Hvis du, i likhet med meg og mange andre er «lei av den åndsfattige overflatebehandlingen populærmusikken får i dagspressen» (sitat arrangementsinvitasjonen) kan du i kveld gå på debatt om akkurat dette på Mono i regi av Musikkforum. Paneldeltakere er Morgenbladets Magnus Andersson, Martin Bjørnersen fra samme sted og Bernt Erik Pedersen fra Dagsavisen. Senere på samme sted spiller et band fra Calgary ved navn Woodpigeon, og det er slettest ikke det styggeste jeg har hørt i mitt liv. Om du ser konserten og har lyst til å gi det en mer eller mindre åndsfattig overflatebehandling på herværende nettsted, så ta kontakt, du er hjertelig velkommen til å høyne nivået på norsk musikkritikk, det skal ikke så mye til.

Med mindre du fortsatt digger Skunk Anansie så er onsdag en heller laber dag på konsertfronten. Torsdag tar det seg derimot skikkelig opp igjen med britiske The Vaccines på Internasjonalen, amerikanske Oh No Oh My på Mono. Skikkelig fine band begge to! I tillegg spiller Wire, på John Dee, Miike Snow på Rockefeller, Kristin Minde på Blå, og ikke minst slagverktrioen SISU som på Parkteatret skal urfremføre verket «3.33.33″, basert på en monolog av forfatteren Thorvald Steen om den finske langrennsløperen Veikko Hakulinen som vant OL-gull i Oslo på 50 km med den klassiske tiden 3.33.33. Er du som meg velger du allikevel Oh No Oh My.

På fredag skulle Norman Blakes band Jonny spille på Parkteatret, men dette har blitt avlyst. Dermed står fredag 4. mars relativt ribbet tilbake, men det går an å for eksempel prøve seg med Seppuku Zephyr Dance på Verkstedet. Bandet var med på 2009s samleplate «OSLO 2″, men det har vært stille i ettertid, verdt å sjekke ut hva som har skjedd siden den gang. Litt Pixies, litt Arcade Fire, mye fiolin.

På lørdag skjer det noe så unikt som at en portugisisk artist spiller på Mono. Det burde alle få med seg. Det handler om en fyr ved navn DD Peartree som også skryter på seg å være irsk, og musikken høres vel litt mer irsk enn portugisisk ut. Lørdagsgodt på Mono altså. Senere på kvelden er det både Get Dancy med Kakkmaddafakka på Parkteatret for festglade, Rest Of My Life og Dråpe på Gloria Flames for de støyglade, de der Motorpsycho på Rockefeller for de motorpsychoglade, men mest av alt: Frälsaren Från Frölunda, Håkan Hellstrøm, på Sentrum Scene for de som er både triste og glade. Håkan er nå så allment populær at det snart er mistenkelig, men han kan jo uansett ikke bli mer skamløs enn han alltid har vært. Ha en fin helg, og husk Poplogg på Radio Nova 99,3 klokka fire på søndag.

Jenny Hval var undertegnedes favoritt på by;Larms første dag

Ting jeg så på by;larm på torsdag og hva jeg syntes om dem – i tilfelle du er interessert i å vite. Løypa var som følger: Sassybeat – Britta Persson – Lars Wiik – Jenny Hval. Det var jevn stigning hele veien.Sassybeat på Gamla. Hadde dette vært på UKM så hadde jeg blitt dødsimponert, men så er det jo liksom ikke det da. Har ikke lyst til å si noe ekkelt om disse fantastisk talentfulle unge menneskene, har mer lyst til å si noe ekkelt om bransjeulvene som alle hadde kjent lukta av ferskt musikkbransjekjøtt, og sirklet rundt årets forhåndshype med sikkelet såvidt innafor leppene. Nå har jeg vel allerede gjort det.

