Slottsfjellfestivalen har fått mye ros for et godt og variert program og for et nydelig festivalområde. For min smak var mye av bookingen for kommers, da jeg har sett Kaizers Orchestra danse ompa til de dør alt for mange ganger, er lei av å se Anneli Drecker kle seg ut som Robyn på scenen med Røyksopp, og ikke er spesielt opptatt av bergensere i treningstøy. Jeg ser allikevel at de store headlinerne er nødvendige for å trekke folk til festivalen, og med de store bandene kommer også de mindre og kanskje mer interessante artistene.

Som Poploggeren jeg er, var mer interessert i nyere musikk og den litt smalere delen av årets program. Ved siden av Katy B, Crystal Castles, Pulled Apart By Horses, Razika med mer, som alle ga meg særdeles gode musikkopplevelser, går mye av applausen for den beste bookingen til P3s urørtscene. Ikke bare lå den behagelig og skjermet til i forhold til de større konsertscenene, men her fikk jeg også Slottsfjells kanskje beste konsertopplevelse med det (enda) så lille bandet Dråpe. Etter tre dager på Slottsfjell har jeg virkelig fått trua på ny norsk musikk, og det føles ikke bare godt, men også veldig riktig at Slottsfjell er åpen for samarbeid som uten tvil er gull verdt for små norske artister.

Under festivalen ble det sagt av flere at det ikke bare er bandene på Slottsfjell som gjør at festivalen vel verdt et besøk, men også alt rundt konsertene. Dette er jeg enig i, da området til festivalen er unik, og det ved siden av en nydelig beliggenhet og god utnytting av området, har et tilbud av etterfester til og med store festivaler som Øyafestivalen burde sikle etter. Hvilke andre festivaler kan ved siden av å ha sitt eget utested (nyåpnede Total) vise til ravefest i en gigantisk bunker?

Kastellnatt er nesten grunn alene til å dra til Tønsberg under Slottsfjell, for jeg har ikke sett flere glade og dansende nordmenn noensinne. Dekor, DJs, glowsticks og scenelys, dæven! Jeg skulle ønske kastellnatt fantes i Oslosentrum hver helg. Kastellnatt er uten tvil med på å heve inntrykket av festivalopplevelsen, og setter også et utenlandsk preg på en ellers så idyllisk norsk festival. Jeg er ikke uthvilt ettet Slottsfjell, men jeg har i hvert fall følelse av å ha vært på en eksotisk ferietur.

Som en slags oppsummering av mye moro, vil jeg trekke frem inntrykket av en svært hyggelig festival, som både er bred og smal i kantene, med et svært godt tilbud om fester natten lang og solnedganger jeg sent vil glemme.

Alice Glass tar som vanlig kontrollen under Craystal Castles på Baglerscenen.

Anthrax trakk folket.

Harrys gym på Kongescenen.

Formiddagshygge på toppen av fjellet.

Vokalist Hanne Olsen Solem  og trommis Eirik Kirkemyr i Dråpe

Magisk solnedgang under Røyksopp.

Tirsdag:

På tirsdag anbefaler jeg deg på det sterkeste å ta turen til Sound of Mu for å få med deg lanseringen av kunstzinen Philophopherph phone som er laget av Andreas Ervik, eller Brian Beluga som han kaller seg i kunstnersammenheng. Fanzinen gis ut av det svenske forlaget Svartkonst, og i forbindelse med lanseringen blir det også utstilling på Mu denne uka. Verket er fullt av populærkulturelle referanser, med blant annet henvisninger til Harry Potter-universet og E.T, og om du føler at Andreas Ervik er et navn du har hørt før, er det nok fordi du har lest det på byline-linjen i Morgenbladet. Slippfesten og utstillingen åpner kl 19.30.

Onsdag:

Etter en nordisk musikkuke er det nå tid for å se til sør-Europa, nærmere bestemt til Torino i Italia. På onsdag spiller det temmelig ukjente bandet Drink To Me på Mono, og dit tror jeg det kan være vel verdt å ta turen. Lo-fi produksjon + supercatchy låter + plata Brazil (som er produsert av Alessio Natalizia fra Banjo or Freakout og Disco Drive) i bagasjen = en bra kveld på Mono! Og det beste av alt? Du kan varme opp til konserten med å laste ned plata helt gratis her. Jeg elsker allerede låta B1 – sjekk den ut du óg!

