Belle & Sebastian er endelig, endelig tilbake, og hvordan finnes det en bedre måte å gjøre comeback på enn med sitt eget, spesialproduserte TV-program? «Write About Love» kan du se i sin helhet over, og er et halvtimeslangt TV-program av, om og med et av verdens aller beste band.De spiller både sanger fra den nye plata, tar spørsmål fra salen, og ikke minst arrangerer seminar for fremadstormende Glasgow-band om hvordan man skal overleve i dagens «musikkbransje». Det er både interessant, bra, morsomt og vakkert. Anbefales på det varmeste.

Step down, Bruaset!

Det var først da jeg kom hjem og venta på at ovnen skulle bli varm, at jeg skjønte jeg hadde mista tidsånden totalt. Én time tidligere sto jeg i kø utenfor Fisk & Vilt, og forfekta påstanden om at programleder Oddgeir Bruaset og hans nasjonalromantiske tv-serie «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» var det beste som har skjedd tv-produksjon generelt, og NRK spesielt, de siste tyve årene. Dama jeg hadde diskutert med i køen var dypt uenig, og hadde hardnakka hevda at det istedet var den nye NRK-serien «Den leiken ville han sjå» som var i ferd med å revolusjonere tv as we know it.

Der satt jeg altså alene i sofaen, klokken tre natt til søndag, og hveste av irritasjon. Uansett hva denne nye tv-serien skulle måtte inneholde, så var det ikke sjangs for at det kunne overgå Bruasets livaktige og nære portretter av småbruksfolk og nedstøva kulturlandskap! De neste to timene skulle vise seg å forandre livet mitt totalt. Jeg logga på NRK Nett-TV.

Fabelaktige Dag Lindebjerg flankert av to bygdeoriginaler

Brosmer! Herreguuud! Breiflabb! Til denne tv-serien har NRK engasjert Dag Lindebjerg, en programleder som minner voldsomt om Bruaset – et trekk som mest sannsynlig har ført til at de fleste titterne faktisk tror det er Bruaset de ser på skjermen. At Lindebjerg rent estetisk også ser ut som en krysning av, eller kjærlighetsbarnet til, Dan Børge Akerø og Geir Helljesen gjør hele fyren ubetalelig. Selve plotet er like enkelt som det er genialt: vi følger et utvalg fiskebåter langs den norske kyststripa, og blir presentert for fangstmetoder og fiskeslag nordmenn skal være stolte over. I tillegg er de øvrige menneskene vi møter akkurat så folkelige, utrøyka og dialekt-forvirra vi alle ser for oss at yrkesfiskere er. Innertier!

I episode nummer to, som ble sendt 29. september, møter vi sølvreven Jan Kristiansen, kaptein om bord på hvalfangstskuta «Jan Bjørn», utenfor Lødingen i Nordland. Vi får se Jan og resten av mannskapet harpunskyte et par vågehval til helvete, før de raskt drar faenskapet ombord og gyver løs på pattedyret med rambokniver. Denne siste handlingen blir vi fortalt kalles «flensing», hvor man effektivt skjærer løs hvalkjøttet før man elegant lemper det blodige kadaveret over rekka og tilbake til havdypet.

Hval, ikke våge. Bildet er tatt totalt ut av kontekst.

Hittil har det blitt sendt tre episoder av «Den leiken ville han sjå» (om du dro kjensel på tittelen så er den ubeskjedent stælt fra «Mellom bakkar og berg«), og i forrige ukes episode kunne vi le/gråte av skipper Odd Arne og båtsmann Kjell ombord på linefiskebåten «Leif Helge». Disse to kara fra Skrålsvik utenfor Senja var altså så utydelige og lavmælte at jeg ikke skjønte et fnugg av hva de sa. Programleder Lindebjerg virka gjennomgående rådvill, men takla situasjonen forholdsvis godt ved å skratte hver gang skipperen hadde sagt noe. Uansett, det viktigste var at her, midt ute på Andsfjorden, blei det fiska svære kveiter. Kveiter på størrelse med en steroid-mett bouncer ble dratt over rekka! Unreal.

Jeg har fått meg en ny helt. DAG LINDEBJERG. Det at jeg hadde tapt en kødiskusjon med ei full dame plagde meg ikke lenger. Jeg pussa tenna, reiv ned plakaten av Wentworth Miller fra kjøleskapet og hang opp et bilde av Dag Lindebjerg istedet, nøye utrevet av Se&Hørs tv-guide.

Advarsel: Det finnes vel spoilere her, men ingenting som vil ødelegge opplevelsen av å se serien. Noe må man fortelle for å kunne gi et inntrykk av den.

«Northern Exposure» er et humoristisk, naturalistisk/overnaturlig (ja, faktisk) drama, og handlingen foregår i den lille byen Cicely, Alaska (som egentlig er Roslyn, Washington). Vi møter Dr. Joel Fleischman, en jødisk lege fra Queens (i New York, NY) som i bytte mot å få sin utdanning betalt, må jobbe noen år i Cicely. Fleischman er en New York-gutt, tvers gjennom, og livet på landet har han overhodet ingenting til overs for. Det ender ofte med konflikt for Joel i et samfunn som ikke engang respekterer trusler om søksmål og politianmeldelser.

