Firth spiller hovedrollen som den homofile engelskprofessoren George,
som nettopp har mistet sin kjæreste Jim i en bilulykke. Lammet av
sorgen, sitter George alene igjen, forlatt i en knugende ensomhet.
Utgangspunktet for historien er spørsmålet om hvordan man fortsetter livet etter å
ha mistet sitt livs kjærlighet. Løsningen til George er enkel. Han
finner fram revolveren, og vi følger ham gjennom et forvirrende døgn
hvor han forsøker å iscenesette sitt eget selvmord.

Den store kjærligheten og sorgen over å ha mistet den får mest
oppmerksomhet i filmen, og blir aldri overskygget av det faktum av at
George lever i en tid hvor homofili er uglesett. Ved å la disse
temaene ligge under overflaten framheves det at kjærligheten faktisk
er universell. Gleden og sorgen er den samme for alle, homofil eller
ei. Fortellingen er en enkel konstruksjon, det handler om sorgen.
Tomheten og ensomheten George opplever blir formidlet på en utmerket
måte, både gjennom Firths skuespillerprestasjon og Fords regi. George
sitter alene igjen i et stort, modernistisk hus og stirrer inn i
framtiden uten å se noe.

Skildringen av sorg og ensomhet er dessverre også det som gjør filmen
litt for langsom og stillestående. Utgangspunktet for fortellingen er
en dramatisk og opprivende hendelse, som ender opp i en litt for
apatisk filmfortelling uten en tydelig retning. Med tanke på at filmen
handler om en manns sorg over å miste sin livsledsager virker nettopp
dette rart. Det skal jo være kjempespennende! Eller? Med det sagt så
må jeg påpeke at noen av filmens beste øyeblikk er de få scenene
mellom George og Jim, der vi får en mulighet til å forstå årsaken til
Georges sorg. Det er umulig å forstå hvorfor tomrommet i Georges
liv er så uutholdelig, hvis man ikke får lære å kjenne hvem som engang
fylte det tomrommet.

Fords regidebut er som forventet stilsikker, men helheten mangler en
gnist og driv. De store følelsene blir nærmest kneblet av de pene
bildene og den klassiske musikken, samtidig som filmen sleper seg
avgårde mot et tilsløret mål som dukker opp litt for sent

«Man tenker sitt» er Henrik Hellström, og Fredrik Wentzel regidebut. Wentzel var manusforfatter og fotograf på Farvel Falkenberg fra 2006, og mye av det vi så i Farvel Falkenberg har blitt med videre til «Man tenker sitt». Også her er handlingen lagt til et lite forstedssamfunn i Sverige, og de som likte det visuelle utrykket i Farvel Falkenberg vil også ha mye å glede seg til og trekke kjensel på i denne filmen. Her møter vi 11 år gamle Sebastian. Gjennom Sebastians blikk får vi en observasjon av naboene Misja, Jimmy og Anders. Alle fanget i boligfeltets klaustrofobi.

På grunn av filmens episodiske og bruddvise fortellerstruktur, er også filmen sparsom med direkte informasjon om karakterene i det lille samfunnet. Som tilskuer oppleves det som man står på utsiden og kikker inn. Likevel trekkes man etter hvert sakte dypt inn i filmen, samtidig som opplevelsen av distanse til stedet, rommet og karakterene vedvarer. Avstaden og vårt observerende ståsted underbygges av filmens stille fremtoning. Det er lite dialog, det føles som om lyden er dempet og Sebastians poetiske, barnlige fortellerstemme er det som ledsager oss gjennom filmen. Jimmy, Sebastian, Misja og Anders bevegelser i boligfeltets lukkete univers akkompagneres av nydelig, sakral og stemningsfull musikk laget av Erik Enocksson. Dette er en film der bildene får fortelle. Filmen er full av rare, nesten absurde og morsomme øyeblikk som får oss til å undres. Hvem er disse menneskene, og hva er motivasjonen bak det de gjør? «Man tenker sitt» gir et innsyn gjennom et kikkhull inn til de ulike menneskenes liv og tilværelse, og det overlates ofte til tilskueren å tenke sitt.

Det er ikke ofte det dukker opp slike filmer på kino. Filmer som er stille, lavmelte, poetiske og en anelse rare og morsomme. «Man tenker sitt» er en stemningsfull, vakker og underlig film som gir uvanlig kinoopplevelse. Du i Bergen kan se den på BIFF mellom 21. og 28. Oktober. Dere som er andre steder kan se den på kino fra 6.november.

Det mest interessante med denne filmen likevel ikke selve bloggen til Julie, men denne kokeboken, matlagingen og legenden Julia Child. Parallelt med Julies kokkeprosjekt, får vi nemlig historien om den amerikanske tv-kokken Julia Child. Ukjent for nordmenn kan vi fortelle at Julia Child er en tvkjøkken-legende i USA, litt som Ingrid Espelid Hovig her hjemme. Hun lærte amerikanerne å lage ordentlig mat gjennom sine TV-kjøkkenprogrammer allerede fra begynnelsen av 60-tallet, i en tid hvor alt kom fra suppeposer og frem til moderne tid.

Det beste med filmen er at Julia Child, og Meryl Streeps tolkning av henne, viser seg å være rasende festlig kvinne. Filmen er full av morsomme kokkeøyeblikk. Det er nesten verdt turen alene. I en tid da alle kokkene er på tv, må jeg utrope Julia Child til en suveren favoritt. Så skal du bare se en film sammen med mamma og pappa i år, la det bli Julie & Julia.

Her kan du lære deg lage en skikkelig omelett: