Slottsfjellfestivalen har fått mye ros for et godt og variert program og for et nydelig festivalområde. For min smak var mye av bookingen for kommers, da jeg har sett Kaizers Orchestra danse ompa til de dør alt for mange ganger, er lei av å se Anneli Drecker kle seg ut som Robyn på scenen med Røyksopp, og ikke er spesielt opptatt av bergensere i treningstøy. Jeg ser allikevel at de store headlinerne er nødvendige for å trekke folk til festivalen, og med de store bandene kommer også de mindre og kanskje mer interessante artistene.

Som Poploggeren jeg er, var mer interessert i nyere musikk og den litt smalere delen av årets program. Ved siden av Katy B, Crystal Castles, Pulled Apart By Horses, Razika med mer, som alle ga meg særdeles gode musikkopplevelser, går mye av applausen for den beste bookingen til P3s urørtscene. Ikke bare lå den behagelig og skjermet til i forhold til de større konsertscenene, men her fikk jeg også Slottsfjells kanskje beste konsertopplevelse med det (enda) så lille bandet Dråpe. Etter tre dager på Slottsfjell har jeg virkelig fått trua på ny norsk musikk, og det føles ikke bare godt, men også veldig riktig at Slottsfjell er åpen for samarbeid som uten tvil er gull verdt for små norske artister.

Under festivalen ble det sagt av flere at det ikke bare er bandene på Slottsfjell som gjør at festivalen vel verdt et besøk, men også alt rundt konsertene. Dette er jeg enig i, da området til festivalen er unik, og det ved siden av en nydelig beliggenhet og god utnytting av området, har et tilbud av etterfester til og med store festivaler som Øyafestivalen burde sikle etter. Hvilke andre festivaler kan ved siden av å ha sitt eget utested (nyåpnede Total) vise til ravefest i en gigantisk bunker?

Kastellnatt er nesten grunn alene til å dra til Tønsberg under Slottsfjell, for jeg har ikke sett flere glade og dansende nordmenn noensinne. Dekor, DJs, glowsticks og scenelys, dæven! Jeg skulle ønske kastellnatt fantes i Oslosentrum hver helg. Kastellnatt er uten tvil med på å heve inntrykket av festivalopplevelsen, og setter også et utenlandsk preg på en ellers så idyllisk norsk festival. Jeg er ikke uthvilt ettet Slottsfjell, men jeg har i hvert fall følelse av å ha vært på en eksotisk ferietur.

Som en slags oppsummering av mye moro, vil jeg trekke frem inntrykket av en svært hyggelig festival, som både er bred og smal i kantene, med et svært godt tilbud om fester natten lang og solnedganger jeg sent vil glemme.

Alice Glass tar som vanlig kontrollen under Craystal Castles på Baglerscenen.

Anthrax trakk folket.

Harrys gym på Kongescenen.

Formiddagshygge på toppen av fjellet.

Vokalist Hanne Olsen Solem  og trommis Eirik Kirkemyr i Dråpe

Magisk solnedgang under Røyksopp.

Tirsdag:

På tirsdag anbefaler jeg deg på det sterkeste å ta turen til Sound of Mu for å få med deg lanseringen av kunstzinen Philophopherph phone som er laget av Andreas Ervik, eller Brian Beluga som han kaller seg i kunstnersammenheng. Fanzinen gis ut av det svenske forlaget Svartkonst, og i forbindelse med lanseringen blir det også utstilling på Mu denne uka. Verket er fullt av populærkulturelle referanser, med blant annet henvisninger til Harry Potter-universet og E.T, og om du føler at Andreas Ervik er et navn du har hørt før, er det nok fordi du har lest det på byline-linjen i Morgenbladet. Slippfesten og utstillingen åpner kl 19.30.

Onsdag:

Etter en nordisk musikkuke er det nå tid for å se til sør-Europa, nærmere bestemt til Torino i Italia. På onsdag spiller det temmelig ukjente bandet Drink To Me på Mono, og dit tror jeg det kan være vel verdt å ta turen. Lo-fi produksjon + supercatchy låter + plata Brazil (som er produsert av Alessio Natalizia fra Banjo or Freakout og Disco Drive) i bagasjen = en bra kveld på Mono! Og det beste av alt? Du kan varme opp til konserten med å laste ned plata helt gratis her. Jeg elsker allerede låta B1 – sjekk den ut du óg!

Torsdag:

Fra torsdag av går den alternative scenekunstfestivalen Marstrand Volum III av stabelen på Black Box på Rodeløkka. Ikke la deg skremme av at du muligens ikke har hørt så mye om dramatikerne som settes opp eller om kompaniene som gjester festivalen: Dette er stedet for deg som vil oppleve noe nytt, spennende og uventet! Scenekunstbegrepet til festivalen er dessuten veldig vidt, og programmet omfatter også pianokonserter, performancekunst, seminarer og ikke minst konsert på Blå på fredag med KTL, et av de mange prosjektene til Stephen O’Malley.

Fredag:

Fredag er det klart for vårens første Capitol Club, klubbkonseptet til bookingbyrået Goldstar. Det betyr nesten alltid gode liveband, og denne gangen er ikke noe unntak, for på scenen står radio 9, Bungalow Ranchstyle og skotske The Phantom Band.

Lørdag og søndag:

Lørdag og søndag håper vi at du vil leke med oss i Poplogg! Lørdag spiller vi opp til dans på Revolver, og søndag spiller vi opp til stemning i radioapparatet ditt klokka 16.00. Sees!

Er du interessert i film, og norsk film spesielt, vil jeg anbefale å ta turen til Blå på tirsdag. Litteratur på Blå lover intet mindre enn den STORE debatten om norsk film, under tittelen «Hvem har bestemt?» Og det er jo et rimelig spørsmål å stille, for hvem er det egentlig som styrer hvilken retning norsk film skal gå i og har beveget seg i siden 00-tallet? Det vet kanskje Nikolaj Frobenius, forfatter og tidligere spillefilmkonsulent, eller regissør Øystein Stene, som begge deltar på debatten.

På onsdag syns jeg du skal gjøre noe skikkelig jævlig. Klokka 12.00, midt på blankeste formiddagen, inviterer nemlig Marianne Aulie og Vebjørn og Aune Sand til «Vinterpannekake- og bløtkakefest» på Allkopi Concept Store. Målet er selvsagt å selge noe av «kunsten» sin, og de lover signeringer og det hele. Men jeg ser også for meg at sjansen er stor for at Magnum- og Cristalflaskene sikkert ligger på lur, og hvem har vel ikke lyst til å finne ut hva en «vinterpannekake» er?

Torsdag kan du bruke på å bearbeide de traumatiske bildene av Sand-brødrene som slafser i seg pannekaker ved å gå på slippfesten til fantastiske Team Me på Mono. Vi i Poplogg elsker Team Me og det burde dere også, så så mye mer er det ikke å si annet enn at det blir fint og bra og alt sånt.

Fredag syns jeg du skal ikle deg det mest hippe og trendy du har, og stikke på Mote med mening på Fabrikken (Vulkan). Det er noe så utradisjonelt som et motearrangement for et godt formål – de samler nemlig inn penger til en forening for barn av rusmisbrukere. I tillegg til å vise høst- og vinterkolleksjonen til den fargerike og eksentriske (men kule!) designeren Tina Haagensen blir det musikalske bidrag fra kule og velkledde jenter som Margaret Berger og Samsaya.

Det er på mange måter i Dumpa det skjer denne uka, for også på lørdag kommer jeg til å befinne meg på Blå. Da spiller nemlig Glasser, og jeg ser for meg at det blir både dansbart, vakkert og stilig. 2010-plata «Ring» ble av mange tatt med på årsbeste-listene, og nylig kom Lindstrøm med en sykt fin remix av «Mirrorage».

Glasser-konserten skal vi sikkert snakke om på Poplogg på Radio Nova på søndag, og hva annet er vel en bedre avslutning på uka i pop enn å høre på tre-fire bakfulle popentusiaster?

(heng med – det kan virke snålt, men kanskje det gir mer mening når du er ferdig med å lese – og uka di i pop kommer garantert til å fortone seg mer som om du hadde bodd i San Francisco du óg!)

Mandag:

Gå på slippfest for zinen Alt som ikke dreper meg gjør meg bare svakere på Sound of Mu. Det er oppfølgeren til Jeg har et intimitetsproblem, og om jeg ikke husker helt feil fra vårens slippfest for sistnevnte, har utgiverne/forfatterne Victoria Kielland og Mari Tveita Stagrim denne gangen tatt tak i intimitetsproblemene til de som var på Mu i våres, og brukt de til å videreutvikle, eh, konseptet.

Dette er meget San Francisco’sk! Her har de for eksempel et månedlig klubbkonsept der folk tar med skoledagbøkene, dagbøkene og minnebøkene sine fra da de var tenåringer, og leser opp sine kleineste, innerste tanker fra da de var små, kvisete og usikre foran en fullsatt klubb.

Derfor: Gå på Mu i kveld (kl åtte og utover) og snakk ut om følelseslivet ditt! Ta tak i en fremmed jakkearm og si » Jo, nå skal du høre…»!

Onsdag:

Onsdag kan du velge å enten utfordre deg selv med japansk musikk på Blå, for der er det Klubb Vriompeis med Japanese New Music festival eller du kan gå for skranglete, digg fransk folk med Yussuf Jerusalem på Revolver.

Husk at det bor veldig mange asiat-amerikanere i  San Francisco, så på Blå blir det sikkert fullt! Og husk ørepropper! Jeg har forsåvidt ikke hørt noen av bandene, men det er en del av livet her i storbyen; man oppdager stadig noe nytt en ikke visste at en absolutt kom til å digge. Og hvem trenger vel ikke litt japansk støy/impro/frijazz på en onsdag?

De som kjenner at a) de er fattige b) de vil beholde hørselen en liten stund til, kan heller stikke på gode gamle Revolver (eller The Make-Out Room, som San Francisco-ekvivalenten heter) og se franske Yussuf Jerusalem helt gratis! 2008-plata Heart Full of Sorrow er nydelig, og et nytt album er visstnok i vente.

Siden dere forresten har fått studielån denne uka er det dessuten lov til å skeie ut med en drink i baren fra Blå/The Make-Out Room. Burbon er i vinden i San Francisco, og Mint Julep har blitt en personlig favoritt. Anbefales!

Torsdag:

Torsdag begynner Oslo Internasjonale Filmfestival, som vel kan kalles Norges svar på California-festivalen Sundance. Åpningsfilmen er ingen ringere enn Somewhere av Poplogg-yndligen Sofia Coppola, og en annen film som har fått veldig gode kritikker her i USA er Tiny Furniture av 23-år gamle Lena Dunham. Go kule, kvinnelige regissører!

Dokumentaren om William Burroughs er også obligatorisk, her i San Francisco liker vi jo å hedre Beat-fortiden vår (apropos beat-poesi; få med dere Howl – filmen om Allen Ginsbergs berømte dikt!).

Etter at du har vært på OIFF er et beøk på Internasjonalen nødvendig. Der spiller nemlig det eneste danske bandet jeg liker, Winnie Who.

Og når klokka blir midnatt på torsdag (San Francisco-tid) skjer det en verdensbegivenhet som millioner av trollmannsfrelste unge og voksne verden over har venta på: Harry Potter and the Deathly Hallows, den sjuende og nest siste filmen om vår favoritt-magiske verden har premiere, og du skal vel på den?

Lørdag:

Lørdag er det duka for svensk-pop på Parkteatret med Johnossi etterfulgt av Get Dancy! Amerikanske hipstere elsker Sverige, og håper nok på at de får høre Man Must Dance i løpet av konserten og Robyn i løpet av klubben! Men: Grünerløkka + svensk band + veletablert klubbkonsept innebærer også stor party-svenske-faktor – så er du advart.

Søndag:

Søndag er en ordentlig San Francisco dag. Ja, hver dag er en søndag i San Francisco, føles det noen ganger som! Gå på kafé og spis vegetarisk, organisk brunsj med gode venner, kjøp Finacial Times, bestill en «non-fat soy latte» (eller ikke…), gå på markedet på Blå og lek at du er på Indie Mart på Thee Parkside, kjøp noe dyrt på Røtter på St. Hanshaugen og lag tofu til middag. Så må du velge:

For på Garage spiller Sleepy Sun og Buckaduzz, mens på Rockefeller (!) spiller Crystal Castles og Male Bonding. Er du stinn av gryn får du med deg Male Bonding på Rockefeller først, og Sleepy Sun på Garage etterpå, men må du velge går du vel for lokale San Francisco-helter i Sleepy Sun, så kan du heller kose deg med mine favoritter, Male Bonding, her:

For å komme i den helt riktige San Francisco-stemninga i Oslo trenger du helt til slutt et spesialtilpassa soundtrack denne uka. Når du hutrer kald og våt mellom alle de fine tinga du skal gjøre anbefaler jeg Real Estates «Beach Comber» eller «Pool Swimmer», Thee Oh Sees «Warm Slime», Zach Hills «Memo to the Man», alt av Grass Widow, Kurt Viles «In my Time» og Deerhoofs «Super Duper Rescue Heads!» på øret. Sånn – nå er du klar for Uka i Pop!

Konsertuka begynner allerede i morgen, da du kan velge mellom Get Cape.Wear Cape. Fly på Parkteatret, eller kanadiske Holy Fuck som spiller på Garage.

Av forrige ukes Fillmore- og San Francisco-utskeielser var det faktisk en oppvarmingsartist jeg på forhånd hadde gleda meg mest til å se.

Men da Dominique Young Unique gikk på scenen før mitt kjære, elskede Dirty Projectors, stod jeg på Geary Street og digga fantastisk kul uteligger-jazz og smugkikka på det som offisielt må være verdens hotteste dude mens han dansa seg over fortauet mot dit jeg stod og venta på bussen.

Jeg hadde uansett somla med vilje, så jeg har meg selv å takke for å gå glipp av den unge og bejubla protegeen til damene i Yo Majesty. For denne lørdagen ble jeg nemlig med ett plutselig smertelig klar over hvordan det egentlig er å være her aleine i det store utland.

Alle jeg kjenner var på kino, i Lake Taho, på bursdagsfest eller hadde forlengst laget planer om andre morsomme ting, og ingen, absolutt ingen, ville være med meg på konsert, selv ikke med verdens beste band. Så, Oslo, jeg skal innrømme en ting: Jeg savna dere da. Og dere har i hvertfall vett til å skjønne at når D-Lo og gjengen spiller, så gjelder det å få det med seg.

Så der stod jeg da, en lørdag kveld, aleine på the Fillmore. Jeg burde sikkert ha benytta sjansen til å bli venner med noen kule og hippe amerikanere, men jeg hadde altså somla på veien, gått glipp av Dominique Young Unique, og kom inn og stilte meg under lysekronene akkurat idet Dave, Amber, Angel, Haley, Brian og Nat kom på scenen. Summingen i salen stilna, folk klappa og hoia, og så skjedde dette:

Og så, dette:

For dere som har hørt ihjel både Bitte Orca fra 2009 og årets spekkhugger-epos Mount Wittenberg Orca, og som ikke er blant de irriterende folka som elsker å krangle om hva som ‘egentlig er greia med’ Dirty Projectors, så burde de to videoene over med nye, supre låter skape mer enn bare kribling i knærne.

Eller kanskje du ender opp med samme reaksjon som den unge, søte jenta foran meg, som midt under konserten brøt sammen i høylytt hikstende gråt fordi hun ‘aldri kom til å bli like flink til å spille som bandet’? Hun hadde sympatien min i ca to sekunder, før kjæresten bestemte seg for at den beste måten å trøste henne på var ved å kline rett foran fjeset mitt. Æsj, drittunger. Og nei, du blir sikkert aldri like flink til å spille som Angel og Dave og de andre.

Men de holdt da opp til slutt, og jeg kunne igjen glede meg over dette:

Knappe to timer etterpå ramla jeg ut med et lite håp om at bussene fortsatt gikk og at jeg ville rekke siste banen til Berkeley, men egentlig uten å bry meg nevneverdig, til det var jeg for rusa på de to siste timene med ensom lykke i mørket.

Og i morgen kommer den utvida utgaven av Bitte Orca i butikkene, og vi kan jo håpe de har inkludert noen av de nye låtene fra konserten.

Og når du stikker på din lokale platebutikk for å plukke opp albumet anbefaler jeg imidlertid at du får med deg Flying Lotus‘ Pattern+Grid World også, om du ikke allerede har den. For om Dirty Projectors på lørdag var wicked, cool og awsome, er det vanskelig å finne ord som beskriver konserten med Steven Ellison på fredagen, og både plata Cosmogramma og den splitter nye ep’en Pattern+Grid World burde overbevise de fleste om at dersom du har sjansen til å se Flying Lotus så er det noe du ikke vil gå glipp av. Om du ikke er på kino, i Lake Taho, på bursdagsfest eller har lagt andre morsomme planer.

Men da har du heller ikke særlig grep om hva som er viktig her livet.

Med tekstlinjer som «Spriten går til hodet så jeg tenner meg en sigg, det e så jævlig deilig med et sigg etter ligg. Natten går mot slutten så jeg mekker meg en spliff, jeg trekker ned hasjen like digg som det er biff” og titler som «Balladen om eldre menn»  har de greid å både sjokkere og sjarmere blaserte vestlandshipstere, og på grunn av de drøye tekstene passer de nøye på at foreldrene ikke hører det når de spiller inn låtene.

Lørdag 17. april spiller de på Klubb Poplogg på Novafest. Vi sendte Marie Amdam en mail og ba henne svare på fem kjappe:

Q: Fra ska-pop i Razika til elektro-pop i Tre små tøser – hvordan skjedde det?

A: Vi ville gjøre noe nytt. Vi pleide ofte å lage beats og sanger på Garageband, og la noen ut på myspace, og folk likte det tydeligvis. Først gjorde vi det kun for å underholde oss selv, vi synes det var veldig morsomt. Det startet vel som en parodi, så ble det dønn seriøst.

Q: Låttekstene – er de selvopplevde?

A: Alt som skrives er vel stort sett selvopplevd, men man trekker fra og legger til. I dette tilfellet trekker man ikke så mye fra. Mye er sant, og vi liker å provosere litt. I tre små tøser sier vi det vi ikke kan si i Razika.

Q: Og hva er det egentlig med eldre menn?

A: Vi blir alltid dratt mot eldre menn fordi : De er kunnskapsrike, erfarne, selvsikre og ferdig med puberteten!

Q: De tre små tøsene har noen alteregoer; Emilie Råkul, Marie Amsterdam og Emblem. Hvordan skiller «de» seg fra sånn dere er til vanlig?

A: Det går ikke noe skille. Bortsett fra at vi bruker capser

Q: Fem ord om liveshowet til Tre små tøser?

A: HARDER, BETTER, FASTER, STRONGER. Mad chill. Vi er som TLC. Crazy, sexy, cool.

Mer info om NOVAFEST 2010 16. og 17. april på Blå & Strykejernet finner du på novafest.no. Billetter kjøper du her eller i døra.

Det eneste du trenger å gjøre er dette:

1) Åpne nettleseren din og skriv www.poplogg.no i adressefeltet.

2) Finn ut om du er hypp på å gå på den konserten vi gir bort billetter til.

3) Send i såfall en epost til redaksjon@poplogg.no med navn og mobilnummer.

4) Vent og se om du får svar på epost eller sms om at akkurat du har vunnet billetter.

Vi trekker ut en vinner som får to billetter til en konsert hver eneste dag i hele desember.

God musikalsk førjulstid!

Karen O and the Kids, «Where the Wild Things Are» (filmmusikk)

No no nos, det er Karen O uten band, men med barn til back-up. Dette må bli slitsomt, dette må bli altfor cute. Men nei, det blir faktisk ikke det. Allerede på spor 2, «All Is Love», var jeg forholdsvis overbevist. Barnesangen kunne de begravd enda dypere i miksen for min del, men ingen grunn til panikk. Spor 11 bærer navnet «Heads Up», den er ikke dum heller.

Jeg har ikke sett filmen, men jeg føler meg rimelig sikker på at filmmusikken vil interessere meg mer. Ikke at jeg har noe større problem med animasjonsfilmer myntet på barn – problemet er nettopp det – animasjonsfilmer virker å rette seg mer og mer mot voksne. Ikke bra, «Toy Story»-filmene var gøy for alle. Uansett, dette er filmmusikk (edit: og det er strengt tatt ikke noen animasjonsfilm!), det skal skape stemning, og ender derfor fort opp med å surre rundt litt i bakgrunnen. Jeg trives med det.

