The Strokes Black Rebell Motorcycle Club og  The White Stripes. Det å spille noe med elektroniske beats ble nesten sett på som å være Hyperstate. Når jeg spilte Familjen – ”Det snurrar i min skalle” på Revolver våren 2007 var det med en viss frykt for at det var for ”techno”. Endte opp med å spille versjonen fra ”Familjen EP” (som har titelen ”Ivanhoe & Rebecca) siden den hadde litt mindre tunge beats. I dag ville slike kvaler vært utenkelig, nå spiller jeg MSTRKRFT og B.R.M.C med samme naturlighet. I 2006 kom altså flere av de platene som i ettertid kan sees som et viktig ledd i denne utviklingen. Knife – ”Silent Shout”, Ratatat – ”Classics”, Hot Chip – ”The Warning”, Thom Yorke sin solodebut ”The Eraser” den overnevnte Familjen – ”Familjen EP” og  første EP’en til Klaxons ”Xan Valley” var alle med på å vri indiemiljøet i en mer elektronisk retning.. Kanskje kan vi spore denne utvikling innen indiepopen tilbake til The Postal Service – ”Give Up” fra 2003, men i 2006 ble endelig dørene sprengt åpne, året etter kom Justice.  Girl Talk – ”Night Ripper” tilførte hiphop elementene til denne elektronikaen.  Årets ”guilty pleasure” var Justin Timberlakes plata ”Futuresex/Lovesound”.

På Øya dette året var bandene man bare ”måtte” se overnevnte Band of Horses og The Knife. En av tidenes krasj for min del gjorde at The Knife spilte samtidig som Morrissey, valget falt selvfølgelig på Moz. Det rare når man ser tilbake som dette er at jeg oppdager at jeg gikk glipp av både Mystery Jets og Hot Chip dette året. Mystery Jets hadde kommet med plata ”Making Dens”, jeg forelska meg først hodestups ved neste plate ”Twenty One”. Hot Chip skjønner jeg virkelig ikke, jeg sitter og slår hodet mitt i pulten mens jeg skriver.

For å vende tilbake til hvor bedritent 2006 var (på det personlige plan), dette ble manifestert gjennom to utgivelser.  Året ga oss Matisyahu, rabbiner og reggae artist. Jeg skal holde meg unna de politisk ukorrekte spøkene her, men sånt burde strengt tatt ikke være lov verken i Guds eller Norges lover. Anti-Christ kom derimot dette året ikke i form av en reggaerabbiner, han kom i form av fire joviale karer som tappet inn i den norske folkesjela og massakrerte Leonard Cohen. Må Gud tilgi oss synden det er å kjøpe over 240 000 plater av Lind, Fuentes, Holm og Nilsen.

PS: Dette er selvfølgelig ingen komplett oversikt over bra (eller dårlige) plater dette året, man kunne av de bra for eksempel også ha nevnt Motorpsycho, Rockettotheskye, Burial, Asobi Seksu, The Pipettes, Vapnet og The Radio Dept. med mange, mange flere.

En søt pike på en øde øy gjorde engang i tiden ett forsøk på å overtale meg om at radioformatet er det mest fantastiske som finnes. Jeg så på ett vis hva hun elsket ved det, men det har liksom aldri helt vært min greie.  Jeg har flere venner som ofte og entusiastisk proklamerer sin kjærlighet til P2 eller BBC, selv mine ærede medskribenter her i Poplogg hevder å bedrive slik radio. Det er fortsatt ikke helt min greie. Sommeren 2008 ramla jeg derimot over hva man kanskje kan kalle et radiokåseri fra SR Kulturradion som endelig åpnet mine øyne for hvor vakkert dette medium kan være. Programmet det er snakk om er ”Ögonblicket” av Fredrik Wadström.

Wadström starter kåseriet med utgangspunkt i en konsert Billy Bragg holdt i The Hackney Empire nyttårsaften 1991. For de med sin historiekunnskapen i orden er dette selvfølgelig også datoen for Sovjetunionens oppløsning. Wadström knytter på utmerket vis sammen kveldens versjon av Braggs ”The Great Leap Forward” med de geopolitiske begivenhetene som skjer utenfor konsertsalen og glir videre, nærmest som i en tankestrøm, inn i Sovjet og undergrunnsscenen i Leningrad. Her blir vi introdusert for bandet Kino (med frontfiguren Viktor Tsoi, Sovjets unge døde rockestjerne). Wadström linker Kino opp mot filmen Assa fra 1987 og hvordan denne er et frampek mot de historiske hendelser som skulle følge de neste årene. Før han vender tilbake til Bragg og ”The Great Leap Forward” og  beveger seg videre inn på det tragisk korte livet til Kirsty MacColl.

