Ingress:

Karin Park om form, innhold, klær og døden.

Jeg kommer to minutter for seint, og Karin Park sitter på en stol i hjørnet av kafeen Parkteatret. Passende nok. Hun leser Flyktninghjelpens magasin ”Perspektiv”, og har på seg leopardtights. Som den kritiske journalisten jeg er mistenker jeg henne straks for å prøve å imponere, hun vet tross alt at det er Putsj hun skal intervjues av. Jeg ser for meg at hun kynisk prøver å iscenesette seg selv som en samfunnsengasjert artist, (da tenker jeg altså på bladet ”Perspektiv” som hun blar distré igjennom, ikke på leopardtightsen. Jeg aner ikke hva hun eventuelt prøver å si meg med dem.) Jeg  går innom baren og kjøper meg en cola. Coca Cola, for liksom å si: ” Vi er ikke så politisk korrekte vi miljøvernere, om du måtte tro det, – håneida! Her er det Coca Cola og storby-weekend døgnet rundt. Det er bare å slenge bena på bordet og slappe av, åpne seg opp, liksom!”. Det håper jeg at Coca Cola-flaska som jeg setter ned på bordet mellom oss sier, på vegne av meg, men det spørs vel om den egentlig gjør det.

Vi skal snakke om å begynne på nytt, å gjenfødes, å starte med blanke ark og så videre. For Karins tredje plate ”Ashes to Gold” er plutselig helt annerledes enn de to foregående. ”Fra pop-prinsesse til klubb-dronning” har noen sagt. Hva har skjedd? Hvorfor dette skiftet?

– Før lagde jeg bare musikk uten å tenke noe særlig på hva slags stil det var i, jeg bare lagde sangene liksom, også ble de som de ble. Nå har jeg blitt mye mer opptatt av stil, og av hvordan jeg går kledd, hva slags signaler jeg sender ut. Da jeg lagde dette albumet tenkte jeg at jeg skulle lage noe jeg hadde lyst til å høre selv, noe jeg selv ville ha kjøpt.

­– Så du syns ikke at de forrige platene dine er noe bra?

– Jeg syns det er fine låter, men jeg er ikke så begeistret for arrangementene. Jeg liker ikke sånn singer/songwriter-musikk egentlig. Jeg liker å danse, og ville lage noe man kan danse til. Før så var jeg ikke så bevisst på image og hvordan jeg framstod, og da endte det jo med at alle trodde jeg var en søt og snill liten jente, når jeg egentlig er høyere enn de fleste menn og at på til går med høyhælte sko.

For Karin Park er høy. Sikkert mange hundre centimeter. Jeg har hørt at Norges kyst er så lang at hvis man bretter ut alle fjordene så går den mange ganger rundt ekvator. Sånn tror jeg at det er med Karin Park også. Men nå lurer jeg enda mer på hva hun prøver å si meg med de leopardtightsene, siden jeg har fått bekreftet at klærne hennes er en del av en ”større pakke”. Men jeg tør ikke å spørre. Istedenfor spør jeg om hun kommer til å skifte stil regelmessig framover, eller om hun nå har ”finni seg sjæl”:

– Jeg kommer nok ikke til å skifte igjen, nei, jeg vil nok heller gå lenger inn i den stilen jeg allerede har, og kanskje bli enda smalere. Jeg har alltid vært sent utviklet. Noen finner jo bare sin stil med en gang, og har samme klesstil fra de er veldig unge. Jeg har vel aldri vært så veldig opptatt av stil, har vært mer opptatt av andre folk, og musikk og sånt.

­­– På 80-tallet utarta populærmusikken litt, og man fikk både puddelrock og andre tvilsomme stilarter som åpenbart satte form foran innhold. Reaksjonen på det ble grunge og Nirvana på begynnelsen av 90-tallet, med folk som verken kunne synge eller spille, men som allikevel hadde mye på hjertet som de ville utrykke gjennom musikk. Er pendelen nå i ferd med å svinge tilbake igjen, i retning av mer stilbevisste musikere?

