(heng med – det kan virke snålt, men kanskje det gir mer mening når du er ferdig med å lese – og uka di i pop kommer garantert til å fortone seg mer som om du hadde bodd i San Francisco du óg!)

Mandag:

Gå på slippfest for zinen Alt som ikke dreper meg gjør meg bare svakere på Sound of Mu. Det er oppfølgeren til Jeg har et intimitetsproblem, og om jeg ikke husker helt feil fra vårens slippfest for sistnevnte, har utgiverne/forfatterne Victoria Kielland og Mari Tveita Stagrim denne gangen tatt tak i intimitetsproblemene til de som var på Mu i våres, og brukt de til å videreutvikle, eh, konseptet.

Dette er meget San Francisco’sk! Her har de for eksempel et månedlig klubbkonsept der folk tar med skoledagbøkene, dagbøkene og minnebøkene sine fra da de var tenåringer, og leser opp sine kleineste, innerste tanker fra da de var små, kvisete og usikre foran en fullsatt klubb.

Derfor: Gå på Mu i kveld (kl åtte og utover) og snakk ut om følelseslivet ditt! Ta tak i en fremmed jakkearm og si » Jo, nå skal du høre…»!

Onsdag:

Onsdag kan du velge å enten utfordre deg selv med japansk musikk på Blå, for der er det Klubb Vriompeis med Japanese New Music festival eller du kan gå for skranglete, digg fransk folk med Yussuf Jerusalem på Revolver.

Husk at det bor veldig mange asiat-amerikanere i  San Francisco, så på Blå blir det sikkert fullt! Og husk ørepropper! Jeg har forsåvidt ikke hørt noen av bandene, men det er en del av livet her i storbyen; man oppdager stadig noe nytt en ikke visste at en absolutt kom til å digge. Og hvem trenger vel ikke litt japansk støy/impro/frijazz på en onsdag?

De som kjenner at a) de er fattige b) de vil beholde hørselen en liten stund til, kan heller stikke på gode gamle Revolver (eller The Make-Out Room, som San Francisco-ekvivalenten heter) og se franske Yussuf Jerusalem helt gratis! 2008-plata Heart Full of Sorrow er nydelig, og et nytt album er visstnok i vente.

Siden dere forresten har fått studielån denne uka er det dessuten lov til å skeie ut med en drink i baren fra Blå/The Make-Out Room. Burbon er i vinden i San Francisco, og Mint Julep har blitt en personlig favoritt. Anbefales!

Torsdag:

Torsdag begynner Oslo Internasjonale Filmfestival, som vel kan kalles Norges svar på California-festivalen Sundance. Åpningsfilmen er ingen ringere enn Somewhere av Poplogg-yndligen Sofia Coppola, og en annen film som har fått veldig gode kritikker her i USA er Tiny Furniture av 23-år gamle Lena Dunham. Go kule, kvinnelige regissører!

Dokumentaren om William Burroughs er også obligatorisk, her i San Francisco liker vi jo å hedre Beat-fortiden vår (apropos beat-poesi; få med dere Howl – filmen om Allen Ginsbergs berømte dikt!).

Etter at du har vært på OIFF er et beøk på Internasjonalen nødvendig. Der spiller nemlig det eneste danske bandet jeg liker, Winnie Who.

Og når klokka blir midnatt på torsdag (San Francisco-tid) skjer det en verdensbegivenhet som millioner av trollmannsfrelste unge og voksne verden over har venta på: Harry Potter and the Deathly Hallows, den sjuende og nest siste filmen om vår favoritt-magiske verden har premiere, og du skal vel på den?

Lørdag:

Lørdag er det duka for svensk-pop på Parkteatret med Johnossi etterfulgt av Get Dancy! Amerikanske hipstere elsker Sverige, og håper nok på at de får høre Man Must Dance i løpet av konserten og Robyn i løpet av klubben! Men: Grünerløkka + svensk band + veletablert klubbkonsept innebærer også stor party-svenske-faktor – så er du advart.