Det er mye ved denne serien å elske. På samme måte som jeg får litt lyst til å flytte til Laurel Canyon sent på 60-tallet når jeg hører på førstealbumet til Buffalo Springfield, så får jeg lyst til å flytte til Alaska (eventuelt Finnmark) når jeg ser «Northern Exposure».  De beste tv-seriene, og den beste musikken, gjør at man transporteres til et nytt sted. Serien gjør at jeg får lyst til å være en mann av naturen, 45 minutter av gangen. Et enklere liv = et lykkeligere liv? Da jeg så episoden «First Snow» kunne jeg omtrent smake snøduggene på tunga, idet innbyggerne i Cicely gikk rundt og klemte hverandre og sa «bon hiver» (god vinter) til hverandre.

Dette bringer meg til hvordan i all verden jeg kom over denne serien. Det er Bon Ivers skyld, helt og holdent. Han tok navnet på bandet sitt fra nettopp «First Snow»-episoden, men bommet litt på stavemåten. Denne serien var blant hans få eiendeler da han gjemte seg bort i skogen for å skrive «For Emma, Forever Ago».

Omtrent hele persongalleriet er verdt å nevne for et eller annet, men jeg begrenser meg til et lite knippe:

Chris Stevens, spilles av John Corbett, kjent fra "Sex and the City" og "My Big Fat Greek Wedding".

Chris Stevens er DJ hos KBHR, radiostasjonen i Cicely, og fungerer dermed også som forteller til en viss grad. Han er en tidligere forbryter, et opphold i fengsel fikk ham interessert i litteratur, og inspirerte ham til å snu livet på hodet. Det vil si, han forlot alt og dro til Alaska. Der fungerer han som et amalgam av rådgiver, kulturjournalist og filosof.

Han smører tykt på med referanser til litteraturen, til filosofien, til vitenskapen, men alt leveres i hans særegne innpakning:

«There’s a dark side to each and every human soul. We wish we were Obi-Wan Kenobi, and for the most part we are, but there’s a little Darth Vader in all of us. Thing is, this ain’t no either-or proposition. We’re talking about dialectics, the good and the bad merging into us. You can run but you can’t hide. My experience? Face the darkness. Stare it down. Own it. As brother Nietzsche said, being human is a complicated gig. So give that ol’ dark night of the soul a hug. Howl the eternal yes!»

Ed Chigliak (t.v., spilt av Darren E. Burrows) med astronauten og entreprenøren Maurice Minnifield (spilt av Barry Corbin).

Ed Chigliak ble oppdratt av en indianerstamme, foreldrene forlot ham, men vet at far var indianer og at mor var hvit. Det lukter dualisme lang vei! Han er i kontakt med naturen, han forstår den, men hans første og største kjærlighet er filmen. Han er brevvenn med halve Hollywood og har en klisterhjerne når det kommer til dialog og mediet generelt. Sosialt er han klønete, men velmenende. Å banke på før man går inn i noen andres hjem er et konsept han til stadighet sliter med. Ironi i alle sine former går gjerne over hodet hans, han tolker det meste bokstavelig. Man forestiller seg at sarkasme ikke var utbredt blant indianerstammen som oppdro ham.

Maggie O’Connell er pilot av yrke, og en «sort enke» på fritiden. Enhver mann som har innledet et lengre forhold til henne, har møtt skaperen innen rimelig kort tid.  Hun og tidligere nevnte Dr. Fleischman har et innbitt forhold av typen hat/elsk, vil de bli sammen? Vil realisten Joel la seg skremme av de utenomjordiske kreftene som gjør at alle Maggies partnere vandrer heden? Maggie kommer fra et særdeles møblert hjem, men ønsket mer ut av livet, hun ville nærmere naturen og bort fra alt hun mislikte fra sin snobbete oppvekst. Nettopp, hun og Joel og motsetninger, bakgrunnen er ikke totalt ulik, men Maggie har omfavnet livet i Alaska, Joel stritter imot for alt han er verdt. Det er ikke et liv om man lever noe annet sted enn New York.

Joel Fleischman (spilt av Rob Morrow) og Maggie O'Connell (spilt av Janine Turner).

Og flere motsetninger er det. Du har ekteparet Holling (gammel) og Shelly (ung), du har Marilyn Whirlwind (skikkelig indianer som sier det meste med stillhet), hun er sekretæren til Joel (som fint klarer å ha en samtale på egenhånd). I radiostasjonen jobber Chris, men stasjonen eies av Maurice Minnifield, entreprenøren som har Cicely som sitt store prosjekt. Maurice er en kapitalist tvers gjennom, i motsetning til resten av byen, med unntak av Joel.

Virkeligheten er litt snudd på hodet i Cicely, Alaska, og det er kanskje det som er så tiltalende? Når butikkeieren i Cicely, Ruth-Anne, forteller om sønnene sine, så kommer det frem at den ene er en deltidspoet og lastebilsjafør. Familiens sorte får, ham det ikke gikk så bra for, er sønnen Matthew. Han endte som en velstående «investment banker»  i Chicago. Folk rister på hodet når hun skamfullt forteller om hans karrierevalg.

Dette er ikke bitende samfunnssatire, det er ikke «realistisk» på den måten som betyr at de banner og bruker mye håndholdt kamera. Det er fantasi og det er flukt, det er en svært passende serie å hente frem nå som høsten nærmer seg, og den er perfekt når nettene blir lange og vinteren setter inn.