Britta Persson spilte på Tilt, og sjelden har vel stempelet «bedre på plate» vært mer fortjent. Bandet bestod av tatoverte 80-tallssvensker pluss et levende freakshow av en kvinnelig keyboardist, og lyden var til tider helt forferdelig. Men Britta Persson er skamløst sjarmerende, og noen ganger kunne man skimte de gode låtene bak den sure koringa og det absurde bandet.

Lars Wiik har hatt knallbra låter på myspace i årevis og ble visstnok nominert til Spellemannspris for beste metal i 1998. Aluco kalte han seg en gang også, og jeg har alltid hatt lyst til å se han live. Det har imidlertid vært vanskelig å få til siden det hører med til sjeldenhetene at han gjør konserter. For anledningen hadde han tatt med seg en basstromme som han akkompagnerte den aggresive kassegitarspillinga si med. Snålt, og kanskje er det det som skal til for å skille seg litt ut i mengden av singer/songwriter med nydelige stemmer og flotte låter. Selv kunne jeg godt ha klart meg uten tromma og sinnaspillinga, for etter min mening er låtene hans enda flottere og stemmen hans enda nydeligere enn de aller fleste jeg vet om. Vakkert! Det eneste minuset må kanskje være at det ser ut som om han virkelig mistrives med å spille konsert. (Kanskje er det slemt av meg å si det, kanskje hadde han jobbet kjempehardt for å prøve å se ut som om han ikke mistrivdes og kanskje var han ganske fornøyd med resultatet. Hva vet vel jeg, men det så i hvert fall ut som om det å spille konsert ikke akkurat var noe han gjorde med glede.)

Jenny Hval i Jakobkirka var utvilsomt kveldens høydepunkt for min del. Jeg har aldri hørt spesielt mye på Rockettotheysky og jeg har bare lest bruddstykker av romanen hennes, men allikevel nærer jeg av en eller annen grunn en enorm respekt for Jenny Hval. Kanskje har jeg hatt inntrykket av at dette er et menneske som virkelig vet hva hun driver med, og som tar det med alt det alvoret man bør ta det med dersom man driver med kunst på hennes nivå. Konserten i går forsterket bare det inntrykket. Gitaristen spilte med bue på gitaren sin i første låt, og det er vanligvis et typisk turn-off for min del, men derfra gikk det bare én vei. De små styggvakre partiene som skjærer i ørene ble alltid avløst av de nydeligste harmonier og melodier som jeg har hørt på lang tid. Hun har en sånn vanvittig kontroll både på stemmen sin og på hele uttrykket at det bare er å gi seg over. Noe av det dvelende gitarspillet på obskure akkorder minna meg om Tiny Vipers, men Hvals usedvanlig vakre stemme gjør at hun har et mye større musikalsk register å spille på enn den noe repetative Tiny Vipers. Det er sjelden man opplever noen som kan kombinere  formidlingsevne og musikkforståelse på et så høyt nivå.

Men nok fjas. Det er mange av de samme folka bak adventtidas store redning de siste åra, Alternativ Julekalender, som står bak Riot Factory. The Hex er det eneste av banda med singel som ikke også er på underlabelet, og de skiller seg kanskje litt ut lydmessig også. «Hardcore» står det i soundloud-tag’en, men jeg er usikker på om det stemmer, en ting jeg er sikker på er i hvert fall at jeg uansett ikke kan omtales som noen ekspert på kategoriseringer av ulike former for hard rock, så her trekker jeg meg stille tilbake.

De tre andre bandene hører mer sammen. The Avalanche har blitt tildelt soundcloud-tag’en «shoegaze», mens Dråpe og Angelica’s Elegy har blitt putta inn i indiepop-båsen. Kanskje er det litt av begge i alle tre, og kanskje også litt «post-rock». Det er et tydelig slektskap mellom de tre banda, og hvis vi skal sette den inn i en litt større sammenheng, da med vekt på ordet «litt», kunne man kanskje tenkte seg at andre samtidige norske band som kunne ha vært på labelet er for eksempel Youth Pictures of Florence Henderson, The Megaphonic Thrift og Cold Mailman. Alle de fire singlene kan du høre her.