– Jeg tror at Nirvana i aller høyeste grad hadde en stil, og at den var mye mer kalkulert enn det de likte å gi inntrykk av. Samtidig så spiller jo ikke stilen i seg selv noen rolle hvis den er uten innhold. Jeg tror man må ha en stil som forteller om innholdet.

Utvilsomt et godt svar. Jeg trodde at jeg hadde henne nå, at jeg hadde avslørt Karin Park som en overfladisk og forfengelig hit-maskin, men så kom hun altså med denne lille perlen av et svar. Hun har overbevist nå, og jeg tenker at det beste vil være å legge livet mitt i hennes hender, spørre om et personlig råd, og se om ikke hennes erfaringer som musiker kan bli til allmenngyldig livsvisdom for Putsj’ lesere:

Er det viktig å få en ny start i livet innimellom?

– Det er kjempeviktig å starte på nytt en gang i blant, uansett hva det gjelder. For to år siden fikk jeg en telefon fra sykehuset om at jeg hadde fått kreft, og ikke hadde mange år igjen og leve. Da jeg så dro på sykehuset viste det seg at de hadde blandet sammen noen prøver, og at jeg var frisk som en fisk. Men i løpet av de timene, hvor jeg trodde at jeg snart skulle dø, eller måtte begynne med cellegift eller noe sånt noe, så jeg plutselig alt krystallklart. Jeg tror at sånne brå hendelser kan bidra til at man ser ting på nye måter, alt fra hvilke mennesker som er viktig for en til hva slags klær man har på seg eller hva som helst, det er viktig å tenke over sin egen situasjon. Ofte kan det være litt mye jobb å sette i gang en sånn endringsprosess, og man tenker på alt man vil savne hvis man bryter opp fra noe, men som oftest tror jeg det er bra å rive opp røttene litt innimellom. En ting man kan legge i boden glemmer man fort, og det viser seg at man kan leve fint uten.

Verden forandrer seg stadig raskere, nyhetssyklusen er kontinuerlig og internettet går snart fortere enn Flytoget. Alt dette skjer samtidig som vi, medieforbrukerne, må stole på at et knippe middelaldrende eksperter i for eksempel Dagsavisen skal fortolke, analysere og presentere «det som skjer» for oss. Burde denna journalistikken vært kvalitetssikra? Henger ekspertene egentlig med i tida? Er Andy Rooneys spalte i «60 Minutes» med i programmet fordi han fortsatt er knakende god eller fordi Jeff Fager ikke tør sparke veteranen?

Reidar Sollie (53) er leder av sportsredaksjonen i Dagsavisen, og har i en årrekke servert sylskarpe og banebrytende analyser. Hvem husker vel ikke fjorårets «Fyll bassengene!», eller «Der det umulige er mulig» fra 2007? Senest i forrige uke leverte Sollie et kommentarisk mesterverk i «Dokkens råskap», en tekst som nok vil havne høyt oppe på listene når skriveåret 2009 skal oppsummeres i desember.

Sollie avfeier mitt spørsmål om aldring med en lett spøk om sin egen bedriftsfotballkarriere, før han litt feigt later som om spørsmålet ikke har gått inn på ham.

Reidar Sollie

- Mitt eget tempo på banen blir gledelig balansert av at mine jevnalderende motstandere blir enda tregere. (Haha!, red.anm.) Derfor øker selvtilliten for hver duell. Men du lurer sikkert mer om journalistikken? (Ja!, red.anm.) Den største endringen er at vi ikke skriver så mye om sport lenger, men om økonomi, jus og medisin som følger av toppidrettens utvikling. Fotballdekningen har endret seg mest, fra kampreferater, til analyser og kommentarer og ikke minst stoff om klubbdrift, økonomi og annen moro. Det gjør at en stadig må utvikle seg og øke kunnskapsnivået. Og det er bra!