Søndag:

Søndag er en ordentlig San Francisco dag. Ja, hver dag er en søndag i San Francisco, føles det noen ganger som! Gå på kafé og spis vegetarisk, organisk brunsj med gode venner, kjøp Finacial Times, bestill en «non-fat soy latte» (eller ikke…), gå på markedet på Blå og lek at du er på Indie Mart på Thee Parkside, kjøp noe dyrt på Røtter på St. Hanshaugen og lag tofu til middag. Så må du velge:

For på Garage spiller Sleepy Sun og Buckaduzz, mens på Rockefeller (!) spiller Crystal Castles og Male Bonding. Er du stinn av gryn får du med deg Male Bonding på Rockefeller først, og Sleepy Sun på Garage etterpå, men må du velge går du vel for lokale San Francisco-helter i Sleepy Sun, så kan du heller kose deg med mine favoritter, Male Bonding, her:

For å komme i den helt riktige San Francisco-stemninga i Oslo trenger du helt til slutt et spesialtilpassa soundtrack denne uka. Når du hutrer kald og våt mellom alle de fine tinga du skal gjøre anbefaler jeg Real Estates «Beach Comber» eller «Pool Swimmer», Thee Oh Sees «Warm Slime», Zach Hills «Memo to the Man», alt av Grass Widow, Kurt Viles «In my Time» og Deerhoofs «Super Duper Rescue Heads!» på øret. Sånn – nå er du klar for Uka i Pop!

De siste par ukene har en bølge plutselig skylt over oss slik bare bølger kan skylle, og på denne bølgen har det surfet et skip lastet med drøye musikkvideoer.

Mest oppstuss har det nok vært rundt M.I.As Romain Gavras-regisserte krigsfilm til låta Born Free, som ganske så grafisk skildrer den nødvendigvis nært forestående krigen mellom gingers og alle oss andre. Sterke scener altså, men ikke verre enn du har sett på vanlige krigsfilmer:

HEALTH på sin side leverer en video som bikker mer mot tidlige Peter Jackson-produksjoner, bare uten 80-tallseffektene og crap dialog. Én skog, én jente, én diger jævel med machete og tonnevis med slikt som gjør det vanskelig å sove om natta. En real gyser her altså:

Og så har man selvsagt LCD Soundsystem. Som vi snakket om på Poplogg sist søndag kommer LCD Soundsystem nå med sin aller siste plate under LCD-navnet. Jeg håper de fort finner på et nytt bandnavn og fortsetter å servere oss slike godsaker som låta Drunk Girls (den har sneket seg under huden min siste uka altså, skikkelig) og slike slemme, men akk så morsomme musikkvideoer som den lille, dels Spike Jonze-regisserte saken her:

Som alltid avsluttes Dagsrevyen med en gladsak. Novafesthelga hadde Poploggs Anne Nordheim Tre $må Tø$er boende hos seg, og det virker som om soverommet hennes har vært til stor inspirasjon for tø$ene. For utenom at de etterlot seg et utall knuste guttehjerter etter konserten på Klubb Poplogg har tø$ene lagd musikkvideo på rommet til Anne. Så ta helg med god samvittighet og nyt Maria Råkils småfrekke dans til The four tops’ Sugarpie Honeybunch. Som bare en liten tø$ kan:

God helg! I morra samles vi på valen!

Altså, det er ikke bare Kate Hudson som kan forsikre meg om at ting blir bra en gang, men ofte blir det henne. Uvisst hvorfor – kanskje hun bare har et ekstra bekymringsløst smil? Det kan egentlig like gjerne være Cameron Diaz, Owen Wilson eller Reese Witherspoon. Så lenge de har dette perfekte, ubekymrede over seg, og kan håndtere en komisk-romantisk rolle sånn tålelig bra sier jeg ja.

Ja! Ja til strender, glatte kropper, slapstick, dumme venner og husdyr som ufrivillig skaper trøbbel. Og ja, ja til han og henne, ja til at de er ment for hverandre og at vi veit at de er ment for hverandre og kommer til å få hverandre til slutt, uansett hvor ”original” og ”uberegnelig” tvisten manusforfatterne har lagt inn på veien måtte være.