Understrømmen i denne nostalgiske reisen er spørsmålet om minner vi ikke selv har opplevd kan være minst like, om ikke mer levende enn de selvopplevde. Wadström introduserer Billy Bragg konserten med: ”Jeg har […] intet minne om hvor jeg befant meg nyttårsaften 1991, men jeg vet hvor jeg skulle ønske jeg befant meg den kvelden, på The Hackney Empire i London” Minnet om denne konserten er for Wadström mer levende enn hans egen nyttårsfeiring det året. I disse murfellingsjubileumstider  er det nærliggende å tenke på om ikke hendelsene i Berlin i ’89 står klarere i hodet mitt enn noe jeg faktisk selv opplevde når jeg var 8. Står ikke minnet om kysset mellom Ingrid Bergman og Humphrey Bogart på slutten i Casablanca like klart for meg som minnene om mine egne? Kan vi kanskje ikke til og med  ha mer levende minner rundt fiktive litterære figurer enn  for eksempel om barndomsvenner vi har mistet kontakten med. Wadström belyser i dette fantastiske programmet hvordan vi forholder oss til minner som ikke egentlig er våre egne. Eller, for å si det på en annen måte, hvordan vi husker øyeblikkene som vi egentlig ikke overvar.

”Ögonblicket” blander på perfekt vis mye av det jeg elsker her i verden, stor fortellerkunst, nostalgisk historie, utmerket musikkjournalistikk, fantastisk musikk og svensk. Det lå en kort stund ute på Sveriges Radios sider. Nå er det dessverre kun mulig å få tak i det gjennom den dubiøse nettsiden hvis navn jeg ikke våger uttale, musikkbransjens egen Voldemort, mer bestemt ligger det her. Så ta noen minutters avbrekk fra den gode moral, putt Kant i et skap, og last det ned. Jeg lover det er verdt det.

Det alternative sinnelag skal liksom ikke være en grei tilstand å leve med. Ensomhet virker ofte som den høyst naturlige konsekvens av ikke å være som alle andre. Flukten fra denne ensomhet kan finnes i så mangt, man kan gjemme seg i bøker, drømme seg bort i musikk eller, hvis man er heldig, finne et sjeldent felleskap med andre likesinnede. Det er viktige å huske i denne sammenheng at det ikke dermed er sagt at man ønsker å være som ”alle andre”, men det at denne solitære tilværelse er selvvalgt gjør dessverre ikke ensomheten mindre påtagelig.

Ideen om denne særlingens isolasjon er et gjennomgående tema i mye indiepop, kanskje mest berømmelig illustrert i Morrisseys tekster. Belle & Sebastian føyer seg naturlig inn i denne tradisjon, og Stuart Murdoch må sies å være en av sin generasjons fremste skildrere av denne menneskelige bør. Der Morrissey som oftest fremhever en bitterhet og den fullstendig ensomhet, hvor felleskap er en fullstendig fremmed tanke, finner man hos Murdoch derimot oftere skildringer av felleskap mellom mennesker som ikke passer inn. Kanskje man kan beskrive det mer som en tanke om ”oss” og ”dem”, sett i forhold til Morrisseys bilde av ”jeg’et” og ”de ande”. Mye av Belle & Sebastians produksjon kan sees som en skildring av fellesskapet mellom oss som ikke er som alle andre.

Protagonisten i Mary Jo, siste sang på debutplaten Tigermilk, er i dette henseende en klassisk Murdochs skikkelse. Sangen begynner med en skildring av hennes ensomme tilværelse. ”No one can guess what you’ve been trough…” Nei vi kan ikke det, vi vet ikke hvorfor hun drikker sin (typisk Belle & Sebastian) te alene, men man får et inntrykk av at denne tilværelsen er selvvalgt. Omslaget, eller oppnøstingen vil jeg kanskje si, av tematikken kommer i linjen som kommer 1.39 ut i sangen: ”…now you’ve got love to burn” synger Murdoch med sin skjøreste stemme. Samtidig kommer koringen inn (jeg vil gjette på at det er Stuart Davis), småskjærende, men utfyllende. Et brudd med Isobell Campell sin angeliske koring tidligere i sangen. Helheten blir for meg et perfekt øyeblikk, et av de store høydepunktene i Belle & Sebastian sin fantastiske katalog. I denne halve linja kulleminerer ideen hos Stuart Murdoch om å bryte ut av ensomheten.

Dessverre er ikke alt man drømmer om mulig. ” Yeah, life is never dull in your dreams/A pity that it never seems to work the way you see it .” Her vender vi også tilbake til spørsmålet om man kan ha sin eskapisme i form av litteratur og musikk: ” You’re reading a book, «The State I Am In”/But oh, it doesn’t help at all.” En intertekstuell referanse tilbake til “The State I Am In”, første sangen på Tigermilk., etterfulgt av to linjer som nesten er Morriesque i sin surrealisme: ” What you want is a cigarette/And a thespian with a caravanette in Hull”. Kanskje kan ikke musikken og litteraturen hjelpe, kanskje kan ikke ensomheten brytes, kanskje er ikke menneskelig felleskap mulig, men i en linje ligger altså drømmen om at dette kanskje kan skje.