Min favoritt kan du høre her: Angelica’s Elegy – You Should Smile by Riot Factory & Sad Songs For Happy People

Amerikanske La Sera er soloprosjektet til Katy Goodman fra Vivian Girls, og hun gjør sin første Norges-opptreden på Revolver i kveld. Her er en splatter-video til singelen «Never Come Around»:

Onsdag blir valgmulighetene litt flere. Blant annet er det slippfest for plata med den passende tittelen «Døgnvill i Ash-shamal», som gis ut av bandet Magnificent Sun, et band med tekster på norsk om oljeutvinning og lignende. Platecoveret er en snedig fotomontasje hvor Monolitten i Frognerparken er bytta ut med en oljeplattform. Kanskje verdt å sjekke ut. Det samme kanskje-stempelet fester seg ved både Cosmic Delay, som spiller på John Dee, og spanske El Guincho som gjester Blå. Sistnevnte presenteres av Smug som del av en slags spansk bølge, og for de av oss som ikke kan få nok av La Casa Azul og resten av stallen til Elefant Records er jo det godt nytt. Dette er imidlertid hakket mer Ibiza enn Barcelona, selv om han visstnok er fra Barcelona. Elefant Records holder til i Madrid, og nei, jeg aner ikke hvor jeg vil hen med dette.

Torsdag blir det færre kanskje, men destod flere bænkers: Einar Stray har slippfest for sin nye plate på Mono, vi snakker 9/10 hos the 405, 6/7 hos groove.no, og terningkast fem i den noe mindre tungtveiende publikasjonen Aftenposten. Norges kanskje aller beste band, Hiawata slipper også sin nye plate, med det ganske så småsmarte navnte «Backs To The Future». Dette selvfølgelig til stormende jubel på Internasjonalen. Samtidig spiller Sandra Kolstad på Revolver i anledning Indieseksuell. Etterpå blir det både Yé Yé, og Go Go ved DJ Skantze på Dattera Til Hagen. Ingen dårlig torsdagskveld!

På fredag er det egentlig åpenbare habilitetshensyn som gjør at vi ikke kan anbefale mylittleponys slippfest på Parkteatret. Men når Dagsavisen i dag i sin nye spalte navngitt «Uka i Pop» både anbefaler og også omtaler disse for meg totalt ukjente menneskene som «Norges fremste indiepurister», da er det vanskelig å unngå en liten anbefaling. 10/10 hos Birds Sometimes Dance, og femmere i snart alle landets regionsaviser taler også sin sak. For ikke å snakke om det faktum at Pål &hans fantastiske djup-psykologiske ubalanse spiller support, og Micke Smygarn, verdens beste DJ fra Stockholms beste tweeclub «Club King Kong» skal spille plater. Nina Kinert er også svensk, og hun spiller på John Dee samme kveld. Blå får besøk av nok et spansk band, denne kvelden Crystal Fighters. De har følgende å melde: «We make fast dance music with Basque instruments, synthesizers and our voices. We play new material at every show, come and see us live.From somewhere high above the old hills of our home, The love will come to conquer.»

Lørdag stiller Blå med finfine Azure Ray. De har vært med på platene til Bright Eyes. Say no more.

Søndag kan det virke som om musikere fra Oslo Filharmonien skal spille låter av Joni Mitchell og Kate Bush på Mono. Det høres spennende ut, men hvis man har råd til det trumfes det kanskje av eks-Belle & Sebastian Isobel Campbell som spiller akustisk med Mark Lanegan på Rockefeller.

Ingress:

Karin Park om form, innhold, klær og døden.