Vi trenger det sårt, og Hollywood veit det. Alle veit det. Norsk filmfond veit det, men får det ikke til (det eneste eksemplet på en norsk romantisk komedie jeg kan komme på er Kvinnen i mitt liv, kanskje verdens minst romantiske og morsomme film), og alle som vil tjene penger på at noen andre kan lage musikk, film eller bøker veit det. Ved siden av våpen, porno og narkotika er jeg sikker på at kulturelle uttrykk som har som mål å selge oss LYKKE er noe av det mest lukrative du kan investere i.

At verden er urettferdig, lærer vi tidlig i møte med slemme storesøsken og onde barnehagekamerater. Og vissheten om at alle andre er lykkeligere, mer fullkomne og viktigere kommer snikende inn på oss i ungdomstiden. Så de smilende alt-går-bra-til-slutt-historiene er ikke bare guilty pleasures vi hengir oss til på mørke søndagskvelder i sofaen for oss selv, de er livsnødvendige for at vi i det hele tatt skal greie å stå opp og møte en ny uke den påfølgende mandagen.

Fordi når alt kommer til alt så er det jo det eldgamle plottet med gutt som møter jente (eller jente som møter gutt og andre variasjoner over hvem som møter hvem) det i bunn og grunn handler om for de fleste av oss. Og alle drømmer vi vel om en happy ending? Popkulturen, enten det er film eller musikk, lever av å gi oss drømmer, håp og troen på at alt ordner seg, til slutt. Og vi lever fra søndag til søndag i troen på at ja, det gjør det.

Blair – «Hearts» from DUKE STREET on Vimeo.

Hvorfor? Fordi de alle er skrevet eller regisstert av kvinner, eller har en kvinne i hovedrollen – og i Norge finner du få jenter på et filmsett, uansett om det er foran eller bak kamera.

På Kulturnytt i P2 i går meldte de at hele den norske filmbransjen stiller seg bak 26 konkrete tiltak som skal kvotere inn kvinner i alle ledd av norsk filmproduksjon, lagt fram av en arbeidsgruppe med Nina Grünfeldt i spissen. Det vil si alle, med unntak av én gammel, grinete gubbe. Erik Poppe mener at årsaken til at det er så få kvinner i norsk film er fordi filmproduksjon ikke egner seg for kvinner siden det vanskelig lar seg kombinere med det å være i en «omsorgssituasjon», og ser med det glatt bort fra det at mange ikke har barn, eller faktisk greier å kombinere barn, en travel jobb og et ofte enda travlere sosialt liv.

Han skal absolutt få lov til å mene dette hvis han vil, men det er jo ingen grunn til å ikke faktisk sette igang konkrete tiltak. For selv om jeg er enig med Cathrine Holst, forfatter av boka «Hva er feminisme?» i at man skal være litt kritisk til overveldende statsfeminisme og grunnløs kvotering lar jeg meg foreløpig heller overbevise av Siri Senjes herlig bastante uttalelse om at «vi får skattekroner til å lage filmene våre, så dette er vår forbannede plikt. Jeg er mor til fire jenter og jeg vil at de skal kunne gå på kino å se sin historie og ikke bare guttas. Det synes jeg ikke vi har sett på veldig lenge nå.»

Og Poppes påstand om dårlige arbeidsforhold for kvinner i filmbransjen kan man tilbakevise med statistikk som viser at hvis en norsk filmskaper, kvinne eller mann, lager mer enn en film i løpet av livet så gjør de det omtrent så sjelden som hvert femte år. Da greier du å avpasse det med en eventuell «omsorgssituasjon».

Lost in Translation og Juno er begge blant yndlingsfilmene mine nettopp fordi de formidler noe jeg ikke har fått servert i noen norsk spillefilm hittil. Nemlig mitt liv. Mine tanker om hva jeg egentlig burde gjøre med livet mitt, situasjoner som ligner veldig på mine relasjoner til mennesker rundt meg, i mitt liv. Universelle historier, ja, men sjelden med noen med hestehale og bh i hovedrollen. Gode historier, ja, som «Reprise», «Den brysomme mannen» og «Nord». Men de er ikke mine.

Jenter identifiserer seg visstnok både med mannlige og kvinnelige karakterer, mens gutter kun identifiserer seg med mannlige. Sant eller ikke, det er ikke et argument mot kvinner på filmlerretet, fordi man må jo spørre seg om den enkle grunnen til at det er slik er at det er et så lite utvalg jenter å identifisere seg med? Selv jeg finner få heltinner, og jeg oppsøker dem bevisst.