Bra, Sollie! Avslutningsvis ville sportsredaktøren gjerne anbefale nettstedet fifa.com, da det «bringer meg rundt i hele fotballverdenen, og den er teknologisk langt framme.»

Hva så med Lill Sissel Hoffengh, bedre kjent som Sissel Hoffengh? 51-åringen er generell kulturjournalist i Dagsavisen, men gjør seg mest bemerket de gangene hun treffer motespikeren på motehodet i sin motespalte. Særlig synes jeg «Kvinner og klær» fra mars i fjor var god. Også den fengende «Politikk-chic» fra måneden før var.. fengende. Hvordan stiller Hoffengh seg til spørsmål om alder og relevans i mote-journalistikken?

Lill Sissel Hoffengh

- Nå er det ikke så jævlig lenge siden jeg var i 20-årene da, jeg husker ikke krigen og sånn – så endringene er ikke formidable. Den største forskjellen fra f.eks. 80-tallet (da jeg jobbet som grafisk designer og ikke journalist, det er det jeg er utdannet som, sissel.hoffengh.anm) er nye info-kanaler. Internet har gjort det enklere å følge med nå enn det var før, informasjonsstrømmen er større og kjappere. Den store utfordringen er å velge og ikke minst velge bort. I en tid da alle ytrer seg på nett er det blitt mer påkrevet å være kildekritisk.

Riktig. Hm. Henger du med fortsatt da, Hoffengh?

- Å ”henge med” høres så passivt ut. Jeg går på jobb hver dag med ambisjoner om å være mye mer offensiv enn i går. Kanskje er jeg mindre interessert i ”mote” og mer interessert i stil og kultur/subkultur, jeg anser ikke meg selv som ”motejournalist” – kun journalist. Altså grunnleggende nysgjerrig.

Men er det ikke en utfordring å følge med på en bransje hvor alt går raskere og raskere, mens en sjøl blir treigere og treigere da?!?

- Treigere og treigere? Så lenge jeg er nysgjerrig og gidder oppdatere meg på teknologi blir jeg bare skarpere og skarpere. Den dagen jeg ikke gidder det kommer jeg til å velge meg en annen jobb. Som voksent menneske er jeg i godt selskap: Anna Wintour, Grace Coddington, Andre Leon Talley, Alexandra Schulman, Li Edelkoort, Hilary Alexander og Suzy Menkes regnes som verdens mektigste innen mote og trend. Jeg tror hemmeligheten er at de er sløye på hvilke kilder de skal dyrke.

Lill Sissel Hoffengh (51) er bra på namedropping ser vi, og klint oppi et hjørne ser hun seg nødt til å anbefale Hint Magazine, selv om hun følte hun egentlig måtte si Style.com.

Arne Strand

Arne Strand (65) er en mann med meget stor pondus. Ved siden av å være politsk redaktør i Dagsavisen virker det til tider som om han har fast plass ved Trude Teiges debattbord i «Tabloid». En politikkens Arne Scheie, kan man si.

Arne, hvordan synes du det er å skrive om politikk i dag, sammenlignet med da du var i 20-årene?

- Det var noe enklere før i tiden. Ikke på grunn av alder, men politikken var mer oversiktlig og det var færre medier som konkurrerte.

Men ser du ikke problemstillingen min; at alt går raskere og raskere, mens du selv blir treigere og treigere?

- Jeg blir ikke tregere og tregere. Jeg blir raskere og raskere. Med årene kommer erfaring. Og er det noe du virkelig trenger i dette yrket, så er det erfaring. Og jeg vil anbefale Dagsavisen.no.

Dette kan jeg like! En lite snakkesalig Strand viser seg å være den mest selvsikre og bombastiske av de tre ekspertene. Med alder kommer selvsikkerhet? Befriende er det uansett å høre en offensiv politisk redaktør, som i kjølvannet av et utmattende stortingsvalg virker mer sulten enn noen gang.