Jeg kommer to minutter for seint, og Karin Park sitter på en stol i hjørnet av kafeen Parkteatret. Passende nok. Hun leser Flyktninghjelpens magasin ”Perspektiv”, og har på seg leopardtights. Som den kritiske journalisten jeg er mistenker jeg henne straks for å prøve å imponere, hun vet tross alt at det er Putsj hun skal intervjues av. Jeg ser for meg at hun kynisk prøver å iscenesette seg selv som en samfunnsengasjert artist, (da tenker jeg altså på bladet ”Perspektiv” som hun blar distré igjennom, ikke på leopardtightsen. Jeg aner ikke hva hun eventuelt prøver å si meg med dem.) Jeg  går innom baren og kjøper meg en cola. Coca Cola, for liksom å si: ” Vi er ikke så politisk korrekte vi miljøvernere, om du måtte tro det, – håneida! Her er det Coca Cola og storby-weekend døgnet rundt. Det er bare å slenge bena på bordet og slappe av, åpne seg opp, liksom!”. Det håper jeg at Coca Cola-flaska som jeg setter ned på bordet mellom oss sier, på vegne av meg, men det spørs vel om den egentlig gjør det.

Vi skal snakke om å begynne på nytt, å gjenfødes, å starte med blanke ark og så videre. For Karins tredje plate ”Ashes to Gold” er plutselig helt annerledes enn de to foregående. ”Fra pop-prinsesse til klubb-dronning” har noen sagt. Hva har skjedd? Hvorfor dette skiftet?

– Før lagde jeg bare musikk uten å tenke noe særlig på hva slags stil det var i, jeg bare lagde sangene liksom, også ble de som de ble. Nå har jeg blitt mye mer opptatt av stil, og av hvordan jeg går kledd, hva slags signaler jeg sender ut. Da jeg lagde dette albumet tenkte jeg at jeg skulle lage noe jeg hadde lyst til å høre selv, noe jeg selv ville ha kjøpt.

­– Så du syns ikke at de forrige platene dine er noe bra?

– Jeg syns det er fine låter, men jeg er ikke så begeistret for arrangementene. Jeg liker ikke sånn singer/songwriter-musikk egentlig. Jeg liker å danse, og ville lage noe man kan danse til. Før så var jeg ikke så bevisst på image og hvordan jeg framstod, og da endte det jo med at alle trodde jeg var en søt og snill liten jente, når jeg egentlig er høyere enn de fleste menn og at på til går med høyhælte sko.

For Karin Park er høy. Sikkert mange hundre centimeter. Jeg har hørt at Norges kyst er så lang at hvis man bretter ut alle fjordene så går den mange ganger rundt ekvator. Sånn tror jeg at det er med Karin Park også. Men nå lurer jeg enda mer på hva hun prøver å si meg med de leopardtightsene, siden jeg har fått bekreftet at klærne hennes er en del av en ”større pakke”. Men jeg tør ikke å spørre. Istedenfor spør jeg om hun kommer til å skifte stil regelmessig framover, eller om hun nå har ”finni seg sjæl”:

– Jeg kommer nok ikke til å skifte igjen, nei, jeg vil nok heller gå lenger inn i den stilen jeg allerede har, og kanskje bli enda smalere. Jeg har alltid vært sent utviklet. Noen finner jo bare sin stil med en gang, og har samme klesstil fra de er veldig unge. Jeg har vel aldri vært så veldig opptatt av stil, har vært mer opptatt av andre folk, og musikk og sånt.

­­– På 80-tallet utarta populærmusikken litt, og man fikk både puddelrock og andre tvilsomme stilarter som åpenbart satte form foran innhold. Reaksjonen på det ble grunge og Nirvana på begynnelsen av 90-tallet, med folk som verken kunne synge eller spille, men som allikevel hadde mye på hjertet som de ville utrykke gjennom musikk. Er pendelen nå i ferd med å svinge tilbake igjen, i retning av mer stilbevisste musikere?