Du finner albumet på Wimp og Spotify.

Cosmo Jarvis, «Cosmo Jarvis»

OK, jeg var mer enn litt skeptisk. «Jessica Alba’s Number», hva er det for en låttittel? Det er ikke så farlig, for låten er langt mer sjarmerende enn hva man kan forvente av en mann født i New Jersey, oppvokst i England.

Debuten bærer hans eget navn, består av 18 låter spredd over to CD-plater. Den ene er lett og ledig (litt uoppnåelige jenter, rompehumor), den andre er mørkere (skilsmisse, barnemishandling).

Det er litt musikk hos Rupert Murdochs MySpace.

En gladlåt, «She’s Got You»:

En litt mindre glad låt, «Problems»:

Avslutningsvis, to med en kobling til Tom Waits:

Norah Jones, «The Fall»

Norah Jones er tilbake, men hun er både et band og en kjæreste fattigere. Jepp, «The Fall» er et break-up album. Hørte jeg noen si «Blood On The Tracks»? «Here, My Dear»? For å få skrevet og spilt inn dette albumet har hun mønstret produsent Jacquire King (Tom Waits’ «Mule Variations»), Ryan Adams og Will Sheff (Okkervil River). Vel, det var nok til at jeg ble nysgjerrig.

Jeg vet selvfølgelig at jeg burde forholde meg nøytral eller mislike Norah – dersom jeg vil fremstå som kredibel, da – men jeg lykkes ikke. Hun er iallefall, på godt, ikke Katie Melua. (Hvem av de to er egentlig best, egentlig?) Jeg syntes debuten var trivelig nok, men jeg kjente at gallen begynte å syde da jeg hørte «Chasing Pirates» på radioen (a-liste betyr «disse vil du høre minst en gang i timen, du går ikke lei!»), for 86. gang. Deretter gikk jeg inn i en fase hvor jeg myknet litt, men det holdt ikke. Refrenget har en såkalt «hook», men på meg glapp den for enkelt. Kanskje blir hele albumet en bedre opplevelse enn singelen, jeg kommer nok til å undersøke.

Jesca Hoop, «Hunting My Dress»

Jesca vokste opp i en mormonsk familie i California, dro ut i USA, jobbet som rådgiver på et slikt sted hvor drittunger ender opp, før hun så tok over som barnepasser for familien Tom Waits/Kathleen Brennan, igjen i California. Med en slik historie, og med Tom Waits i ryggen, er det kanskje mindre vanskelig å bli oppdaget?

I dag bor hun i England, og gir øyeblikkelig ut sitt andre album, «Hunting My Dress». Dessverre er det ikke så lett å oppdrive låter fra det foreløpig, et lite knippe finnes på SpySpace. Og det knippet liker jeg. Dessuten har jeg hørt en del på det forrige albumet, «Kismet», og det har jeg skikkelig sansen for. Det er litt vanskelig å kategorisere, det er litt americana, litt folk-rock, kanskje et lite snev av Regina Spektor her og der? En amerikaner sa det vel best:

«Her music is like going swimming in a lake at night» – Tom Waits.

Musikk fra albumet på Rupert Murdochs MySpace, det forrige albumet «Kismet» finnes på Wimp og Spotify.

I går kom nyheten om at Sveinungs bortadopterte bytting, Storås, blir mat for skifteretten. Leder for Storåsstyret mener at festivalen hadde blitt for smal de siste to årene, og syntes det “å ta en Arild Buli”; å bringe festivalen tilbake til “folket” gjennom økt grad av kommersialisme, virket som en god idé. Mitt beste gjett er at dette blir en smertefullt selvoppfyllende profeti, for å dra en Arild Buli inkluderer ikke bare å fylle skjelettet av en festival til randen av sjelløs kommersialisme, det inkluderer også å rævkjøre festivalen enda en gang.

Det siste som skjedde av nevneverdig nyhetsverdi før jeg forlot landet til fordel for østligere trakter, forutenom at rettsvesenet i Kongo ikke betaler strømregninga si, var at Quartfestivalen ble erklært død. Igjen. 60 ansatte kan se langt etter lønna si, og har dermed jobba gratis i ukesvis under Bulies ukyndige hender. Flere av de forsmådde ansatte i Quart var dessverre også ansatte under Toffens hovekonkurs i fjor sommer, og fikk heller aldri pengene sine derfra. Det er fellestegn ved disse to konkursene, men det er flere ulikheter.