Hva kan man så trekke ut av disse svarene? At journalister som har passert både 50 og 60 år ikke har et snev av selvinnsikt? Eller har disse ekspertene fra Dagsavisen klart 90-tallets overgang fra gammalmanns tekstbehandling og store IBM-maskiner til dagens lynhurtige informasjonssamfunn på en utmerket måte? Jeg aner ikke.

Men jeg har funnet ett fengslende bevis på at disse gamlisene sliter fælt: i samtlige e-poster fra ekspertene til meg er det mange og slitsomme skrivefeil. For eksempel dukker bokstaven ‘J’ ofte opp mellom setninger, helt upassende. Også er det mistenkelig mange helt unødvendige doble mellomrom i setningene deres.

Jeg smiler selvgodt, og føler at jeg har gjennomskua dem helhetlig og totalt. «Jeg vil anbefale Dagsavisen.no,» liksom. Haha!

– Romerriket gikk jo tomt for papyrus, ikke sant.

Ola nikket megetsigende til sin samtalepartner, Einar Stubhaug. De hadde ikke sittet der særlig lenge, han og Einar, men etter litt fomling til å begynne med hadde samtalen allerede begynt å komme på gli. De satt der og nærmest fråtset i sin egen veltalenhet. Einar med sin øl. Ola med sin cola. Einar hadde spurt han om han ville ha noe å drikke, og uten å tenke på at Einar antakeligvis ville kjøpe seg en øl til seg selv, hadde Ola bedt om en cola. Det var et feilgrep, og det skjønte han med en gang Einar returnerte fra disken, og satte sitt eget glass ned på bordet i mellom dem – det var umulig å unngå å legge merke til det: Det hadde øl i seg. Øl. Mannens drikk. Cola var vel mer guttens, eller barnets drikk. – Så jævla symbolsk, tenkte Ola, og foregrep dermed begivenhetenes gang uten å vite om det, siden Einar senere i samtalen kom til å bruke akkurat den samme setningen for å beskrive følelsen han fikk da han på nyttårsaften hadde dansa i et mørkt rom til Bruce Springsteens klassiske ”Dancing in the Dark”, og noen hadde skrudd på lyset. Klokka hadde vært noe sånt som halv seks om morgenen, og stemningen hadde vært upåklagelig, men så skrudde altså en ”kis” på lyset, og Einar ble kastet ut fra festen.

– Så jævla symbolsk, ville Einar si, og forklare at Bruce Springsteens ”Dancing in the Dark” handler om en mann som er i ferd med å bli gammel, og slett ikke har det så greit. De eneste gangene han har det bra er når han ”dancer in the dark” ,(det er bare da han har ”spark”). Ola ville så komme med en småfrekk kommentar om Einars aldersmessige overlegenhet, og de ville le litt usikkert sammen.

Men alt dette kom altså til å foregå mye senere. Nå var intervjuet nettopp kommet i gang, og Ola lot være å ta den første slurken av colaen sin, mens Einar skrøt på seg studiepoeng i idéhistorie, og dermed stor innsikt i hvordan ny teknologi forandret samfunnet. De snakket selvfølgelig om fildeling.

– Internett er jo et utrolig spennende medium, sa Einar, og de lo begge når de skjønte hvilket corny sitat det ble.

– Det tror jeg blir et utheva sitat, fniste Ola. –”Internett er  et utrolig spennende medium”. Kjemien var god nå, de var jo tross alt nesten venner, i alle fall gode bekjente. Helt siden Ola hadde sett Einar spille konsert med både hiawata! og Nomber 5s på SV-kjellern vinteren 2007 hadde Ola likt Einar godt. Kanskje hadde han til og med sett litt opp til han. Ikke bare var musikken til både Nomber 5s og hiawata! uimotståelig fengende, men det var noe med Einar. Den avslappede innstillingen, den upretensiøse holdningen, det gutteaktige smilet. Det var liksom som om hele personen sa:

– Hei! Jeg heter Einar, hyggelig å møte deg. Jeg er bare en helt vanlig fyr som jobber som dataprogrammerer, og spiller i band. Tilfeldigvis skriver jeg helt fantastisk fine poplåter også, men det er ikke noe vits å lage noe oppstyr av det. Jeg vil bare ha det hyggelig sammen med vennene mine, jeg!

Ola likte denne trivelige innstillingen, og nå skulle altså Nomber 5s omsider slippe sitt første album. En slags Greatest Hits-plate med nyinnspillinger av flere av de nærmest klassiske demoene, som Don’t Cry Baby, It’s Only a Demo og ikke minst Putting the d into emo. – Tidenes beste norske album, hadde det blitt hvisket i ører rundt om i hele byen en god stund allerede, men hovedpersonen selv tok det selvfølgelig med knusende ro.

En gang fikk Ola spille banjo i den akustiske utgaven av Nomber 5s. Det hadde vært en stor dag for Ola. Han var en av gutta da. En av de avslappede, upretensiøse, men dog relativt talentfulle gutta. Det var sånn han ville være. Det er nok av folk med skyhøye ambisjoner, men med verken talent eller intelligens nok til å oppfylle disse. – Føkk janteloven, sier de, og  de irriterer Ola. Han får lyst til å være motsatt. Han vil ha masse talent, men desto lavere ambisjoner. Sånn som Einar. På den måten ser han for seg at han kan heve seg milevidt over alle selvhøytidelige strebere, og dermed være selvtilfreds til tross for manglende suksess. Det er en vanntett plan.

– Kanskje høye ambisjoner på en måte gjør det vanskeligere å leve ut potensialet sitt? ville Einar foreslå noe senere når Ola tok opp dette med ambisjonsnivå kontra talent.

– Det er kanskje feigt, men jeg foretrekker å legge lista lavt, for så å sveve elegant over, ville Ola følge opp.

– Min ambisjon er vel bare å lage min musikk bra. Lage musikk som jeg og vennene mine liker, ville Einar si, før han ville sette blikket i Ola, og uttale:

– Å underholde sin nære kjerne. Det er ambisjonen. Jeg håper vi kan fortsette med det?

– Det synes jeg vi skal, ville Ola si, og dermed føle seg som en del av dette vi-et på en slik god måte han ikke hadde gjort siden den allerede nevnte akustiske konserten.

Men dette var senere, og nå var det nå, eller rettere sagt da, og Ola holdt rundt det kalde cola-glasset med den ene hånden, mens han tok notater av det Einar sa med den andre. Han kom på at Einar hadde tilbudt ham femhundre kroner i betaling etter den konserten, siden de hadde fått honorar. Men Ola hadde avfeid dette glatt ved å si:.

– Kjøp heller noen øl til meg! Hvorpå Einar hadde spøkt og sagt:

– Ja, det blir vel gode ni øl til sammen det. Neste gang jeg ser deg i en bar skal jeg komme rett bortover med ni øl.

Ola hadde gledet seg til dette – å treffe Einar på byen, og bli spandert på hele kvelden. Men kveld etter kveld traff de hverandre uten at Einar gjorde mine til å oppfylle avtalen. Einar hadde nok glemt hele saken, og Ola ville nødig virke smålig ved å minne ham på det. Det var nok derfor han syns det var såpass greit at Einar hadde spandert på han nå, selv om det jo var han som hadde invitert til intervjuet.

Cola. Litt flaut.

¬Plutselig kom Ola på at han faktisk hadde husket å ta med seg kameraet sitt til intervjuseansen, men hadde glemt å fotografere Einar før det ble mørkt ute.

– Jeg må huske å ta et bilde av deg etterpå forresten, sa han til Einar.

– Bare rett utafor her eller noe. Det blir kanskje mørkt men det gjør ikke noe om det blir stygt altså, er bare et bilde liksom. Jeg bryr meg egentlig bare om teksten, jeg, sa han, og drakk en slurk av colaen sin. Den smakte godt.

Einar Stubhaug. Foto: Ola Innset