Og selv med jenter i hovedrollen, bak manus eller i regissørstolen eksisterer det faktisk et enormt mangfold tanker, meninger og syn på livet, så slapp av: En kvinne på film er ikke synonymt med romantisk komedie/kostymedrama/offerroller, og kun det. Det er alt annet, og selvsagt akkurat disse sjangerne. Det er både dårlig og god film, uinspirert og sterkt spill, slappe manus og manus som biter fra seg.

Det er mange menn som har skapt fantastiske kvinneroller, og det er mange kvinner som har etablert noen skikkelig håpløse. At vi i framtida kan risikere å se litt flere filmer med eller av kvinner på kinoplakater i dette landet vil sikkert føre til mye rart og ikke nødvendigvis bare gode filmer, men mye verre enn kinoaktuelle «Tomme tønner» blir det vel neppe? Og da snakker jeg ikke om kvinnerollene engang.

Erik Poppes innsigelser stopper nok ikke den norske filmbransjen fra å gjøre som det blir foreslått; å øremerke penger til filmer med kvinner i nøkkelroller og å gi mer penger til filmer med jenter i hovedrollen. Så om du som leser dette vil se din historie og ditt liv på stort lerrett tror jeg nå er en bra tid for å starte på drømmeprosjektet.

Dama på bildet over er forresten den Oscarbelønnede manusforfatteren bak ideen og manuset til Juno, Diablo Cody. Hun jobba et år som stripper og skreiv boka «Candy Girl: A Year in the Life of an Unlikely Stripper» om det lettkledde livet. Så kanskje det rett og slett er Caroline Andersen som er løsningen på problemet?

Firth spiller hovedrollen som den homofile engelskprofessoren George,
som nettopp har mistet sin kjæreste Jim i en bilulykke. Lammet av
sorgen, sitter George alene igjen, forlatt i en knugende ensomhet.
Utgangspunktet for historien er spørsmålet om hvordan man fortsetter livet etter å
ha mistet sitt livs kjærlighet. Løsningen til George er enkel. Han
finner fram revolveren, og vi følger ham gjennom et forvirrende døgn
hvor han forsøker å iscenesette sitt eget selvmord.

Den store kjærligheten og sorgen over å ha mistet den får mest
oppmerksomhet i filmen, og blir aldri overskygget av det faktum av at
George lever i en tid hvor homofili er uglesett. Ved å la disse
temaene ligge under overflaten framheves det at kjærligheten faktisk
er universell. Gleden og sorgen er den samme for alle, homofil eller
ei. Fortellingen er en enkel konstruksjon, det handler om sorgen.
Tomheten og ensomheten George opplever blir formidlet på en utmerket
måte, både gjennom Firths skuespillerprestasjon og Fords regi. George
sitter alene igjen i et stort, modernistisk hus og stirrer inn i
framtiden uten å se noe.

Skildringen av sorg og ensomhet er dessverre også det som gjør filmen
litt for langsom og stillestående. Utgangspunktet for fortellingen er
en dramatisk og opprivende hendelse, som ender opp i en litt for
apatisk filmfortelling uten en tydelig retning. Med tanke på at filmen
handler om en manns sorg over å miste sin livsledsager virker nettopp
dette rart. Det skal jo være kjempespennende! Eller? Med det sagt så
må jeg påpeke at noen av filmens beste øyeblikk er de få scenene
mellom George og Jim, der vi får en mulighet til å forstå årsaken til
Georges sorg. Det er umulig å forstå hvorfor tomrommet i Georges
liv er så uutholdelig, hvis man ikke får lære å kjenne hvem som engang
fylte det tomrommet.