Quarts konkurs, både den første og den siste, er et høykommersielt flaggskips undergang. Fjorårets konkurs var imidlertid en mer verdig avskjed med et festivalkonsept som hadde sett sine beste dager, og handler I mitt syn mer om tidens tann og evolusjon, enn om en festival I forfall. Quart fungerte på sine egne premisser, i en viss periode. Det var moro så lenge det varte, og alt det der. Men årets konkurs, derimot, og Bulis påtvungne comeback for festivalen, har I sin helhet vært en klein affære. Litt som PlanBs horrible gjenoppstandelse. Buli klarte å uttale «Målet var å lage noe tilsvarende som filmfestivalen i Cannes, med store stjerner som hadde tiltrukket seg mange mennesker«. Hvor i all verden er musikken i dette? Konkurs nummer to kan leses som at publikum, takk og lov, lukter sin spekulative kapitalist når de ser ham. Den kommersielle uthulingen av festivalen, selv til Quart å være, under Buli, fungerte som eksorsisme av all verdifull arv festivalen satt på. Bulis usammenhengende, desperate booking av alt rask av artister som på ett eller annet tidspunkt I løpet av sin karriere har fylt en stadion, vitner både om fravær av kjærlighet til musikk og forståelse av musikkelskere og festivalgjengere.

Hoves konkurs i fjor var forårsaket av det stikk motsatte. Anklager om spekulativ drift til side: det er åpenbart at Hoves fall var et resultat av våte gutteromsdrømmer om hvilken festival man ønsket å skape, sammen med relativt store skylapper for det problematiske med den økonomiske styringa. Det kan neppe påstås å være den økonomisk rasjonelle aktøren Toffen Gundersen som valgte å betale Jay Z hele Kongos erstatningskrav ovenfor Norge. Hove var tilsynelatende styrt av en reell, om enn noe hodeløs, musikkelskers ambisjon om en festival, og ikke først og fremst som en av mange veier til profitt. At gjenreisningen av Hove var like vellykket som originalversjonen, viser at det ikke var fordi Hove som festival er mer enn levedyktig.

Tilbake til Storås. Hvor det begynte å gå galt vet ikke jeg, men det virket åpenbart at det var Sveinungs skamløse mediafrieri i fjor da han hentet inn Caroline Andersen, som var en ganske stor spiker I kista: alle de negative mediaoppslagene om uenighet innad I festivalen og misnøyen med Sveinungs profilering førte i sin tur til Sveinungs avgang, men da var allerede skaden gjort, og årets styre hadde en formidabel jobb med å gjenreise Storås rykte, I følge festivalens dødsannonse, og greide det altså ikke.

Konklusjon: desperate forsøk på kommersialisering av en døende festival fungerer ikke. Bulis ekspempel viser også at festivalbransjen ikke er riktig arena om du er ute etter profitt (Eller om du er ute av stand til å telle). I følge løse tall gikk i fjor rundt halvparten av festivalene i underskudd. De som går bra, er i hovedsak de festivalene som startet i det små, som møysommelig har bygd seg opp en egen profil gjennom god, kredibel booking, og omtanke for viktigheten av en festivals sjel, eksempelvis Øya, Slottsfjell og Bukta. Poenget er ikke at det ikke finnes folk som tjener fett på festival, men det er i de aller fleste tilfeller ikke fordi festivalen ble startet som et forretningsforetak med plan om kortsiktig gevinst.

Kanskje er det derfor at de fleste festivaler er sjokkerende hyggelige, levende og skapende organismer, i hovedsak basert på frivillig dugnadsarbeid, og nettopp derfor er det akkurat der de beste folka I bransjen holder til. Det er forskjell på kommersielle trekkplaster for en festivals overlevelse, som de aller fleste festivaler opererer med, og kommersialisering av et festivalkonsept for å bruke festivalen som pengemaskin. At sistnevnte, altså Bulis praksis, går spektakulært til helvete, gir håp for norsk festivalframtid.