– Jeg tror at Nirvana i aller høyeste grad hadde en stil, og at den var mye mer kalkulert enn det de likte å gi inntrykk av. Samtidig så spiller jo ikke stilen i seg selv noen rolle hvis den er uten innhold. Jeg tror man må ha en stil som forteller om innholdet.

Utvilsomt et godt svar. Jeg trodde at jeg hadde henne nå, at jeg hadde avslørt Karin Park som en overfladisk og forfengelig hit-maskin, men så kom hun altså med denne lille perlen av et svar. Hun har overbevist nå, og jeg tenker at det beste vil være å legge livet mitt i hennes hender, spørre om et personlig råd, og se om ikke hennes erfaringer som musiker kan bli til allmenngyldig livsvisdom for Putsj’ lesere:

Er det viktig å få en ny start i livet innimellom?

– Det er kjempeviktig å starte på nytt en gang i blant, uansett hva det gjelder. For to år siden fikk jeg en telefon fra sykehuset om at jeg hadde fått kreft, og ikke hadde mange år igjen og leve. Da jeg så dro på sykehuset viste det seg at de hadde blandet sammen noen prøver, og at jeg var frisk som en fisk. Men i løpet av de timene, hvor jeg trodde at jeg snart skulle dø, eller måtte begynne med cellegift eller noe sånt noe, så jeg plutselig alt krystallklart. Jeg tror at sånne brå hendelser kan bidra til at man ser ting på nye måter, alt fra hvilke mennesker som er viktig for en til hva slags klær man har på seg eller hva som helst, det er viktig å tenke over sin egen situasjon. Ofte kan det være litt mye jobb å sette i gang en sånn endringsprosess, og man tenker på alt man vil savne hvis man bryter opp fra noe, men som oftest tror jeg det er bra å rive opp røttene litt innimellom. En ting man kan legge i boden glemmer man fort, og det viser seg at man kan leve fint uten.

Firefly Effect har altså laget en låt om mannen og bevegelsen som det nå, med Eight Finger Eddies død hevdes at definitivt er ferdig. «Det er bare p­enger som gjelder i Anjuna na?. Det eneste som forsink­er p­rosessen er nedgangstidene. Anjuna er ferdig,» sa han bare et par dager før han døde. Låta kan høres i sin helhet her:

Carry On by trulssj

I en særdeles lite oppløftende nekrolog skriver Morgenbladet også at «Ingen v­ar hos Eddie da han dø­de. Personalet p­a? syk­ehuset sa at det v­irk­et som om han fryk­tet dø­den da den inntraff.»

Pop uke, ny ny.

Denne uka kan du glede deg til blant annet Monzano, No Age, Fool’s Gold, Beach Fossils og Xiu Xiu.

I kveld slipper Frida Ånnevik sin nye plate på Parkteatret. Hun er den nye Alf Prøysen visstnok, Altså Alfa Prøysen. Haha. Neida. Dette er musikk som passer for deg som makter å forholde deg til kulturutrykk på andre språk enn engelsk. Give it a go! Sånn her høres det ut:

Strået by Frida Ånnevik

I morgen byr Litteratur på Blå på flere Fakta om Finland, i hvert fall om finlandssvenskene som er representert ved forfatterne Monika Fagerholm og Stella Farland. Mer info her. Hvis du er stinn av gryn kan du gå å se den sikkert joviale konserten Afrocubism i Operaen. Det er Buena Vista Social Club sammen med noen musikere fra Mali som egentlig skulle være med på den opprinelige innspillingen av den nå legendariske plata, men som ikke fikk visum. Dette er en del av Oslo World Music Festival som pågår hele uka, desverre kan jeg ikke påberope meg særlig med kunnskaper om denne sjangeren, og avstår derfor fra å anbefale videre. Sjekk det ut selv! For deg med litt tynnere lommebok spiller amerikanerne Beach Fossils på John Dee. Amerika er også verden.

På onsdag kan du velge hvilke sanger du vil høre. I hvert fall hvilke av sangene til At Home With Sophia som skal spille på Mono.  «The Sophia Collective» er en kis som heter Robin som spiller i ulike konstellasjoner med ulike musikere, og på onsdagens konsert på Mono kan du foreslå sanger til setlista. Hør deler av reportoaret her, og send så inn forslag hit.

På torsdag spiller Fool’s Gold på Garage. Kanskje så du dem på Øyafestivalen, da kan du like gjerne gå for å se local heroes og Norges beste band Monzano spille på Indieseksuell på Revolver. Det kan du egentlig gjøre dersom du ikke har sett Fool’s Gold før også. Monzano er ute med ny gratis EP for det «britiske markedet». Det britene ikke vet er at internettet er relativt internasjonalt, så EP’en er tilgjengelig i Norge også. Only Classics. Last den ned gratis her. Hvis du velger å også betale en selvvalgt sum vil du få tilgang til både to ekstra låter, et eller annet for iPhone og visstnok også kunst (artwork). Mersalg!

På fredag viser Black Box et stykke med navn «Hello Hi There» av amerikanerinnen Annie Dorsen. Stykket har ingen skuespillere, bare to datamaskiner som på et eller annet vis er programmert til å chatte med hverandre om likheten mellom mennesker og maskiner. Visstnok basert på en debatt mellom Noam Chomsky og Michel Foucault. Senere på kvelden er det «estetikkfest» på Strykejernet over Blå. Formuler en setning om eller to om det du har sett på Black Box. Gjenta den i det uendelige. Get laid!

På lørdag spiller No Age og Abe Vigoda på Garage, i tillegg relanserer kul-bloggen Smuglesning seg selv med fest på Ingensteds. Det blir The Swiss fra Australia, samt både Lindstrøm og Young Dreams fra Norge. Særlig sistnevnte kan være verdt og sjekke ut. De spiller sin første konsert på lørdag, men er allerede booka til bylarm. Det skrytes om både Beach Boys og Kings of Convenience, men disco og fotoblogging blir det nok uansett.

Siden enkelte andre redaksjonsmedlemmer i Poplogg ikke klarer å lage podcast av radiosendingene lenger er det nok lite annet å gjøre på søndag enn å tune inn til Radio Nova klokka fire. Senere spiller selvfølgelig Frank Znort på Blå, og Xiu Xiu gjester Mono sammen med Zola Jesus og Former Ghosts.

Men altså, Paperfangs, de er en bror en søster og en venn som bor på litt forskjellige steder i Finland. Nå har de gitt ut singelen The Fastest Plains / The Vastest Planes på digitallabelet Eardrumspop. Mer om ildsjelne i Eardrums seinere. Det kanskje aller beste med singelen til Paperfangs er at den er, som alt annet også burde være, gratis! Her har noen i Finland brukt en masse tid og energi på å lage flott musikk for så å gi den helt gratis til alle som vil høre den, kun for å glede seg selv og andre, og for å feire livet selv. Så sett på Paperfangs nye singel som kanskje får deg til å tenke på band som Beach House, også skal du se at det nok blir like gøy å jobbe som å danse.

Last ned alle sporene med coverart og det hele her.

Sjekk ut myspacen deres med flere låter her.

Sjekk ut tumblren deres med fine bilder og tegninger her. (Høy handlenettindie-faktor)

Belle & Sebastian er endelig, endelig tilbake, og hvordan finnes det en bedre måte å gjøre comeback på enn med sitt eget, spesialproduserte TV-program? «Write About Love» kan du se i sin helhet over, og er et halvtimeslangt TV-program av, om og med et av verdens aller beste band.De spiller både sanger fra den nye plata, tar spørsmål fra salen, og ikke minst arrangerer seminar for fremadstormende Glasgow-band om hvordan man skal overleve i dagens «musikkbransje». Det er både interessant, bra, morsomt og vakkert. Anbefales på det varmeste.