Fords regidebut er som forventet stilsikker, men helheten mangler en
gnist og driv. De store følelsene blir nærmest kneblet av de pene
bildene og den klassiske musikken, samtidig som filmen sleper seg
avgårde mot et tilsløret mål som dukker opp litt for sent

Things never get wrapped up in real life, svarte regissør Andrew Bujalski på spørsmålet om hvorfor filmen hans, Beeswax, slutta så brått. At OIFF kunne stille med regissøren for såkalt Q&A samtidig som rulleteksten gjorde seg ferdig, gjorde filmopplevelsen på søndag kveld enda litt bedre. Kunstneren kan som kjent ikke komme med sannheten om verket, men den skjeggete mannen bak filmene Funny. Haha og Mutual Appreciation kom i stedet med godkjent livsvisdom. Blant annet dette: at livet aldri egentlig gjør seg helt ferdig med ting, det blir ikke wrapped up – det løser seg ikke i et spenningshøydepunkt eller vakker enighet når det bygger seg opp til en sår konflikt eller et kjærlighetsforhold.

Relativt ofte kommer det nemlig tilbake igjen en, to eller tre ganger – det gjelder både konflikten og kjærlighetsforholdet, enten i en ny og forsterka form, eller bare med en forundring over at man kunne la det skje.

Det uavslutta eller alltid pågående blir godt beskrevet i Beeswax, av flere grunner. For det første er det forholdet mellom de to tvillingsøstrene Jeannie og Lauren, helt nydelig spilt av de to tvillingsøstrene Tilly og Maggie Hatcher. Tvillinger er i seg selv et forunderlig fenomen – og et godt utgangspunkt for å beskrive et forhold som alltid har vært og aldri tar slutt: Jeannie og Lauren (eller er det Tilly og Maggie?) har en helt egen (og misunnelsesverdig) tone av forståelse seg i mellom – et forhold som rommer hverandres fortid på en måte som gjør en tvilende grimase til et hel kommentar. Som publikum skjønner vi at de skjønner hverandre – selv om vi ikke alltid skjønner hva de mener.

Det uavslutta i filmen ligger også i historien, som tar utgangspunkt i bruktbutikken Storyville her. I Beeswax er det Jeannie og venninnen Amanda som driver butikken, en drømmeverden for vintagesvermerier, og historien bak butikken er nettopp dette: en drøm og hyggelig hobby som ble et profesjonelt samarbeid. Et samarbeid som viser seg å ikke gå så bra, Amanda og Jeannie er uenige om hvem som gjør hva i butikken, og Amanda går så langt at hun truer med å saksøke Jeannie. Konflikten er ikke dramatisk utspilt, det blir mer til en refleksjon rundt hva som gikk galt og diskusjonene om hva de kan gjøre, og ikke minst – inngangen til Jeannies eks-kjæreste Merril som studerer juss, og som gjerne dukker opp i tvillingenes liv igjen for å hjelpe til. Historien viser på en fin, og la meg si det, realistisk måte hvordan drømmer og fritid blir bissniss, og hva det kan innebære av uforutsette problemer.

”Realisme” er selvfølgelig fiksjon og lureri, men det stoppet meg ikke fra å synes at Beeswax var nettopp dette –troverdig og nær. En forunderlig kjemi mellom skuespillerne, to-tre-fire interessante og vakre kvinneroller som ikke gikk på bekostning av de mannlige karakterene, en historie om noe som angår mange av oss – kjærlighetsforhold som ikke egentlig er avslutta og personlige drømmer som plutselig er jobb – alle disse tingene gjorde Beeswax til en perfekt film for meg. Og kanskje flere.

Skrevet av Sissel Ringstad.

Men det virker som om det går bra med Drew, så jeg bekymrer meg ikke. Dama er jo den morsomste, minst selvhøytidelige, søteste og mest sympatiske langs hele Sunset Boulevard. Hun har vært sammen med trommisen i The Strokes, og de siste årene har hun gått fra å ikke bare være skuespiller, men til å også bidra på produsentsiden, i så forskjellige filmer som Donnie Darko og Charlie’s Angels-filmene.

Og nå er Drew her igjen, denne gangen som regissør, med den herlige filmen Whip It som jeg så på Oslo Internasjonale Filmfestival i går. Ja, jeg sier det med en gang: For en film! Det er lenge siden jeg har vært så oppstemt, inspirert og lattermild som da jeg surret skjerfet rundt halsen og tuslet ut av Eldorado kino klokka halv ni. Men mest av alt hadde jeg lyst til å finne fram rulleskøytene fra da jeg var ni, flytte til Austin, Texas, få meg masse nye tatoveringer og flytte inn i livet til en fyr som spiller at han spiller i band i en indiefilm.

Whip it handler nemlig om 17 år gamle Bliss som bor i en søvnig småby midt i hjertet av Texas, og som i likhet med 17 år gamle jenter fra søvnige småbyer fra hele kloden kun tenker på den dagen hun kan dra derifra. Men moren har andre planer, og de handler mest om henne selv.

Bliss skysses fra skjønnhetskonkurranse til skjønnhetskonkurranse i skreddersydde kjoler, når hun ikke jobber på den lokale dineren, The Oink Joint, hvor du kan får en gratis «squealer» hvis du greier å spise den på under tre minutter. Det gjør du ikke.

Etter en handletur med moren til Austin oppdager Bliss rulleskøytesporten Roller Derby og lurer seg avgårde på opptaksprøve til bunnlaget Girl Scouts.

Og som i alle sportsfilmer trenger jeg vel ikke referere særlig mye mer herfra og ut.  Bliss kommer med på laget, de avanserer på tabellen og det store Derby-oppgjøret mot erkerivalene på slutten kræsjer selvsagt med finalen i skjønnhetskonkurransen.

Men selv om Whip It følger den klassiske sportsfilm-oppskriften til den minste detalj, kjører på med en rekke kleine Hollywood-klisjeer uten å rødme, og frekt stjeler scener fra andre filmer så overrasker den også, og føles bare så innmari frisk og ny.

For Ellen Page er (selvsagt) strålende i rollen som Bliss, all julinga jentene får i Roller Derby-kampene kjennes så ekte at du krymper i stolen hver gang de tryner og brekker nesa, Drew Barrymore har regissert en film der hun får spille akkurat en slik rolle hun elsker å spille, og Juliette Lewis glitrer som den onde Roller Derby-dronninga «Iron Maven».

Manuset er morsomt fra første til siste scene, og hvis Drew også har vært med på å plukke ut skuespillerne (noe jeg mistenker, siden de fleste av rulleskøytejentene er kule skuespillerinner på hennes alder, og minner litt om henne selv) skal hun jammen ha mye ros for valget av disse også, fordi man blir skikkelig, skikkelig glad i nesten alle karakterene.

Musikken er bra, noe som bare skulle mangle siden «Whip it» også er en låttittel av både Devo og Lil’Wayne. Men det er Jens Lekman som tydeligvis er Drews favoritt, for han er representert med hele tre låter på soundtracket.

Whip It er ikke noen indiefilm, bare så det er sagt. Ellen Page var indie før Juno, nå spiller hun på Hollywoods A-lag. Og det at Drew sitter i regissørstolen har sikkert hjulpet på både pengekassa og oppmerksomheten til filmen. Men den er heller ikke et glattpolert kommersielt Hollywoodprodukt, og den har mange trekk fra de to mest folkekjære indiefilmene de siste årene, Juno og Little Miss Sunshine.

Ikke minst er historien utrolig sjarmerende og inspirerende. Det er nesten litt flaut å si det, for når man trekker inn kjønn blir alt så vanskelig å skrive om uten at man driter seg ut, men det aller beste med den er at det er så mange tøffe og morsomme jenter i hovedrollene.

De er jenter som gir deg lyst til å gå fra kinosalen etterpå og starte et tre-greps garasjeband uten å kunne spille noe som helst, jenter som gir deg lyst til å farge håret rødt og begynne å gå mer i nettingstrømper selv om det er trashy, jenter som gjør opprør og jenter som innrømmer at det tok dem tretti år av livet før de fant noe de var virkelig gode til. Men når de først fant ut hva det var, stoppa ikke det at de var tredve dem fra å følge det sporet.

Og DET er jævla befriende å vite.

Whip it er allikevel ikke på noen måte en «jentefilm». Den er derimot en morsom, underholdende, spennende, sjarmerende, satirisk, punkete sportsfilm om jenter som drikker øl og går på rulleskøyter. Det burde appellere til de fleste. Se den og bli litt lykkeligere.
Den går på OIFF for siste gang i dag.

Hjelpes meg. Vi i Poplogg har det i kjeften. Uke etter uke lover vi å legge ut saker og ting vi snakker om i radioprogrammet på nettsida. Gjør vi det? Så og si aldri. Heldigvis har vi fantastiske lyttere som finner veien til nettsida og påpeker at vi ikke holder løftene våre. Takk til dere!

Men altså: det vi lovte i søndagens sending var å legge ut den nydelige videoen som representerer comebacket til en artist vi ikke akkurat forventet noe slikt fra. Artisten vi snakker om er Torgny Amdam fra Amulet, pop-hardcore-kongen. Vi likte aldri Amulet særlig godt. Hvorfor? Ingen god forklaring. Det trenger man ikke på sin egen nettside. Noen mener sikkert at det kan ha noe med at vi ikke liker annen musikk enn popmusikk (fra Sverige) å gjøre, men den slags plumpe forklaringsmodeller avviser vi kategorisk. Nok om det.

Tilbake til Torgny! (som han heter nå). Han har altså offentliggjort denne låta, og denne videoen. Sammen er det som fudge og lakris, som jordbær og champagne. Det er N-Y-D-E-L-I-G! Emil Trier har laget en fantastisk musikkvideo som portretterer et rånemiljø fra Notodden, og låta er kjempefin! Nyt.

Tror forresten det er Maria Due som synger. Kristen, men flink.

Torgny – «The Only Game» from TORGNY on Vimeo.

Filmen er akkurat like fantasifull, leken og rørende som man kan håpe, og med enda finere musikk enn man hadde turt å håpe på. Den handler om Max, som selvfølgelig er verdens peneste lille gutt, med akkurat sånn hårsveis som alle hipsterbarn i Brooklyn helt sikkert har. Han har en enorm fantasi, men innimellom blir han kjempesint og roper og skriker så den stakkars alenemoren hans blir helt fortvilet. En kveld blir det furore når Max ser mamma kysse kjæresten sin og blir sjalu. Han løper ut av huset, og inn i skogen hvor han drømmer seg bort til en helt ny verden som ser litt ut som den i «Neverending Story». Her de har rare, hårete troll som liker og ødelegge ting, og som har mange problemer, men som egentlig er veldig bra folk/troll. Max blir selvfølgelig kongen deres, men så viser det seg at han jo egentlig bare er helt vanlig, og ikke en konge.

Filmen fikk meg til å ønske at jeg hadde en lite barn som jeg kunne ta med på kino, og etterpå snakke med om at alle kan være litt slemme innimellom, men at det ikke betyr at man ikke er snill på bunnen. Og at det er lov å bli sint så lenge man passer på å si unskyld etterpå, og være snill så ofte man kan.

Start det nå, og ikke hopp rett fram til 1.24. På samme måte som i filmene til Erlend Loe må du selvfølgelig ha fått med deg alt som kommer forut for ”øyeblikket” for at det skal ha noen effekt. Sangen handler altså om dattera som Annika aldri fikk. På slutten av sangen får vi vite at det ikke handler om abort, men om en mann som forlot henne. En hun trodde hun kunne få barn med, og bygge en framtid sammen med. Og før 1.24 får vi høre alt om hvor fint det kunne ha vært med Anna, hvordan hun kunne lært seg å spille gitar, og ishockey, om hvordan hun kunne tatt seg av de to når de ble gamle, og fått nobelpris, og så videre, og så videre. Det er egentlig en veldig hyggelig låt, men så kommer vi til øyeblikket når stemmen til Annika sprekker litt, og hele kompet gjør seg klar til en hjerteskjærende moll-akkord på siste ordet i setningen ”and you’d never have to know how it feels when your heart breaks”.

Jeg får fortsatt frysninger på ryggen hver gang jeg hører akkurat den linja. Kanskje burde jeg slutte å høre så ofte på sangen, for på et eller annet tidspunkt må jeg jo ha hørt sangen for mange ganger til å oppnå ønsket ”effekt” ved ”øyeblikket”, men dette holder fortsatt. Det er rett og slett stor pop-kunst hvordan hun klarer å formidle all smerten, og skuffelsen ved nesten ethvert brudd i denne ene linja. All kosen tidligere i sangen bygger perfekt opp til dette øyeblikket. Det er emo-indie på sitt beste, rett og slett ganske fantastisk.