Torsdag:

Fra torsdag av går den alternative scenekunstfestivalen Marstrand Volum III av stabelen på Black Box på Rodeløkka. Ikke la deg skremme av at du muligens ikke har hørt så mye om dramatikerne som settes opp eller om kompaniene som gjester festivalen: Dette er stedet for deg som vil oppleve noe nytt, spennende og uventet! Scenekunstbegrepet til festivalen er dessuten veldig vidt, og programmet omfatter også pianokonserter, performancekunst, seminarer og ikke minst konsert på Blå på fredag med KTL, et av de mange prosjektene til Stephen O’Malley.

Fredag:

Fredag er det klart for vårens første Capitol Club, klubbkonseptet til bookingbyrået Goldstar. Det betyr nesten alltid gode liveband, og denne gangen er ikke noe unntak, for på scenen står radio 9, Bungalow Ranchstyle og skotske The Phantom Band.

Lørdag og søndag:

Lørdag og søndag håper vi at du vil leke med oss i Poplogg! Lørdag spiller vi opp til dans på Revolver, og søndag spiller vi opp til stemning i radioapparatet ditt klokka 16.00. Sees!

Jenny Hval var undertegnedes favoritt på by;Larms første dag

Ting jeg så på by;larm på torsdag og hva jeg syntes om dem – i tilfelle du er interessert i å vite. Løypa var som følger: Sassybeat – Britta Persson – Lars Wiik – Jenny Hval. Det var jevn stigning hele veien.Sassybeat på Gamla. Hadde dette vært på UKM så hadde jeg blitt dødsimponert, men så er det jo liksom ikke det da. Har ikke lyst til å si noe ekkelt om disse fantastisk talentfulle unge menneskene, har mer lyst til å si noe ekkelt om bransjeulvene som alle hadde kjent lukta av ferskt musikkbransjekjøtt, og sirklet rundt årets forhåndshype med sikkelet såvidt innafor leppene. Nå har jeg vel allerede gjort det.

Britta Persson spilte på Tilt, og sjelden har vel stempelet «bedre på plate» vært mer fortjent. Bandet bestod av tatoverte 80-tallssvensker pluss et levende freakshow av en kvinnelig keyboardist, og lyden var til tider helt forferdelig. Men Britta Persson er skamløst sjarmerende, og noen ganger kunne man skimte de gode låtene bak den sure koringa og det absurde bandet.

Lars Wiik har hatt knallbra låter på myspace i årevis og ble visstnok nominert til Spellemannspris for beste metal i 1998. Aluco kalte han seg en gang også, og jeg har alltid hatt lyst til å se han live. Det har imidlertid vært vanskelig å få til siden det hører med til sjeldenhetene at han gjør konserter. For anledningen hadde han tatt med seg en basstromme som han akkompagnerte den aggresive kassegitarspillinga si med. Snålt, og kanskje er det det som skal til for å skille seg litt ut i mengden av singer/songwriter med nydelige stemmer og flotte låter. Selv kunne jeg godt ha klart meg uten tromma og sinnaspillinga, for etter min mening er låtene hans enda flottere og stemmen hans enda nydeligere enn de aller fleste jeg vet om. Vakkert! Det eneste minuset må kanskje være at det ser ut som om han virkelig mistrives med å spille konsert. (Kanskje er det slemt av meg å si det, kanskje hadde han jobbet kjempehardt for å prøve å se ut som om han ikke mistrivdes og kanskje var han ganske fornøyd med resultatet. Hva vet vel jeg, men det så i hvert fall ut som om det å spille konsert ikke akkurat var noe han gjorde med glede.)

Jenny Hval i Jakobkirka var utvilsomt kveldens høydepunkt for min del. Jeg har aldri hørt spesielt mye på Rockettotheysky og jeg har bare lest bruddstykker av romanen hennes, men allikevel nærer jeg av en eller annen grunn en enorm respekt for Jenny Hval. Kanskje har jeg hatt inntrykket av at dette er et menneske som virkelig vet hva hun driver med, og som tar det med alt det alvoret man bør ta det med dersom man driver med kunst på hennes nivå. Konserten i går forsterket bare det inntrykket. Gitaristen spilte med bue på gitaren sin i første låt, og det er vanligvis et typisk turn-off for min del, men derfra gikk det bare én vei. De små styggvakre partiene som skjærer i ørene ble alltid avløst av de nydeligste harmonier og melodier som jeg har hørt på lang tid. Hun har en sånn vanvittig kontroll både på stemmen sin og på hele uttrykket at det bare er å gi seg over. Noe av det dvelende gitarspillet på obskure akkorder minna meg om Tiny Vipers, men Hvals usedvanlig vakre stemme gjør at hun har et mye større musikalsk register å spille på enn den noe repetative Tiny Vipers. Det er sjelden man opplever noen som kan kombinere  formidlingsevne og musikkforståelse på et så høyt nivå.

Er du interessert i film, og norsk film spesielt, vil jeg anbefale å ta turen til Blå på tirsdag. Litteratur på Blå lover intet mindre enn den STORE debatten om norsk film, under tittelen «Hvem har bestemt?» Og det er jo et rimelig spørsmål å stille, for hvem er det egentlig som styrer hvilken retning norsk film skal gå i og har beveget seg i siden 00-tallet? Det vet kanskje Nikolaj Frobenius, forfatter og tidligere spillefilmkonsulent, eller regissør Øystein Stene, som begge deltar på debatten.

På onsdag syns jeg du skal gjøre noe skikkelig jævlig. Klokka 12.00, midt på blankeste formiddagen, inviterer nemlig Marianne Aulie og Vebjørn og Aune Sand til «Vinterpannekake- og bløtkakefest» på Allkopi Concept Store. Målet er selvsagt å selge noe av «kunsten» sin, og de lover signeringer og det hele. Men jeg ser også for meg at sjansen er stor for at Magnum- og Cristalflaskene sikkert ligger på lur, og hvem har vel ikke lyst til å finne ut hva en «vinterpannekake» er?

Torsdag kan du bruke på å bearbeide de traumatiske bildene av Sand-brødrene som slafser i seg pannekaker ved å gå på slippfesten til fantastiske Team Me på Mono. Vi i Poplogg elsker Team Me og det burde dere også, så så mye mer er det ikke å si annet enn at det blir fint og bra og alt sånt.

Fredag syns jeg du skal ikle deg det mest hippe og trendy du har, og stikke på Mote med mening på Fabrikken (Vulkan). Det er noe så utradisjonelt som et motearrangement for et godt formål – de samler nemlig inn penger til en forening for barn av rusmisbrukere. I tillegg til å vise høst- og vinterkolleksjonen til den fargerike og eksentriske (men kule!) designeren Tina Haagensen blir det musikalske bidrag fra kule og velkledde jenter som Margaret Berger og Samsaya.

Det er på mange måter i Dumpa det skjer denne uka, for også på lørdag kommer jeg til å befinne meg på Blå. Da spiller nemlig Glasser, og jeg ser for meg at det blir både dansbart, vakkert og stilig. 2010-plata «Ring» ble av mange tatt med på årsbeste-listene, og nylig kom Lindstrøm med en sykt fin remix av «Mirrorage».

Glasser-konserten skal vi sikkert snakke om på Poplogg på Radio Nova på søndag, og hva annet er vel en bedre avslutning på uka i pop enn å høre på tre-fire bakfulle popentusiaster?

Erving Goffman er først og fremst kjent for teater-metaforene sine. Og hvor sant er ikke det, at livet er som et skuespill og at det som gjør det mulig for oss å forholde oss til og å kommunisere med andre, er det at vi alle er sammen om å spille ut forskjellige roller vi har gitt oss selv og hverandre, avhengig av hvem og hvor og hva det er vi holder på med i den enkelte situasjonen? Med andre ord; det finnes ikke noe «jeg», jeg har ingen fastlåst identitet, og hvem vi «er» avhenger av hvilken sammenheng vi OPPTRER i.

For eksempel er jeg akkurat nå en sliten student som sitter på kafé og prøver å skrive en eksamenoppgave. Mens jeg for ti minutter siden var en snill søster som ringte broren min og spurte hva han ønska seg til jul.

Det er altså ikke uten grunn at den aller mest kjente boka til Goffman har fått tittelen «Vårt rollespill til daglig» på norsk. Men på engelsk heter den derimot «The Presentation of Self in Everyday Life», noe som vektlegger et annet viktig aspekt ved Goffmans dramaturgiske teori.

God kommunikasjon, skjønner du, er avhengig av at avsenderen og mottakeren er på samme bølgelengde når det gjelder hvordan de presenterer seg selv. Eller sagt på en annen måte: Hvor troverdig de spiller rollene sine. Og vi veit jo at de beste skuespillerne er de som har øvd og øvd og øvd for å bli gode. Derav begrepene «back stage» og «front stage».

Backstage (som vi sier på norsk!) forbreder vi oss ikke bare på rollene våre (ved å prøve ut ti forskjellige antrekk før du går ut om morgenen eller ved å ta på deg sminke, for eksempel), men det er også der vi slapper av – der vi «er oss selv» (vel, vi har jo ikke noe «selv», sånn egentlig. Så la oss i heller si at vi spiller den «private» rollen av jeg’et vårt).

Fronstage er der vi spiller ut forskjellige roller sammen med andre, i mer eller mindre offentlige settinger (på trikken, på vorspiel, på Revolver, hvorsomhelst!).

Men! Og det er her Erving Goffman har vist seg å være så brilliant, så utrolig anvendelig, så innmari 2.0. For hva med all presentasjonen av oss selv (som Goffman så fint kaller «impression management» – pugg det, hipsters!) som vi driver med på internett?! Hva med facebook-statuser, blogger, tweets og «jag rear ut min själ, allt ska bort»-filmer på youtube? Frontstage, backstage, eller noe midt i mellom? Har sceneteppet forsvunnet, og backstage blitt det nye frontstage, kanskje?

Det som fikk meg til å få lyst til å skrive litt om supre Goffman igjen, var nemlig tre musikkvideoer som spiller på nettopp dette sammensuriet (er det et ord?) av front- og backstage. For se bare her:  I både Robyn’s Hang With Me, The National’s Terrible Love og i den utrolig fine duetten til The Real Ones og Susanne Sundfør, Sister to All, får vi liksom bli med backstage til noen vi stort sett bare ser frontstage, bokstavelig talt. Men uansett hvor «backstage» det er, så er det jo allikevel nøye planlagt og regissert, så kan det da lenger kalles backstage?

Høy fyr.

Jeg husker ikke helt når, men på et eller annet tidspunkt i 2010 ble jeg en sen kveld spilt en plate med The Tallest Man On Earth. Karrieren til Kristian Matsson, som han egentlig heter, har hatt en nærmest eksponensiell vekst etter at han slapp debutalbumet «Shallow Grave» i 2008. I 2010 fikk han kontrakt med kremlabelen Dead Oceans og slapp skiva «The Wild Hunt». I tillegg har han blant annet turnert med Bon Iver, og blitt behørig omtalt av vår egen Anne Nordheim her på Poplogg tidligere i år.

I går kveld spilte han på Parkteatret. Konserten var en av de mer utsolgte jeg har vært borti på en stund, han kunne sikkert solgt ut sjappa to dager på rad om han ikke måtte dra til København for å spille i dag, der konserten på Vega forøvrig også er utsolgt. Mannens popularitet har vokst på en måte jeg virkelig har sansen for. Ikke noe digert label, ikke no Live Nation, bare word-of-mouth fra folk som deler platene hans og historiene om konsertene. Sånn som jeg fikk vite det. Den høye mannen spilte på Parkteatret tidligere i år også, for noe sånt som 60 stykker. Der sku’n vøri, i likhet med på Arcade Fire på Garage høsten 2006 og alle de andre legendariske konsertene.

I Jaa9 & Onkl Ps monsterhit Partysvenske er det en tekstlinje som går «det her er Oslo, ingen veit du er fra Värmland». Sjeldent har Parkteatret hatt et publikum som har vært mer obs på det faktum at Matsson er fra Leksand, Dalarna, midt i Sverige, omtrent på høyde med Raufoss. Partysvenskene var overalt i går, i sine karakteristiske bredbremmede capser og Carlings-skjorter. Vi var nok mange som tenkte at dette kom til å bli en håpløs opplevelse, men til min store overraskelse oppførte de opp-pumpa svenske innlandsgutta seg som fromme norske musikklinjeelever. Joda, de manglet kanskje litt informasjon om hvordan man oppfører seg som hengivent publikum på en akustisk konsert, men etter et par klare beskjeder fra Matsson om hvilke sanger det var lov å klappe i takt til og ikke, så ordnet det seg fint.

Konserten var delt omtrent på midten mellom låter fra de to albumene. The Tallest Man On Earth er en showman, utvilsomt, men bak glimtet i øyet og gitarvirtousiteten skjuler det seg en enkel gutt fra landet som helst vil hjem til hesten sin, som han har tatovert på armen for å motvirke hjemlengsel. Selvfølgelig kan det være at nettopp det er hva han vil ha oss til å tro, men jeg faller for det. Lett.

Dette var hans nest siste konsert før jul. Etter et år på landeveien er det naturlig at han virka sliten mot slutten, men så lenge jeg fikk høre tittellåta fra sisteplata live, så var jeg strålende, strålende fornøyd. Og – hvordan kan man ikke elske en mann som etter å ha bomma grovt på en pianoakkord utbasunerer: «fan, för en jävligt svår gitarr.»

Hør «The Wild Hunt» i Wimp her.

(heng med – det kan virke snålt, men kanskje det gir mer mening når du er ferdig med å lese – og uka di i pop kommer garantert til å fortone seg mer som om du hadde bodd i San Francisco du óg!)

Mandag:

Gå på slippfest for zinen Alt som ikke dreper meg gjør meg bare svakere på Sound of Mu. Det er oppfølgeren til Jeg har et intimitetsproblem, og om jeg ikke husker helt feil fra vårens slippfest for sistnevnte, har utgiverne/forfatterne Victoria Kielland og Mari Tveita Stagrim denne gangen tatt tak i intimitetsproblemene til de som var på Mu i våres, og brukt de til å videreutvikle, eh, konseptet.

Dette er meget San Francisco’sk! Her har de for eksempel et månedlig klubbkonsept der folk tar med skoledagbøkene, dagbøkene og minnebøkene sine fra da de var tenåringer, og leser opp sine kleineste, innerste tanker fra da de var små, kvisete og usikre foran en fullsatt klubb.

Derfor: Gå på Mu i kveld (kl åtte og utover) og snakk ut om følelseslivet ditt! Ta tak i en fremmed jakkearm og si » Jo, nå skal du høre…»!

Onsdag:

Onsdag kan du velge å enten utfordre deg selv med japansk musikk på Blå, for der er det Klubb Vriompeis med Japanese New Music festival eller du kan gå for skranglete, digg fransk folk med Yussuf Jerusalem på Revolver.

Husk at det bor veldig mange asiat-amerikanere i  San Francisco, så på Blå blir det sikkert fullt! Og husk ørepropper! Jeg har forsåvidt ikke hørt noen av bandene, men det er en del av livet her i storbyen; man oppdager stadig noe nytt en ikke visste at en absolutt kom til å digge. Og hvem trenger vel ikke litt japansk støy/impro/frijazz på en onsdag?

De som kjenner at a) de er fattige b) de vil beholde hørselen en liten stund til, kan heller stikke på gode gamle Revolver (eller The Make-Out Room, som San Francisco-ekvivalenten heter) og se franske Yussuf Jerusalem helt gratis! 2008-plata Heart Full of Sorrow er nydelig, og et nytt album er visstnok i vente.

Siden dere forresten har fått studielån denne uka er det dessuten lov til å skeie ut med en drink i baren fra Blå/The Make-Out Room. Burbon er i vinden i San Francisco, og Mint Julep har blitt en personlig favoritt. Anbefales!

Torsdag:

Torsdag begynner Oslo Internasjonale Filmfestival, som vel kan kalles Norges svar på California-festivalen Sundance. Åpningsfilmen er ingen ringere enn Somewhere av Poplogg-yndligen Sofia Coppola, og en annen film som har fått veldig gode kritikker her i USA er Tiny Furniture av 23-år gamle Lena Dunham. Go kule, kvinnelige regissører!

Dokumentaren om William Burroughs er også obligatorisk, her i San Francisco liker vi jo å hedre Beat-fortiden vår (apropos beat-poesi; få med dere Howl – filmen om Allen Ginsbergs berømte dikt!).

Etter at du har vært på OIFF er et beøk på Internasjonalen nødvendig. Der spiller nemlig det eneste danske bandet jeg liker, Winnie Who.

Og når klokka blir midnatt på torsdag (San Francisco-tid) skjer det en verdensbegivenhet som millioner av trollmannsfrelste unge og voksne verden over har venta på: Harry Potter and the Deathly Hallows, den sjuende og nest siste filmen om vår favoritt-magiske verden har premiere, og du skal vel på den?

Lørdag:

Lørdag er det duka for svensk-pop på Parkteatret med Johnossi etterfulgt av Get Dancy! Amerikanske hipstere elsker Sverige, og håper nok på at de får høre Man Must Dance i løpet av konserten og Robyn i løpet av klubben! Men: Grünerløkka + svensk band + veletablert klubbkonsept innebærer også stor party-svenske-faktor – så er du advart.

Søndag:

Søndag er en ordentlig San Francisco dag. Ja, hver dag er en søndag i San Francisco, føles det noen ganger som! Gå på kafé og spis vegetarisk, organisk brunsj med gode venner, kjøp Finacial Times, bestill en «non-fat soy latte» (eller ikke…), gå på markedet på Blå og lek at du er på Indie Mart på Thee Parkside, kjøp noe dyrt på Røtter på St. Hanshaugen og lag tofu til middag. Så må du velge:

For på Garage spiller Sleepy Sun og Buckaduzz, mens på Rockefeller (!) spiller Crystal Castles og Male Bonding. Er du stinn av gryn får du med deg Male Bonding på Rockefeller først, og Sleepy Sun på Garage etterpå, men må du velge går du vel for lokale San Francisco-helter i Sleepy Sun, så kan du heller kose deg med mine favoritter, Male Bonding, her:

For å komme i den helt riktige San Francisco-stemninga i Oslo trenger du helt til slutt et spesialtilpassa soundtrack denne uka. Når du hutrer kald og våt mellom alle de fine tinga du skal gjøre anbefaler jeg Real Estates «Beach Comber» eller «Pool Swimmer», Thee Oh Sees «Warm Slime», Zach Hills «Memo to the Man», alt av Grass Widow, Kurt Viles «In my Time» og Deerhoofs «Super Duper Rescue Heads!» på øret. Sånn – nå er du klar for Uka i Pop!

Ingress:

Karin Park om form, innhold, klær og døden.

Jeg kommer to minutter for seint, og Karin Park sitter på en stol i hjørnet av kafeen Parkteatret. Passende nok. Hun leser Flyktninghjelpens magasin ”Perspektiv”, og har på seg leopardtights. Som den kritiske journalisten jeg er mistenker jeg henne straks for å prøve å imponere, hun vet tross alt at det er Putsj hun skal intervjues av. Jeg ser for meg at hun kynisk prøver å iscenesette seg selv som en samfunnsengasjert artist, (da tenker jeg altså på bladet ”Perspektiv” som hun blar distré igjennom, ikke på leopardtightsen. Jeg aner ikke hva hun eventuelt prøver å si meg med dem.) Jeg  går innom baren og kjøper meg en cola. Coca Cola, for liksom å si: ” Vi er ikke så politisk korrekte vi miljøvernere, om du måtte tro det, – håneida! Her er det Coca Cola og storby-weekend døgnet rundt. Det er bare å slenge bena på bordet og slappe av, åpne seg opp, liksom!”. Det håper jeg at Coca Cola-flaska som jeg setter ned på bordet mellom oss sier, på vegne av meg, men det spørs vel om den egentlig gjør det.

Vi skal snakke om å begynne på nytt, å gjenfødes, å starte med blanke ark og så videre. For Karins tredje plate ”Ashes to Gold” er plutselig helt annerledes enn de to foregående. ”Fra pop-prinsesse til klubb-dronning” har noen sagt. Hva har skjedd? Hvorfor dette skiftet?

– Før lagde jeg bare musikk uten å tenke noe særlig på hva slags stil det var i, jeg bare lagde sangene liksom, også ble de som de ble. Nå har jeg blitt mye mer opptatt av stil, og av hvordan jeg går kledd, hva slags signaler jeg sender ut. Da jeg lagde dette albumet tenkte jeg at jeg skulle lage noe jeg hadde lyst til å høre selv, noe jeg selv ville ha kjøpt.

­– Så du syns ikke at de forrige platene dine er noe bra?

– Jeg syns det er fine låter, men jeg er ikke så begeistret for arrangementene. Jeg liker ikke sånn singer/songwriter-musikk egentlig. Jeg liker å danse, og ville lage noe man kan danse til. Før så var jeg ikke så bevisst på image og hvordan jeg framstod, og da endte det jo med at alle trodde jeg var en søt og snill liten jente, når jeg egentlig er høyere enn de fleste menn og at på til går med høyhælte sko.

For Karin Park er høy. Sikkert mange hundre centimeter. Jeg har hørt at Norges kyst er så lang at hvis man bretter ut alle fjordene så går den mange ganger rundt ekvator. Sånn tror jeg at det er med Karin Park også. Men nå lurer jeg enda mer på hva hun prøver å si meg med de leopardtightsene, siden jeg har fått bekreftet at klærne hennes er en del av en ”større pakke”. Men jeg tør ikke å spørre. Istedenfor spør jeg om hun kommer til å skifte stil regelmessig framover, eller om hun nå har ”finni seg sjæl”:

– Jeg kommer nok ikke til å skifte igjen, nei, jeg vil nok heller gå lenger inn i den stilen jeg allerede har, og kanskje bli enda smalere. Jeg har alltid vært sent utviklet. Noen finner jo bare sin stil med en gang, og har samme klesstil fra de er veldig unge. Jeg har vel aldri vært så veldig opptatt av stil, har vært mer opptatt av andre folk, og musikk og sånt.

­­– På 80-tallet utarta populærmusikken litt, og man fikk både puddelrock og andre tvilsomme stilarter som åpenbart satte form foran innhold. Reaksjonen på det ble grunge og Nirvana på begynnelsen av 90-tallet, med folk som verken kunne synge eller spille, men som allikevel hadde mye på hjertet som de ville utrykke gjennom musikk. Er pendelen nå i ferd med å svinge tilbake igjen, i retning av mer stilbevisste musikere?

– Jeg tror at Nirvana i aller høyeste grad hadde en stil, og at den var mye mer kalkulert enn det de likte å gi inntrykk av. Samtidig så spiller jo ikke stilen i seg selv noen rolle hvis den er uten innhold. Jeg tror man må ha en stil som forteller om innholdet.

Utvilsomt et godt svar. Jeg trodde at jeg hadde henne nå, at jeg hadde avslørt Karin Park som en overfladisk og forfengelig hit-maskin, men så kom hun altså med denne lille perlen av et svar. Hun har overbevist nå, og jeg tenker at det beste vil være å legge livet mitt i hennes hender, spørre om et personlig råd, og se om ikke hennes erfaringer som musiker kan bli til allmenngyldig livsvisdom for Putsj’ lesere:

Er det viktig å få en ny start i livet innimellom?

– Det er kjempeviktig å starte på nytt en gang i blant, uansett hva det gjelder. For to år siden fikk jeg en telefon fra sykehuset om at jeg hadde fått kreft, og ikke hadde mange år igjen og leve. Da jeg så dro på sykehuset viste det seg at de hadde blandet sammen noen prøver, og at jeg var frisk som en fisk. Men i løpet av de timene, hvor jeg trodde at jeg snart skulle dø, eller måtte begynne med cellegift eller noe sånt noe, så jeg plutselig alt krystallklart. Jeg tror at sånne brå hendelser kan bidra til at man ser ting på nye måter, alt fra hvilke mennesker som er viktig for en til hva slags klær man har på seg eller hva som helst, det er viktig å tenke over sin egen situasjon. Ofte kan det være litt mye jobb å sette i gang en sånn endringsprosess, og man tenker på alt man vil savne hvis man bryter opp fra noe, men som oftest tror jeg det er bra å rive opp røttene litt innimellom. En ting man kan legge i boden glemmer man fort, og det viser seg at man kan leve fint uten.

Konsertuka begynner allerede i morgen, da du kan velge mellom Get Cape.Wear Cape. Fly på Parkteatret, eller kanadiske Holy Fuck som spiller på Garage.